Flere innspillsaktører mente det var naturlig at opplæring og kompetanseheving av matverter bør legges til der den matfaglige kompetansen finnes allerede, enten på sentralkjøkken eller lokalkjøkken. På flere sykehus og større sykehjem finnes det i dag kurs og opplæringstilbud for ansatte som skal bli eller ønsker en funksjon som matvert. Kjøkkensjef og klinisk ernæringsfysiolog er naturlig nøkkelpersonell for å utvikle og tilby slike opplæringspakker. Nedenfor beskrives noen eksempler på matvertordninger og ulike kompetanseløp. Eksemplene er basert på muntlige og skriftlige innspill og er ikke utfyllende.
Oslo Universitetssykehus (OUS) beskriver at de har hatt matverter i over 20 år. Ansatte ved postkjøkken ivaretar mest mulig rene kjøkkenfaglige oppgaver. I 2000 ble det slått fast at sykehuset manglet 150 sykepleiere. Samtidig utførte sykepleierne 60 % av alle matrelaterte oppgaver på avdelingene[31]. Dermed ble det bestemt at sykehuset skulle teste ut en ordning med postverter på noen få avdelinger. OUS har i dag over hundre matverter og tre ernæringskokker. Etter innføring av nye matkonsepter som buffetordninger, har pasientene større valgfrihet, men det stilles større krav innen mattrygghet. OUS viser til at det i dag er nødvendig med en person med matfaglig kompetanse som har ansvar for alt rundt maten, ikke minst for å sikre at hygienekrav og pålegg fra Mattilsynet blir fulgt.
Lillestrøm sin avdeling for kjøkken og matomsorg var vinneren av matomsorgsprisen 2021 som deles ut fra Kost og ernæringsforbundet. Lillestrøm har ansatt klinisk ernæringsfysiolog som fungerer som et koordinerende bindeledd mellom kjøkken og helsepersonell/bruker. De har jobbet målbevisst for at den matfaglige kompetansen kommer ut av kjøkkenet og helt frem til brukeren, gjennom veiledning og kompetanseheving. Klinisk ernæringsfysiolog samarbeider tett med kokkene på sentralkjøkkenet, matverter og matkontakter, og jobber med kvalitetssikring og kompetanseheving innen matomsorg. Matverter/matkontaker har ansvar for matbestilling, IK-mat, servering og å være pådrivere for arbeidet med gode måltider der de jobber ute på sin avdeling. Lillestrøm kommune har kokk på hvert sykehjem, men har vurdert at det i tillegg er behov for matverter på avdelingene.
I Bergen har de gjennomført et prøveprosjekt med to sykehjem som har en matvert hver i 100 % stilling. Matvertene var helsefagarbeidere og hadde i tillegg utdanning/erfaring innen hotellfag og servering. Oppgaver som matvertene ivaretok innebar planlegging og bestilling av måltider (meny og måltidsrytme), opplæring rundt rett sluttilberedning og servering, oppmerksomhet på presentasjon og miljø rundt måltidene, fordeling av oppgaver på dag- og kveldsvakt, IK-matrutiner, oppdatering av matkort til beboerne og holdningsendring rundt ansvar og oppgaver. Da sykehjemmene senere skulle gjøre tiltak for å redusere matsvinn, var det naturlig at matvertene hadde ansvar for oppfølgingen av dette. Matvertprosjektet var så vellykket at sykehjemmene har valgt å videreføre matvert-rollen etter at prosjektet ble avsluttet. Tilbakemeldinger fra ansatte var at dette blant annet bidro til økt appetitt hos beboere. Klinisk ernæringsfysiolog i kommunen var delaktig i koordineringen og opplæringen av matvertene, i tillegg til å arbeide med å kvalitetssikre mattilbudet gjøre ernæringsmessige vurderinger, og sikre prosedyrer og rutiner for god ernæringspraksis.
Sykehjemsetaten i Oslo gjennomførte pilotering av måltidsverter og kokker på fire institusjoner i 2020-21. Målet med pilotene var å teste ut ulike modeller for måltidsvert, valgfri middag og bærekraftig mat. Erfaringene viste at pleiepersonellet var mindre presset på tid på morgen/formiddag, og at flere pasienter/beboere spiste i fellesstue og de satt også lenger ved bordet. Måltidsvertene opplevde at de ble tatt godt imot på avdelingene. Oppdraget utløste en gjennomgang av organisering og oppgavefordeling for matrelaterte oppgaver. Prosjektet viste at det er nødvendig å flytte matrelaterte oppgaver fra pleiepersonellet til matfaglige medarbeidere. Dette ga mer effektiv bruk av ansattressurser, mer tid til stell, av- og påkledning og dusj, bedre kvalitet på et mer likt mattilbud, bedre hygiene og mer målrettet arbeid med bærekraftige måltider. En anbefaling basert på erfaringene fra piloteringen er å etablere modeller med matfaglig kompetanse på alle langtidshjem og helsehus.
Bærum har etablert en matvertordning på en korttidsinstitusjon. Nye prosedyrer for mat- og måltidstilbudet ble utviklet med hjelp og støtte av kokk og klinisk ernæringsfysiolog ansatt ved storkjøkkenet i kommunen. Erfaringene med ordningen så langt viste at matvert kunne avlaste pleiepersonellet, bidra til ro rundt måltidene og ikke minst bedre mathygiene. Nye prosedyrer innebar også små enkle grep som for eksempel valg mellom næringstette og appetittvekkende småmat/snitter i stedet for å spørre og vente på svar på hva de hadde lyst på. Å tilby i stedet for å spørre gjorde at de aller fleste spiste mer enn de gjorde tidligere. Matverter bidro videre til mindre matsvinn da det ble bestilt riktig mengde mat. Bærums innspill viser at tilstedeværelse av matfaglig kompetanse bidrar til bedre matlyst, bedre kvalitet i mattilbudet, mindre matsvinn, bedre hygiene og sist, men ikke minst, at beboere og pasienter er fornøyde.
Nesodden har hatt et matvertprosjekt på sykehjemmet, med seniorer/pensjonister som matverter. Bakgrunnen for prosjektet var at det ofte var vanskelig å legge til rette for matro og gode måltidsopplevelser, og de ansatte så at det var behov for en person som var til stede gjennom måltidet. Fire pensjonister ble ansatt, og to avdelinger hadde en matvert til stede mandag til fredag på dagtid. Matvertenes rolle innebar pådekking, tilberedning og servering av frokost og mellommåltider, anretning og servering av lunsj, tilstedeværelse på kjøkken/stue, samspising og opprydding/oppvask. De fikk opplæring av klinisk ernæringsfysiolog, kokker, helsefagarbeidere og hukommelseskoordinator. Erfaringene fra prosjektet viste at matvertene bidro til gode matopplevelser og økt samvær for beboerne, økt inntak av mat og drikke, kortere nattefaste, økt selvstendighet i spisesituasjonen og mindre uro under måltidet. Samtidig opplevede pleiepersonalet mindre stress, bedre tid til stell og det var en trygghet for både pasientene og pleiepersonalet at det var matvert til stede på stue/kjøkken når pleiepersonalet selv bisto pasienter på rom.
Ålesund erfarte at det måtte gjøres noe med mat og måltider i kommunen, blant annet på grunn av en mer skrøpelig brukergruppe og at arbeidet med mat og måltider ikke var tilstrekkelig forankret. Sentralkjøkkenet ansatte i 2020 en klinisk ernæringsfysiolog, det ble laget nye prosedyrer og gjennomført læringsnettverk i forbedringsarbeid "Målet er måltidet". Det ble lånt ut kokker fra sentralkjøkkenet som husmor på tre av omsorgssentrene. Nye prosedyrer ble utviklet, opplæring gjennomført og en digital infoskjerm ble hengt opp på avdelingene. At dagens meny ble presentert på denne måten med bilder ga god informasjon både for brukerne, pårørende og ikke minst ansatte, om hva som serveres til middag og hvordan middagen legges opp.
Eksempel på matvertordninger utenfor Norge
Det finnes også eksempler på hvordan sykehjemmene legger til rette for gode rammer om mat og måltider til eldre i Danmark[32]. Ringkøbing-Skjern Kommune har måltidsverter på alle sykehjem. Måltidsvertene er ansatte medarbeidere som sitter ved bordet, spiser med beboerne og er dedikert til måltider. Det er også rom for frivillige, som kan være "med-verter". Måltidsvertene skaper nærvær, trygghet, god stemning og ha oppmerksomhet på den enkelte borgers behov og ønsker. En som spiser med som vert, motiverer de eldre til å spise mer. Eksempelvis er det relevant speiling for personer med demens. Kommunen har utviklet en folder om Måltidsverter, som henger synlig for ansatte, som også inneholder prosedyre for hva det vil si å være måltidsvert og også en folder til alle ansatte med fire råd for hvordan man setter scenen for det gode måltid[33].
Evaluering av måltidsverter på Herlevs hospital viser at måltidsverter fremmer småspisende eldres lyst til å spise, bedre måltidsopplevelse, og det har ført til bedre samarbeid med øvrige personell og også mindre matsvinn[32].