Kapittel 5Rettslig prøving av kontrollkommisjonens vedtak

5.1. Innledning

Etter psykisk helsevernloven § 7-1 første punktum kan kontrollkommisjonens vedtak om etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern bringes inn for tingretten av pasienten selv eller nærmeste pårørende etter de særlige reglene i tvisteloven kapittel 36. Denne domstolsadgangen gir retten en utvidet prøvingskompetanse i disse sakene, og søksmålet kan bare reises dersom pasienten (saksøker) har et pågående tvangsvedtak rettet mot seg, jf. tvisteloven 36-1 (2). 

Det som står til prøve i disse sakene er om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt, jf. psykisk helsevernloven § 3-3. For nærmere omtale av vilkårene som må være oppfylt, se Helsedirektoratets kommentarer til § 3-3.

Etter psykisk helsevernloven § 7-1 andre punktum kan også kontrollkommisjonens vedtak om overføring til døgnopphold i institusjon, jf. §§ 4-10 og 5-4, bringes inn for tingretten etter tvisteloven kapittel 36. Dette er begrunnet med at det er disse vedtakene som føles mest byrdefulle for pasienten, ettersom tvungent vern med døgnopphold i institusjon er en mer inngripende tvangsform enn tvungent vern uten døgnopphold i institusjon.

I 2023 var det 512 søksmål som ble brakt inn for tingretten etter psykisk helsevernloven § 7-1. Helsedirektoratet har forberedt alle disse sakene på vegne av Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet.

I 2023 hadde Helsedirektoratet prosessansvar i 2/3 av sakene, mens Regjeringsadvokaten hadde prosessansvar i de resterende.

5.2. Antall søksmål og utfall i tingretten

Av 512 søksmål totalt var det 505 saker som omhandlet prøving av vedtak om opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 3-3, jf. § 7-1 første punktum. Syv saker omhandlet andre krav.

Av de syv som omhandlet andre krav, var det to som gjaldt prøving av vedtak om overføring til døgnopphold i institusjon, jf. psykisk helsevernloven § 4-10, jf. § 7-1 andre punktum. I begge sakene ble saksøker overført til tvungent vern uten døgnopphold før hovedforhandling, og saken hevet, jf. tvisteloven § 36-1 (2).

To saker ble avvist av retten fordi de var feil anlagte søksmål, jf. tvisteloven § 36-1 (1), jf. psykisk helsevernloven § 7-1. Én ble avvist fordi det gjaldt klage fra saksøker på vedtak om opphør av tvungen observasjon, jf. psykisk helsevernloven § 3-7, jf. § 3-2. Saksøker ville ha opphørsvedtaket rettslig prøvd etter psykisk helsevernloven § 7-1. Retten kom til at saken måtte avvises da vilkårene for å ta saken under behandling ikke var oppfylt, jf. tvisteloven § 19-1 (2) bokstav a, jf. § 36-1.

To saker gjaldt prøving av vedtak om overføring (fra døgn til døgn, og fra døgn til uten døgnopphold), og var dermed ikke omfattet av domstolsadgangen etter psykisk helsevernloven § 7-1 andre punktum. I begge sakene ble begjæringen trukket.

I fortsettelsen skal vi se på utfallet av de totalt 505 sakene som omhandlet prøving av vedtak om opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, jf. § 3-3, jf. § 7-1 første punktum.

299 saker (59 prosent) ble hevet ved kjennelse. Av disse var det 157 av sakene hvor det tvungne vernet opphørte før/under hovedforhandling, og i 142 av sakene trakk saksøker søksmålet sitt.

Tingretten avsa dom i 206 (41 prosent) av sakene. Av disse var det syv med domsslutning om opphør av tvungent psykisk helsevern, og 199 med domsslutning om at begjæringen om opphør ikke skulle tas til følge. Det vil si at saksøker fikk medhold i sin begjæring om opphør i litt over 3 prosent av sakene hvor tingretten avsa dom. I punkt 5.6. omtales opphørsdommene.

5.3. Antall anker og utfall i lagmannsretten

Av totalt 206 dommer avsagt av tingretten, ble 102 (50 prosent) anket til lagmannsretten. Samtlige ble anket av den private part (saksøker).

Ni anker (9 prosent) ble nektet fremmet ved beslutning. Begrunnelsen var at lagmannsretten fant det klart at anken ikke ville føre frem, jf. tvisteloven § 29-13 andre ledd.

På samme måte som før hovedforhandling i tingretten, bortfaller noen saker før ankeforhandling. Av 102 anker ble 37 (36 prosent) hevet ved kjennelse før ankeforhandling. 13 ble hevet fordi det tvungne vernet opphørte, og 24 fordi ankende part trakk anken sin.

Lagmannsretten avsa dom i 56 (55 prosent) av ankesakene. Av disse omgjorde lagmannsretten to dommer fra tingretten, ved å gi ankende part medhold i sitt krav om opphør av tvungent psykisk helsevern (i punkt 5.6. omtales opphørsdommene). I de resterende 54 dommene var lagmannsrettens domsslutning at begjæringen om opphør av tvungent psykisk helsevern ikke skulle tas til følge/ anken forkastes (lik slutning som i tingretten). Det vil si at ankende part fikk medhold i 3,6 prosent av ankene.

Nedenfor følger en gjennomgang av to lagmannsrettsdommer fra 2023 som kan være av særlig rettslig interesse:

1. Borgarting lagmannsrett (LB-2023-25634) kommer etter en helhetsvurdering til at grunnvilkåret er oppfylt. Kvinnen var diagnostisert med F84.5 Asperger syndrom (autismespekterforstyrrelse) og F60.3 Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Lagmannsretten kom til at kvinnens sykdomstilstand hadde så store konsekvenser for hennes funksjons- og realitetsvurderende evne, at den måtte sidestilles med en psykosetilstand og var å betrakte som en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand, jf. psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 3.

Denne dommen er et eksempel på at også andre tilstander enn psykose kan oppfylle lovens vilkår om "alvorlig sinnslidelse". Det henvises til dommen i Helsedirektoratets kommentar til psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 3.

2. Agder lagmannsrett (LA-2023-45584) finner i likhet med tingretten at vilkårene for tvungent psykisk helsevern var oppfylt. Under vurderingen av farevilkåret i psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 3 bokstav b, skriver lagmannsretten:

"Lagmannsretten påpeker at selv om voldselementet ikke har vært spesielt høyt, er det samlede bildet likevel bekymringsverdig og alvorlig. Personer som tilfeldig rammes av As integritetskrenkelser, eller andre som observerer hans skremmende adferd, kan bli svært redde og merket av opplevelsen. Konsekvensene av slike hendelser er dessuten uforutsigbare, et enkelt knyttneveslag og/eller kasting av stein eller andre gjenstander kan få store konsekvenser. As til tider skremmende adferd har betydelig skadepotensiale og må derfor tas på stort alvor, ikke minst fordi han selv synes å mangle forståelse av alvoret i handlingene.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at A, når han er under- eller umedisinert, utgjør en kvalifisert, alvorlig og reell fare for andres fysiske eller psykiske helse, og at det er nødvendig med fortatt tvungent psykisk helsevern for å forhindre nye hendelser med betydelig farepotensiale."

Denne dommen gir anvisning på nedre område for "farevilkåret" – fare for andre, jf. psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 3 bokstav b.

5.4. Antall anker og utfall i Høyesterett

Av totalt 56 dommer fra lagmannsretten, ble 18 (32 prosent) anket til Høyesterett. Samtlige ble anket fra den private part, og ingen av ankene ble fremmet til Høyesterett. Begrunnelsen var at ankeutvalget mente det ikke var tilstrekkelig grunn til at saken skulle bli avgjort i Høyesterett, jf. tvisteloven § 30-4.

5.5. Tid fra søksmål til domsavsigelse

For de 206 søksmålene som endte med dom, har vi registrert hvor lang tid det tok fra saksøker tok ut stevning til endelig domsavsigelse. Sist gang Helsedirektoratet publiserte tilsvarende tall var i 2015. Se rapport fra 2015 her.

Staten forsøker å bidra til at retten berammer disse sakene raskt og at de behandles så hurtig som hensynet til forsvarlig saksbehandling gjør mulig, jf. tvisteloven § 36-5 og EMK art. 5 nr. 4.

I de 104 sakene med endelig dom i tingretten, tok det i gjennomsnitt 77 dager (2,5 måneder) fra stevning til domsavsigelse. Medianen er 63 dager (2,1 måneder). I 2015 tok det til sammenligning 82 dager (2,7 måneder), og medianen var 79 dager (2,6 måneder).

I de 56 sakene med endelig dom i lagmannsretten, gikk det i gjennomsnitt 191 dager (6,3 måneder) fra stevning til tingretten til domsavsigelse i lagmannsretten. Medianen er 176 dager (5,8 måneder). I 2015 tok det til sammenligning 238 dager (7,9 måneder), og medianen var 228 dager (7,6 måneder).

5.6. 2023-dommer med slutning om opphør av tvungent psykisk helsevern

Dommene med slutning «begjæring om opphør av tvungent psykisk helsevern tas til følge» er få, men kan likevel gi noe informasjon om hva man bør ha oppmerksomhet på for å forhindre feil bruk av tvang. Dette kan være nyttig kunnskap for faglig ansvarlige, helseforetakene, kontrollinstanser og advokater. Det bemerkes at «opphørsvedtakene» til kontrollkommisjonene er flere i antall, og at en analyse av disse derfor kunne gitt et bredere bilde.

En kort gjennomgang av dommene

Av 505 søksmål om tvungent psykisk helsevern, endte ni av sakene med dom om opphør av tvungent psykisk helsevern. Saksøkerne var syv menn og to kvinner.

Nedenfor følger en gjennomgang av rettens vurdering av vilkårene i § 3-3 i disse ni sakene, med hovedvekt på det vilkåret retten fant at ikke var oppfylt.

Tre av dommene er avsagt under dissens (nr. 5, 6 og 8).

1. Agder tingrett (sak 23-004314) finner at hovedvilkåret er oppfylt. Retten finner det bevist at saksøker vil slutte med medisiner umiddelbart dersom tvangen opphører. Likevel finner retten under tvil at behandlingsvilkårets forverringsalternativ ikke er oppfylt. Retten vektlegger da at dette er saksøkers første tvangsinnleggelse, og at han er optimalt behandlet etter tre og et halvt år under tvungent vern:

"[…] det er derfor svært vanskelig å forutsi med stor grad av sikkerhet hva prognosen uten medisiner vil være". Retten vektlegger videre at saksøkers gode rammer i tilværelsen (jobb, skole, aktiviteter mv.) vil påvirke hans prognoser uten medisiner, og at man ikke med stor grad av sannsynlighet kunne legge til grunn en vesentlig forverring innen lovens tidskrav på 3-4 mnd.

2. Romerike og Glåmdal tingrett (sak 23-010997) kommer til at farevilkåret, i forhold til andre, ikke er oppfylt. Retten påpeker at statens belegg for å påberope farevilkåret i hovedsak består av vage/uklare uttalelser fra familien og at det ikke foreligger kjent historikk fra politiet om voldsbruk. Retten sier i forbindelse med farevilkåret:

"Retten finner det i den anledning betimelig - både av behandlings- og rettssikkerhetsmessig hensyn - å minne om viktigheten av å forholde seg til nasjonale faglige retningslinjer ved Helsedirektoratet m.fl. hva angår innhenting av opplysninger relevante for en farevurdering, dokumentasjon av samme og viktigheten av systematiske voldsrisikovurderinger i henhold til Helsedirektoratets anbefalinger."

Retten vurderer i tillegg saksøker som samtykkekompetent, og legger da vekt på at han selv innser at han er psykisk syk. Det vektlegges videre at saksøker selv oppsøker helsehjelp når han blir veldig syk og at han anerkjenner at han trenger antipsykotisk medisin, men ønsker mindre doser.

3. Trøndelag tingrett (sak 23-013129) kommer til at hovedvilkåret er oppfylt. Retten finner derimot at farevilkåret ikke i tilstrekkelig grad er dokumentert ved at:

"Det er ikke konkrete holdepunkter for at X har utvist voldelig eller truende adferd mot personer utenfor helseapparatet. At X har blitt oppfattet som truende og hatt utfall mot personell på Y, mens han har vært underlagt tvang, tilsier ikke at X generelt utgjør en alvorlig fare for andre. Retten bemerker også at ingen av episodene det er vist til fra Y har resultert i at noen har blitt skadet."

Rettens flertall vurderer at saksøker har samtykkekompetanse, og at behandlingsvilkårets forverringsalternativ ikke er oppfylt, da hans historikk ikke gir tilstrekkelig grunnlag til å si at en vesentlig forverring vil skje innen behandlingsvilkårets tidskrav. Retten finner enstemmig at det tvungne vernet etter en helhetsvurdering burde oppheves. Retten vektlegger at saksøker ønsker å bli rusfri og gir uttrykk for å ville avlegge rusprøver. Videre vurderer retten at han har et støtteapparat, bl.a. begge foreldrene, som støtter forsøk på frivillig behandling og som vil kunne kontakte helsetjenesten ved forverring av tilstanden hans.

4. Hordaland tingrett (sak 23-092300) finner at hovedvilkåret er oppfylt. Retten finner imidlertid at tidskravet i behandlingsvilkårets forverringsalternativ ikke er oppfylt. Retten legger til grunn at saksøker ved opphør av tvang vil trappe ned medikasjonene med tabletter og da bli vesentlig dårligere. Samtidig vurderer retten at det at han nå er godt behandlet, at nedtrappingen vil skje gradvis og hans sykehistorikk, tilsier at forverringen ikke ville inntre innenfor lovens oppstilte tidskrav "i meget nær fremtid" (to- tre måneder).

5. Frostating lagmannsrett (sak 23-087074) finner at hovedvilkåret er oppfylt. Flertallet kommer imidlertid til at behandlingsvilkårets forverringsalternativ ikke er oppfylt, og viser til at det heftet noe usikkerhet til vilkårets vesentlighetskrav:

"Det hefter likevel en viss tvil ved hvor merkbar forverringen vil være […]. Men det knytter seg usikkerhet til om han, uten medisin, ville ha blitt så mye dårligere som loven forutsetter i løpet av tre til fire måneder."

Retten påpeker at en helhetsvurdering etter dette ikke er nødvendig, men bemerker likevel at saksøker har vært underlagt tvang i syv år og at selv om han har god effekt av behandlingen har den også bivirkninger.

6. Romerike og Glåmdal tingrett (sak 23-152087) finner at hovedvilkåret og behandlingsvilkårets positive side er oppfylt. Rettens flertall finner imidlertid at saksøker har samtykkekompetanse, og at vilkårene for tvungent vern da ikke er oppfylt. Flertallet legger vekt på at saksøker i sin forklaring under hovedforhandlingen viser god sykdomsinnsikt, resonnerer på en realistisk måte om aktuelle behandlingsvalg og uttrykker ønske om frivillig behandling.

7. Oslo tingrett (sak 23-180972) finner hovedvilkåret og behandlingsvilkår oppfylt, og at saksøker mangler samtykkekompetanse. Retten finner likevel, under en viss tvil, at tvangen skal opphøre etter en helhetsvurdering:

"Dette er fordi hun selv har en så sterk overbevisning om at medisinene skader henne, og derfor opplever tvangsbehandlingen som et overgrep som ødelegger hennes personlighet, og som kommer i veien for hvordan hun vil leve og hvordan hun vil være […]. I perspektivet at X etter medisinske vurderinger har en livsvarig sinnslidelse, fremstår likevel belastningen ved å være underlagt tvang kontinuerlig, når hun er så grunnleggende uenig i premissene for denne, som betydelige. Til dette kommer også at hun med jevne mellomrom selv har bedt om hjelp og lagt seg inn frivillig når hun har vært dårlig, og retten holder det for sannsynlig at hun vil reagere slik igjen.

8. Søndre Østfold tingretts (sak 23-186182) flertall kommer til at det ikke er sannsynliggjort at saksøker har en alvorlig sinnslidelse. Etter flertallets syn bygger begrunnelsen for innleggelsen i for stor grad på opplysninger fra familiemedlemmer og ikke på fagkyndig kompetanse. Retten peker på at til tross for at saksøker har vært innlagt i ca. tre måneder "[…] er det ikke foretatt en utredning av X ved bruk av kartleggingsverktøy. Flertallet er videre av den oppfatning at de positive og negative symptomene er så vidt vage og lite uttalte at det ikke med tilstrekkelig sikkerhet kan slås fast at X lider av en alvorlig sinnslidelse."

9. Borgarting lagmannsrett (sak 24-037301) kommer til at saksøker har samtykkekompetanse og at behandlingsvilkåret ikke lenger er oppfylt. I løpet av ankeforhandlingen la også staten ned påstand om opphør av tvungent vern. Staten anførte: "Ut fra Xs forklaring i lagmannsretten legger staten til grunn at han har oppnådd en bedring etter at han ble utskrevet fra Y sykehus og flyttet til egen bolig, og at behandlingsvilkåret og vilkåret om manglende samtykkekompetanse ikke lenger er oppfylt." Lagmannsretten viser til at saksøker erkjenner diagnosen bipolar lidelse 1 og at han under sin forklaring er i et stabilt stemningsleie og resonnerer rundt egen sykdom og behov for behandling.

Noen forhold retten vektla ved vurderingen av de ulike vilkårene

På bakgrunn av dommene ovenfor har vi satt opp noen forhold som det er grunn til å være spesielt oppmerksom på ved vurderingen av de ulike vilkårene for tvungent vern.

Hovedvilkåret

• Hvorvidt den psykiske tilstanden er tilstrekkelig utredet.

Behandlingsvilkårets negative side (forverringsalternativet)

• Selv om historikken viser rask forverring, må det likevel gjøres en konkret vurdering av den aktuelle situasjonen og av om forverringen vil være vesentlig.
• Om det legges til grunn at pasienten i noe tid etter opphør av tvang frivillig vil ta legemidler/tabletter, herunder gradvis trapper ned, vil dette få betydning for den konkrete vurderingen av tidskravet.

Farevilkåret

• Det er viktig å innhente tilstrekkelig dokumentasjon på at dette vilkåret er oppfylt, for eksempel fra politi eller pårørende.

Momenter som kan tilsi opphør av tvungent psykisk helsevern etter en helhetsvurdering

• Varigheten av tvangsvernet kan få betydning, særlig i tilfeller hvor kun behandlingsvilkårets forverringsalternativ er oppfylt, jf. også Ot. prp. nr. 80 (1998-1999) s. 80 og Rt-2001 s. 752.
• Pasientens bosituasjon og rammer utenfor institusjonen kan få betydning, dersom han/hun uansett raskt kan fanges opp igjen av helsetjenesten ved en forverring.
• Relevant om pasienten selv tidligere har bedt om hjelp fra helsetjenesten ved forverring av tilstand.
• Grad av motstand mot tvangen.