Kapittel 3.6Utviklingstrekk som påvirker kompetansebehov for sykepleiere i sykehus

I Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 (NHSP 2020 – 2023, kapittel 9.3) beskrives tiltak som anses som nødvendige for å sikre at de ansatte har nødvendig kompetansen for å utføre oppgavene som kommer med fremtidens utvikling og krav til helsetjenesten. For ansatte i sykehus beskrives det en forventning om at arbeidsoppgaver og hvem som håndterer hva vil forandres. Endringer i krav til tjenesten og behov for endringer i oppgavefordeling vil være med å drive frem behov for kompetanseutvikling for sykepleiere i sykehus.

Sykepleiere er involvert i alle faser i pasientforløp og er således en stor og viktig yrkesgruppe i spesialisthelsetjenesten. Det er viktig at kompetansebehov hos denne yrkesgruppen til enhver tid møtes som tiltak rettet mot å mobilisere denne arbeidskraften og som bidrag til kvalitet i tjenesten som tilbys pasienter og brukere. Det er noe av bakgrunnen for at NHSP 2020 – 2023 angir sykepleiere som en av yrkesgruppene som skal gis prioritet i arbeidet med å sikre tilstrekkelig personell med nødvendig og riktig kompetanse. Ut fra endringsbehovet i tjenesten, beskrives det at sykepleiere i sykehus sannsynlig behøver endring eller utvikling av kompetanse innenfor:

• Kompetanse til å følge opp pasientgrupper med særlig komplisert sykdomsbilde, økt sårbarhet og/eller spesielle behov.
• Kompetanse til å omstille og oppdatere praksis ut fra teknologisk og medisinsk utvikling, inkludert mestring av ny arbeidsmetodikk og oppgaver.
• Kompetanse til å drive frem og inngå i samhandling på tvers av tjenestenivåer og mellom behandlingstilbud.
•  Kompetanse til å drive frem og inngå i endringsprosesser, både faglige og organisatoriske.

Utvikling av kompetanse gjøres både gjennom strategisk satsning på kompetanseheving og ved at dette tilrettelegges ut fra behovene hos den enkelte ansatte. NHSP 2020 – 2023 fremhever at kompetanseutvikling for den enkelte ansatte gjøres gjennom ulike tiltak som (s. 123): "… formalisert utdanning og opplæring som grunnutdanning, videreutdanning og spesialisering. Det kan også gjøres i etterutdanning som for eksempel i interne kurs og organisert trening i team ved bruk av simulering. I tillegg utvikles kompetansen i den daglige samhandlingen med kolleger".

Nåværende videreutdanningstilbud for sykepleiere som jobber i sykehus

Fleksible sykepleierutdanninger

I rapport fra Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) fremgår det at 18 utdanningsinstitusjoner hadde sammenlagt 269 fleksible videreutdanningstilbud for sykepleiere i årene 2013, 2015, 2017 og 2019 (NSDM, 2020). Mellom 2013 og 2017 økte antallet videreutdanningstilbud med 19 prosent.

Videreutdanninger kan både være rent kliniske tilbud eller en del av en master. Flere av de tradisjonelle kliniske videreutdanningene som helsesykepleier, har blitt masterutdanning. Ved noen studiesteder kan studenter ta kliniske masteremnene enkeltvis, som vil gi en videreutdanning med mulighet for påbygging til en master, mens ved andre studiesteder har de ikke det tilbudet. Kliniske spesialutdanninger som ABIOK blir tilbudt på heltid og som deltidsutdanning. 

Av rapport fra NSDM (2020) beskrives fleksible sykepleierutdanninger som en utdanning som kan gjelde stedet for undervisningen og/eller praksis, opptak, organisering og progresjon. Studieprogram som ikke er ordinære utdanninger over tre år med fast oppmøte på en sykepleierutdanningscampus omtales med ulike begreper. Disse studieprogrammene omtales som deltid, desentralisert, distriktsvennlig, samlings- eller nettbasert utdanning. Den samme tilpasningen kan også gjelde videreutdanningsprogram.

Mange høgskoler og universiteter har erfaring med å tilby fleksibel utdanning, og landets høgskoler og universiteter har ulike måter å organisere sykepleierutdanningen på.  Sånn sett finnes det mange modeller for hvordan utvikle fleksible eller desentraliserte tilbud. Eksempelvis beskriver NSDM (2020) at de som underviser kan ha lokal forankring, for eksempel at de bor der eller at de har en stilling i lokal helsetjeneste, eller om de pendler fra en campus for å undervise lokalt. Flere studiesteder har en modell med tilrettelegging for mest mulig praksis i nær tilknytning av der studentene bor.  Undervisning kan gjennomføres ved institusjonen. Med en slik organisering vil undervisningen være campusbasert, og det innebærer at studentene kommer til institusjonens campuslokaliteter for undervisning i bolker. Disse bolkene kan være i helger eller uker.

NSDM (2020) beskriver videre at ved desentralisert undervisning kan studenter fysisk møte opp til undervisning ved andre steder enn institusjonens/avdelingens ordinære campuslokaliteter. Ved en slik organisering gis vanlig klasseromsundervisning med lærer- /studentkontakt. Undervisningen er gjerne inndelt i bolker, som ukesamlinger og helgesamlinger. En annen måte å organisere desentralisert undervisning på er undervisning som utenfor institusjonens lokaliteter. Det vil med andre ord si at undervisning kan for eksempel gjennomføres ved offentlige etater, bedrifter, hoteller, studiesentra mv. Undervisningen blir også her gjerne gjennomført i bolker, som ukesamlinger, helgesamlinger mv.

Digitalisering gir muligheter for fleksible studiemodeller (NSDM, 2020). Flere høgskoler og universiteter tilbyr nettbasert undervisning, både med eller uten samlinger. Studieprogrammet tilbys som ren nettundervisning, eller i kombinasjon med regionale eller campusbaserte samlinger. Denne undervisningsformen kjennetegnes av høy grad av fleksibilitet, der undervisningen i stor grad er organisert innenfor digitale læringsrom med kommunikasjon mellom student og lærested

Tilgang på sykepleier med videreutdanning

I en rapport fra SSB angis det at 33% av alle sysselsatte sykepleiere i 2016 hadde videreutdanning, hvorav videreutdanningene innen anestesi-, barne-, intensiv-, operasjons- og kreftsykepleie (ABIOK), helsesøster- og jordmor utdanningen utgjør størstedelen (Skjøstad et al., 2019). Dette er videreutdanninger som reguleres gjennom statlige tilskudd til universiteter og høyskoler, samt at innholdet i utdanningene er styrt av nasjonale retningslinjer. Med unntak av helsesøster, er alle disse videreutdanningene viktige for funksjoner i spesialisthelsetjenesten. Det er godt kjent at helseregionene har meldt om økende mangel på personell fra ABIOK (Meld. St. 7, 2019-2020).

Helsedirektoratet gjennomgikk videreutdanningstilbudet til sykepleiere i 2017 som del av en vurdering om tilbudet møter tjenestenes behov særlig opp mot behov i kommunehelsetjenesten (Helsedirektoratet. 2017. Videreutdanning for sykepleiere).  Videre gis en kort oppsummering av funnene relevant for den nåværende utredningen.

I denne kartleggingen (Helsedirektoratet, 2017) ble det vist at blant årsbaserte videreutdanninger (60 studiepoeng (sp), var de største gruppene videreutdanning til helsesykepleiere (36 %), kreftsykepleiere (22 %) og forskjellige utdanninger innen aldring og eldreomsorg (12 %). I tillegg utgjorde en andel på 30% videreutdanninger rettet mot spesialiserte fagområder som kardiologisk sykepleie, akutt-, diabetes-, nevro-, nyre-, nyfødt- og legevaktsykepleie. Det ble funnet at kombinasjonsløsninger med ettårig videreutdanning og mastergradstillegg er en modell som tilbys flere steder i landet. Mange av videreutdanningene på 60 sp er ikke finansiert av statlige tilskudd, hvilket som oftest medfører at studenten betaler en studieavgift, eventuelt med støtte fra arbeidsgiver.

Innenfor videreutdanninger på 90 sp er videreutdanning innen anestesi-, barne-, intensiv, - og operasjonssykepleie (ABIO) viktig. Utdanningene er fordelt på studiesteder over hele landet, og tilbys både ved universiteter og høgskoler. Studieplasser (kandidatmåltall) tildeles samlet for ABIOK (K = inkludert kreftsykepleie) over statsbudsjettet, og det er opp til den enkelte utdanningsinstitusjon, i samarbeid med praksisfeltet, å fordele antallet. Ved de fleste utdanningsstedene tilbys ABIO-utdanningene nå på masternivå og lar seg dermed integrere i mastergrader for studenter som ønsker dette.

Tabell 1 viser en trend mot økt antall uteksaminerte kandidater med mastergrad i anestesi-, barne-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleie. Tabellen viser og så en relativt stabil tilførsel av ABIOK-kandidater over tid. For master i avansert klinisk sykepleie ser man en gradvis økning i antall uteksaminerte over samme periode. Master i avansert klinisk sykepleie tilbys i dag uten særskilte støtteordninger slik som for ABIOK.

Tabell 1 Oppnådde kvalifikasjoner for sykepleierutdanning, videreutdanning og mastergrad i anestesi-, barne-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleie, og mastergrad i avansert klinisk sykepleie

Rapporten i 2017 beskriver at tilbudet innen masterutdanninger i sykepleie endres og utvikles stadig. Et eksempel var at i 2010 var det tre ulike tilbud sammenlignet med mer enn 20 masterutdanninger i 2016. Utviklingen har vist og viser fortsatt en dreining i retning økt kompetansenivå gjennom mastergrad for sykepleiere.

I tilbudet om videreutdanning innen avansert klinisk sykepleie fra 2016 inkluderte både kortere videreutdanninger helt ned i 30 sp (Høgskulen på Vestlandet) og årsbaserte utdanninger på 60 sp (Høgskolen i Molde og NTNU-Trondheim). De øvrige AKS-utdanningene var mastergrader på 120 sp. Flere av programmene rettet seg mot avgrensede områder innen sykepleie slik som geriatrisk sykepleie, allmenn- eller intensivsykepleie. Felles for de fleste av tilbudene var at de bestrebet å kvalifisere sykepleiere til nye roller i helsetjenesten, og at selvstendig vurderingskompetanse inngikk som en viktig del av utdanningen.

De fleste studiesteder som tilbyr AKS-masterutdanning i dag, har gjennomført endring eller er i ferd med å oppdater programmet så det oppfyller kravene gitt i Forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie og tilbudet er som mastergrad. Dette er beskrevet nærmere i kapittel 5 og vedlegg 3.