4. Særlig om skjenking

Første ledd oppstiller et forbud mot at åpenbart påvirkede personer gis adgang til skjenkestedet.

Begrepet "åpenbart påvirket av rusmidler" skal forstås på samme måte her som i alkoholloven § 8-11.

Begrepet omfatter påvirkning av alle typer rusmidler, ikke kun alkoholholdig drikk. "Åpenbart" angir hvilken grad av beruselse/påvirkning som skal til. Se mer om «åpenbart påvirket» i merknadene til loven § 8-11 og Helsedirektoratets skala for grader av påvirkning.

Bevillingshavers aktivitetsplikt

I andre ledd pålegges bevillingshaver en aktivitetsplikt ved at stedets ansatte må sørge for at   åpenbart påvirkede personer som befinner seg inne på skjenkestedet forlater lokalet. Plikten inntrer på det tidspunktet den aktuelle personen er å betegne som åpenbart påvirket av rusmidler. Dersom en person inne på stedet oppnår en slik grad av beruselse, må bevillingshaver straks iverksette tiltak for å få fjernet denne personen.

Ved vurderingen av hvorvidt aktivitetsplikten er oppfylt, oppstår spørsmålet om hvor lang tid en åpenbart påvirket person kan befinne seg i skjenkelokalet før det er i strid med forskriften. Svaret må bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, bl.a. av hvor påvirket personen er, lokalets størrelse og karakter, hvilke tiltak som blir iverksatt for å vise den aktuelle personen ut, hvordan bevillingshaver eller de ansatte har håndtert den aktuelle situasjonen, samt hvilke generelle tiltak og rutiner som er iverksatt for å sikre fjerning av åpenbart påvirkede personer, jf. stedets internkontrollsystem.

Bevillingshavers bistandsplikt

Bestemmelsen i § 4-1 andre ledd siste punktum bygger på prinsippet om hjelpeplikt som er nedfelt i straffeloven § 288. Bestemmelsen rammer unnlatelse av "å gi hjelp til noen i hjelpeløs tilstand som vedkommende har en plikt til å dra omsorg for. ​ Bevillingshavers bistandsplikt inntrer når en person er ute av stand til å ta vare på seg selv. Dersom skjenkestedet har tatt konkrete steg for å oppfylle hjelpeplikten, for eksempel ringt etter taxi, politi eller ambulanse, og den åpenbart påvirkede personen av den grunn fortsatt er i lokalet, vil forskriften § 4-1 ikke være overtrådt. Det er i en slik situasjon nødvendig med kontinuerlig oppfølging og tilsyn av vedkommende.

Konsekvensene ved brudd på bistandsplikten kan være svært alvorlige. Dersom en person er i en hjelpeløs tilstand, er skadepotensialet svært høyt og kan gi alvorlige følger, av og til fatale. Bestemmelsen tydeliggjør dermed bevillingshavers ansvar for personer som skjenkes alkoholholdig drikk utover den alminnelige plikten hver enkelt borger har etter straffeloven § 287, til å hjelpe personer som er i åpenbar fare.

Bestemmelsens første ledd viser til forbudet mot å skjenke alkoholholdig drikk til personer som er åpenbart påvirket av alkohol eller andre rusmidler eller å skjenke på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart påvirket, jf. § 4-1 ovenfor og loven § 8-11.

Bestemmelsens annet ledd inneholder et forbud mot å skjenke alkoholholdig drikk til personer dersom det sitter en eller flere personer som er åpenbart påvirket av rusmidler sammen med disse personene. Det vil for eksempel ikke være tillatt for en ansatt å servere alkohol til personer ved et bord, dersom en av disse er åpenbart påvirket.

Bestemmelsen pålegger bevillingshaver en plikt til å sørge for at personer som ikke fyller alderskravene i alkoholloven § 1-5 ikke drikker alkohol som skjenkes andre gjester. Videre tydeliggjør bestemmelsen ansvaret til bevillingshaver å sørge for at personer som ikke oppfyller alderskravet, ikke får tak i alkohol som er skjenket andre gjester. Det vil for eksempel være en overtredelse dersom en mindreårig drikker alkohol som en annen gjest har kjøpt til vedkommende, eller dersom en mindreårig forsyner seg av andre gjesters alkohol uten deres samtykke.

Det vises til merknader til alkoholloven § 1-5, hvor aldersgrensene omtales nærmere.

Bestemmelsen pålegger bevillingshaver en plikt til å sørge for at gjestene ikke nyter medbragt alkoholholdig drikk eller tar med seg alkoholholdig drikk ut av skjenkeområdet.

Konsum av medbrakt

Gjester har ikke anledning til å nyte medbrakt alkoholholdig drikk på det området skjenkebevillingen gjelder for. Overtredelsen foreligger ved konsum. Det er således ikke en overtredelse dersom en gjest har med seg alkoholholdig drikk inn på et skjenkeområde uten at denne drikken konsumeres.

Skjenkestedet har heller ikke anledning til å skjenke ut alkoholholdig drikk som gjestene selv har medbrakt.

Av kontrollmessige grunner og for å redusere risikoen for overtredelser kan bevillingshaver selv nekte sine gjester å ta med seg alkoholdig drikk inn på skjenkeområdet.

Ta med alkoholholdig drikk ut av lokalet

Bevillingshaver kan ikke tillate og må påse at gjester ikke tar med alkoholholdig drikk som er skjenket på et skjenkested ut av det området skjenkebevillingen gjelder for, for eksempel ut på trappen eller utenfor utendørs skjenkeareal. Dette innebærer videre at et skjenkested ikke kan selge alkoholholdig drikk for konsum annet sted, for eksempel på nachspiel hjemme hos kunden.

Et skjenkested kan ha forskjellig skjenke- og åpningstid på henholdsvis uteservering og øvrige lokaler. Dersom en uteservering har kortere skjenke- og åpningstid enn lokalene for øvrig, må bevillingshaver påse at ikke gjester tar med alkoholholdig drikk ut på uteserveringen etter dette tidspunktet.

Begrepet «brennevin» skal etter bestemmelsen forstås slik at det omfatter alkoholholdig drikk i gruppe 3, dvs. drikk som inneholder mellom 22 og 60 volumprosent alkohol, jf. alkoholforskriften § 1-1.

Mengdeangivelsen er ikke til hinder for at det kan skjenkes 1 cl eller 3 cl brennevin. Etter langvarig praksis skjenkes brennevin vanligvis ublandet i mengder av 2 og 4 cl, for eksempel som en «enkel» eller «dobbel» whisky (eventuelt + blandevann).

Bestemmelsens annet punktum gir et unntak fra mengdebegrensningen når det gjelder cocktails og gir således skjenkesteder mulighet til å servere cocktaildrinker som tradisjonelt har et høyere innhold av brennevin enn det som er angitt i første setning.

Alkohollovens bestemmelser inneholder ingen nærmere definisjon av begrepet "cocktail ". Det er derfor naturlig å ta utgangspunkt i nasjonale og internasjonale bransjestandarder, som angir hva ulike cocktails skal inneholde. En bars egenkomponerte cocktails vil imidlertid ikke omfattes av unntaket.

Det internasjonale barforbundet International Bartenders Association (IBA) har utarbeidet en liste over internasjonalt godkjente cocktails «IBA cocktails» som fremkommer på deres nettside iba-world.com. I henhold til Helsedirektoratets praksis kan det tas utgangspunkt i denne listen ved vurderingen av hvorvidt en drink er en "cocktail" i forskriftens forstand.

Det understrekes imidlertid at all skjenking skal foregå på en forsvarlig måte, jf. alkoholloven § 4-7, og ikke til personer som er, eller må antas å bli, åpenbart påvirket av rusmidler, jf. alkoholloven § 8-11. Dette innebærer at det må foretas en kontinuerlig vurdering av beruselsesgraden og at mengden alkoholdig drikk/brennevin som skjenkes må justeres ut fra forsvarlighetsprinsippet. Servering av cocktails med høyt alkoholinnhold medfører at kravet til aktsomhet skjerpes ytterligere.

Bestemmelsens første ledd regulerer bevillingshavers plikt til å føre et rimelig utvalg av alkoholfrie og/eller alkoholsvake drikker som er å anse som en naturlig erstatning for alkoholholdig drikk.

Produkter som kan regnes som naturlige alternativer til ulike typer alkoholholdig drikk, vil eksempelvis være alkoholfri og alkoholsvak vin, alkoholfritt og alkoholsvakt øl, eplemost, fruktmost, sider og ulike typer mineralvann. Det understrekes at eksemplene ikke er uttømmende og at det til enhver tid utvikles nye produkter som vil kunne være gode alternativer til alkoholholdig drikk.

Hva som vil være et naturlig alternativ til alkoholholdig drikk vil kunne variere fra skjenkested til skjenkested avhengig av stedets konsept, klientell med mer. Ett klientell vil etterspørre alkoholfri vin i stedet for vin, mens ett annet klientell vil etterspørre fruktmost eller sider i stedet for vin. Det vil derfor være det enkelte skjenkested som står nærmest til å vurdere hva som vil være et naturlig alternativ til alkoholholdig drikk for deres gjester. 

Det er ikke tilstrekkelig å kun tilby ulike typer vann, mineralvann og leskedrikker som alkoholfrie og/eller alkoholsvake alternativer. Det er imidlertid tilstrekkelig å tilby bare helt alkoholfrie eller bare alkoholsvake alternativer, for eksempel enten alkoholfritt øl eller alkoholsvakt øl.

Andre ledd pålegger bevillingshaver å oppføre alkoholfrie og alkoholsvake drikker på skjenkekart, prislister og oppslagstavler mv.

Bestemmelsen pålegger den som har bevilling for skjenking av alkoholholdig drikk å føre et rimelig utvalg av halvflasker av alkoholholdig drikk, når dette er i handelen og kan skaffes fra leverandør.

Hva som anses som et «rimelig utvalg» vil variere fra skjenkested til skjenkested. Desto flere produkter stedet har å tilby desto større utvalg av halvflasker må stedet kunne tilby.

Bestemmelsen åpner for at alkoholholdig drikk kan plasseres i kjøleskap på hotellrom for selvservering (for eksempel minibar). Det må påses at alkoholholdig drikk i gruppe 3 ikke er tilgjengelig i de tidsrom drikk i denne gruppen ikke lovlig kan skjenkes.

Det er opp til bevillingsmyndigheten å avgjøre om slik selvservering kan finne sted. Det er bare alminnelig skjenkebevilling til overnattingssteder som kan inkludere selvservering, jf. alkoholloven § 4-4. Det kreves at bevillingen spesifikt omfatter dette og at det fremgår av bevillingsvedtaket.

Bestemmelsen andre ledd tydeliggjør bevillingshavers plikt til å sørge for at overnattingsgjester som ikke oppfyller alderskravet får tilgang til alkoholholdig og alkoholsvak drikk som for eksempel er plassert i minibar.

Se merknadene til alkoholloven § 4-4 for mer om overnattingssteder, bruk av minibar og romservice.