Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

2.3. Radiologisk undersøkelse av kjeveledd ved TMD

Målgruppen for denne teksten er helsepersonell.

Når er det indikasjon for radiologisk undersøkelse?

Radiologisk undersøkelse av kjeveleddene er et supplement til den kliniske undersøkelsen og brukes for å bidra til:

  • korrekt diagnose
  • utforming av behandlingsplan
  • prognostisk vurdering

Det er mange konkrete grunner til å vurdere en radiologisk utredning, blant annet:

  • kjeve-/ansiktstraume
  • kjeve-/ansiktsasymmetri
  • hevelse i kjeveledd
  • nedsatt kjevefunksjon
  • endring i bittet (tannokklusjonen)
  • generell leddsykdom
  • oppfølging av tidligere påvist tilstand

NB! I de aller fleste tilfeller er TMD-plager forbigående. De fleste blir bra med enkel behandling og uten at de har vært utredet radiologisk med avanserte metoder som CT og MR. Selv om TMD-symptomer hyppig benyttes som indikasjon for radiologisk utredning av kjeveledd, er en slik utredning i de fleste tilfeller ikke nødvendig.

Radiologiske metoder for å undersøke kjeveledd

Det finnes en rekke ulike undersøkelsesmetoder, her omtales kun de vanligste.

Panoramarøntgen-undersøkelse (OPG, ortopantomogram) benyttes ofte av tannleger og gir en god oversikt over begge kjever med hele tannsettet. OPG er ingen spesialisert kjeveleddsundersøkelse, men større patologiske forandringer i leddhodene (de mandibulære kondyler) kan påvises. Forandringer i leddgropen (den artikulære eminens/fossa) kan ikke påvises med denne metoden. På grunn av store normalanatomiske variasjoner hos forskjellige individer, bør man være forsiktig med å tolke forandringer i underkjevens leddhoder som patologiske med denne metoden.

Computertomografi (CT) eller "Cone Beam" CT (CBCT) er de beste radiologiske metodene for å påvise forandringer i de benete komponentene i kjeveleddet (leddhodet og leddgropen). Både destruktive forandringer (erosjoner eller usurer) og produktive forandringer (benpåleiring eller osteofyttdannelse) kan påvises på de artikulære benflatene. Den vanligste diagnosen som stilles ved hjelp av CT er kjeveleddsartrose (osteoartritt eller "slitasjegikt"). Tilstanden er særlig karakterisert med benproduktive forandringer. Flere studier har vist at det ikke er noen forskjell mellom CT og CBCT for å påvise forandringer i de benete komponentene. I motsetning til MR, kan begge disse modalitetene påvise små benforandringer, som kan være tegn på artrose eller revmatisk sykdom. Verken CT eller CBCT framstiller bløtvevskomponenter i kjeveleddene på en tilfredsstillende måte.

Magnetisk resonanstomografi (MR/Magnettomografi) er den beste metoden for å påvise bløtvevsforandringer, slik som forskyvning av leddskiven. I tillegg kan man med MR påvise ulike tegn på betennelse, for eksempel økt leddvæske, ødem (væske) i leddhodet og fortykket leddhinne (synovial membran), såkalt synovitt. Det er særlig ved revmatisk sykdom at man ser etter synovitter. Det kreves intravenøs kontrastmiddelinjeksjon for å påvise dette. MR-undersøkelse med kontrastmiddelinjeksjon er ikke nødvendig for å påvise leddskiveposisjon. Også med MR kan man påvise forandringer på de benete leddflatene, men ikke så detaljert som med CT. MR-undersøkelsen vil vanligvis bli utført når pasienten biter sammen og gaper, for å få undersøkt hvordan leddskiven ligger plassert.

Om leddskiven er forskjøvet både ved sambitt og ved gaping, er tilstanden en såkalt "permanent" leddskiveforskyvning eller leddskiveforskyvning uten normalisering ved gaping. Om leddskiven er forskjøvet bare ved sambitt, er tilstanden en såkalt leddskiveforskyvning med normalisering ved gaping. Sistnevnte tilstand er vanligvis karakterisert klinisk ved "knepping/klikking" i kjeveleddet ved gaping og lukking av munnen. Denne tilstanden er svært vanlig og er ikke alene indikasjon for å henvise til for eksempel MR-undersøkelse.

MR-undersøkelse av kjeveledd kan utføres på mange forskjellige måter. Om den gjøres med flere etterfølgende bilder under bevegelse brukes uttrykket dynamisk MR eller funksjons-MR. Bildekvaliteten vil som oftest bli redusert i forhold til en standard MR-undersøkelse.

Ultralyd kan også benyttes for å påvise forandringer i kjeveledd, men metoden har usikker pålitelighet for dette leddet og er generelt svært operatøravhengig. Metoden brukes derfor lite på kjeveledd, i motsetning til andre ledd.

Det finnes andre radiologiske undersøkelsesmetoder av kjeveledd, herunder nukleærmedisinske, men disse benyttes bare i helt spesielle tilfeller.

Referanser

  1. Laskin DM, Greene CS, Hylander WL, eds. Temporomandibular disorders: an evidence-based approach to diagnosis and treatment. Quintessence Publishing Co, Inc, 2006.
  2. Greene SC, Laskin DM, eds. Treatment of Temporomandibular disorders: bridging the gap between advances in research and clinical patient management. Quintessence Publishing Co, Inc, 2013.
  3. Machado LP, Nery Cde G, Leles CR, Nery MB, Okeson JP. The prevalence of clinical diagnostic groups in patients with temporomandibular disorders. Cranio. 2009;27:194-199.
  4. Slade GD, Bair E, Greenspan JD, Dubner R, Fillingim RB, Diatchenko L, Maixner W, Knott C, Ohrbach R. Signs and symptoms of first-onset TMD and sociodemographic predictors of its development: the OPPERA prospective cohort study. Pain. 2013;14(12 Suppl):T20-32.
  5. Ahmad M, Hollender L, Anderson Q, Kartha K, Ohrbach R, Truelove EL et al. Research diagnostic criteria for temporomandibular disorders (RDC/TMD): development of image analysis criteria and examiner reliability for image analysis. Oral Surg Oral Med oral Pathol Oral Radiol Endod. 2009;107:844-860.
  6. Larheim TA, Kolbenstvedt A. High-resolution computed tomography of the osseous temporomandibular joint. Some normal and abnormal appearances. Acta Radiol Diagn (Stockh). 1984;25:465-469.
  7. Larheim TA, Abrahamsson A-K, Kristensen M, Arvidsson LZ. CBCT special issue: Review article. Temporomandibular joint diagnostics using CBCT. Dentomaxillofac Radiol. 2015;44:20140235.
  8. Larheim TA. Role of magnetic resonance imaging in the clinical diagnosis of the temporomandibular joint. Cells Tissues Organs. 2005;180:6-21.
  9. Larheim TA. Diagnostic imaging of the TMJ. In: Busaidy KF (ed): Oral and maxillofacial surgery knowledge update 2014. Volume V (OMSKU V). Available from: https://www.aaoms.org/
  10. Smith H-J, Larheim TA, Aspestrand F. Rheumatic and nonrheumatic disease in the temporomandibular joint: gadolinium-enhanced MR imaging. Radiology. 1992;185:229-234.
  11. Larheim TA and Westesson P-L. TMJ imaging. In: Laskin DM, Greene CS, Hylander WL (eds): Temporomandibular disorders: An Evidence-Based Approach to Diagnosis and Treatment. Quintessence Publishing Co, Inc, 2006.

Siste faglige endring: 21. november 2016