Kreft i blærehalskjertelen (prostatakreft) er i dag den vanligste kreftformen blant menn i Norge. I perioden 2019–2023 ble om lag 5 000 (2023: 5258) nye tilfeller av prostatakreft diagnostisert hvert år, noe som utgjør 26,4 % av alle krefttilfeller hos menn (Larsen, 2024). Median alder ved diagnose er 70 år, og med utgangspunkt i dagens kreftforekomst (2019-2023), vil omtrent hver åttende mann bli diagnostisert med prostatakreft før fylte 75 år i Norge (livstidsrisiko ved fravær av konkurrerende dødsårsaker).
I 2022 døde 973 personer av prostatakreft i Norge (15,8 % av alle kreftdødsårsaker hos menn). Livstidsrisikoen for død av prostatakreft før 75 års alder er på ca. 1 %. En har observert en nedgang i dødeligheten av prostatakreft i Norge, og i mange andre land, fra begynnelsen av 1990-årene og framover (Bray et al., 2010; Kvåle et al., 2017). Nedgangen i dødeligheten av prostatakreft i Norge har vært på 3,9 % per år de siste 10 årene (Association of the Nordic Cancer Registries, 2023). Som en følge av at langt flere blir diagnostisert med prostatakreft hvert år enn antallet som dør av sykdommen, har antall menn som lever med, og som trenger en eller annen form for oppfølging for sin sykdom, økt fra 39 647 (prevalens 31.12.2013) til 63 702 (prevalens 31.12.2023) i løpet av de siste 10 årene (Larsen, 2024).
I Norge har forekomsten (aldersstandardiserte insidensrater) av prostatakreft tredoblet seg siden 1950-tallet. Fra rundt 1990 økte insidensratene betydelig i mange land (Bray et al., 2010), hovedsakelig som en konsekvens av en kraftig økning i bruken av prostata-spesifikt antigen (PSA) testing som et diagnostisk hjelpemiddel. De senere årene har en sett en stabilisering av insidensratene, og fra femårsperioden 2014–2018 til femårsperioden 2019–2023 har en sett en nedgang på 10 % (Larsen, 2024).
Det er betydelig variasjon i insidens av prostatakreft mellom etniske grupper og land i verden, med en høy forekomst i Nord-Amerika, Oseania og Vest-Europa, men betydelig lavere i Asia (Center et al., 2012; Torre et al., 2015). I tillegg til forskjeller i miljø og diagnostisk aktivitet, antar en at forskjellene mellom etniske populasjoner skyldes en kombinasjon av genetiske forhold og livsstilsfaktorer. Migrasjonsstudier har vist at når populasjoner flytter fra områder med lav insidens til områder med høy insidens, øker insidensratene deres betydelig (Cook et al., 1999). Disse observasjonene blir delvis forklart med at en blir «eksponert» for helsevesen med ulik grad av årvåkenhet i forhold til prostatarelaterte symptomer og ulik grad av diagnostisk intensitet (f.eks. ulik bruk av PSA), men en tror også at endringer i livsstilsfaktorer, slik som kostholdsendringer, bidrar til forskjellene i insidensratene.
Det er ikke identifisert sikre spesifikke påvirkbare risikofaktorer for prostatakreft, og menn anbefales derfor å følge de generelle rådene for kosthold og fysisk aktivitet for å forebygge sykdommen.
EAU22 3.2.3 Summary of evidence for epidemiology and aetiology