De fleste meningeomer er godartede svulster som diagnostiseres tilfeldig og gir lite eller ingen symptomer. Indikasjon for behandling er fundamentert på om det er symptomer som kan lindres ved behandling og om det foreligger radiologisk tegn til vekst. Ut fra dette kan man dele meningeompasienter inn i tre kategorier med tanke på videre håndtering:
- De som kun trenger radiologisk kontroll for å se om svulsten vokser: Dette er den største gruppen. Hyppigheten av kontroller settes opp etter anbefalinger i dette handlingsprogrammet (punkt Kontroller). Oppfølgingen må være et samarbeid mellom fastlege og nevrolog om å definere kontrollhyppighet ut fra anbefalingene i handlingsprogrammet. Pasienten må underrettes om dette skriftlig og har selv et ansvar for å etterspørre kontroller
- De som bør vurderes for aktiv behandling i form av kirurgi eller strålebehandling: Meningeompasienter hvor man mistenker at svulsten er symptomatisk eller at svulsten viser tegn til vekst bør henvises elektivt for nevrokirurgisk vurdering. Videre bør svulster som overstiger 2 og 3 cm (i diameter), henholdsvis i bakre skallegrop og supratentorielt, henvises for vurdering
- De hvor videre behandling uansett ikke er aktuelt (eldre pasienter, stor komorbiditet): Disse trenger ingen ytterligere kontroll.
Fastlegen følger pasienten klinisk og henviser til kontrollerende sykehusavdeling dersom det er endringer i pasientens kliniske tilstand som man mener kan tilskrives meningeomet. Videre har fastlegen en viktig rolle hva gjelder diagnostisering og oppfølging av eventuelle senvirkninger etter meningeomet og behandling av dette. For utfyllende beskrivelse av fastlegens rolle, se «Fastlegens rolle hos pasienter med hjernesvulst» i handlingsprogrammet for hjernesvulst generelt.