Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere
Det foreslås at personer med høy risiko for å få diabetes tilbys strukturert, intensiv livsstilsintervensjon og får målt HbA1c hos fastlege en gang i året.
For mer informasjon om hvilke personer som har høy risiko for diabetes, se anbefalingen Anbefalte analyser ved klinisk mistanke om diabetes eller klinisk høy risiko for diabetes type 2.
Fastlegen kan koordinere og samarbeide med andre fagpersoner for de ulike elementene i livsstilsintervensjonen og henvise til gruppebaserte tilbud gjennom for eksempel frisklivssentraler, lærings- og mestringstilbud i kommunene eller annet tilsvarende (Diabetesforbundets motivasjonsgrupper, frivillige gruppetilbud o.l.).
Intensiv livsstilsendring kjennetegnes av en multifaktoriell behandling, som oftest bestående av fysisk aktivitet og trening, kostholdsendring og adferdsterapi. Oppfølgingen har et klart mål, er prosessorientert og gir deltagerne tid til å ta ett steg av gangen. Behandlingstilbud ved lokale Frisklivssentraler kan være et godt alternativ for denne pasientgruppen.
Se anbefaling om oppfølging/endring av levevaner ved diabetes type 2 og overvekt/fedme i kapittelet Levevaner ved diabetes og behandling av overvekt og fedme, der det anbefales at personer med diabetes type 2 og overvekt får tilbud om et intensivt livsstilsbehandlingsprogram av minst 6 måneders varighet med fokus på kalorirestriksjon, fysisk aktivitet og hjelp til varig adferdsendring (Jensen MD 2014) der målet er > 5 % varig vektreduksjon.
(Basert på Finnish Diabetes Prevention Study (FDPS) sine råd for kosthold og fysisk aktivitet)
Kostholdsrådene gitt i anbefalingen Kosthold og kostsammensetning ved alle former for diabetes kan også følges av dem med høy risiko for å utvikle diabetes type 2.
Minimum 2 ½ timer fysisk aktivitet per uke
Se også Aktivitetshåndboken som beskriver hvordan fysisk aktivitet kan benyttes i forebygging og behandling av sykdom: «Det anbefales daglig fysisk aktivitet med middels intensitet i minst 30 minutter (rask spasertur, sykling, skigåing e.l.), tilpasset personens allmenne fysiske form og levevaner. Ytterligere helseeffekt kan oppnås ved å kombinere dette med noe mer intensiv trening 2–3 ganger per uke».
Generelt er fysisk inaktivitet en betydelig risikofaktor for diabetes type 2 fordi det fører til redusert insulinfølsomhet, og det er i flere studier påvist at utviklingen av diabetes kan forebygges ved fysisk trening i kombinasjon med kostholdsveiledning. Regelmessig fysisk trening har positiv virkning både på insulinfølsomheten og på andre risikofaktorer for hjerte-karsykdom, for eksempel blodfettprofil og blodtrykk.
På lik linje med anbefalingen om vektreduksjon ved diabetes type 2 (se over og i kapittelet Levevaner ved diabetes og behandling av overvekt og fedme), er det også viktig med vektreduksjon ved høy risiko for å utvikle diabetes type 2. FDPS (og andre tilsvarende oppfølgingsstudier) har vist at et vekttap på 5-10% av egen kroppsvekt reduserer risikoen for å utvikle diabetes type 2 betydelig.
I all diabetesbehandling er det viktig med individuell tilpasning, dette er uavhengig av kjønn, kultur, religion og tradisjon.
Tendensen er at færre innvandrere enn norskfødte oppgir å ha god helse. Forekomsten av psykiske plager og lidelser, samt enkelte kroniske sykdommer er høyere i enkelte innvandrergrupper, men det er store forskjeller mellom grupper og innad i ulike grupper, ifølge Folkehelserapporten 2014 fra Folkehelseinstituttet (Rapport 2014:4 Folkehelserapporten 2014: Helsetilstanden i Norge).
Innvandrere er klart overrepresentert i diabetes statistikken i flere helseundersøkelser gjort gjennom årene. Det er imidlertid svært viktig å differensiere innvandrer befolkningen i ulike etniske grupper.
De gruppene det i all hovedsak er fokusert på i retningslinjene er;
Det er viktig å tilrettelegge for, og ta hensyn til religion, tradisjon og kultur, kjønn og alder. Hver for seg og samlet vil ovenfor nevnte faktorer kunne påvirke evnen og muligheten til å delta i og gjennomføre ulike intervensjoner, tester og undersøkelser, noe som igjen kan påvirke utfallet og eller resultatet. Ellers bør innvandrerbefolkningen bør følge anbefalingene for kost og fysisk aktivitet, se kapitlet Levevaner ved diabetes og behandling av overvekt og fedme, og særskilt anbefalingen Kostveiledning til personer med diabetes og innvandrerbakgrunn .
Det er nødvendig å sette av tilstrekkelig tid til å gjøre seg kjent med pasientens kultur og tradisjon knyttet til kost og fysisk aktivitet. Ved å få rede på, ikke bare hva de spiser pr nå, men hva pasienten faktisk kan og har med seg av kunnskap og erfaring, vil det være lettere å tilpasse og legge til rette for gunstig livsstilsendring som samsvarer med det pasienten opplever som håndterbart og mulig å mestre. For å nå dette, er det avgjørende med god kommunikasjon, tillit og anerkjennelse.
For kort og for lang søvn, samt problemer med å initiere og opprettholde søvnen er forbundet med økt risiko for kardiovaskulær sykdom og total dødelighet (Gallicchio et al., 2009; Kalesan et al., 2009; Cappuccio et al., 2009). Kartlegging av søvnmønster kan være et nyttig hjelpemiddel.
Kortvarige, akutte, laboratorie- og tverrsnittsobservasjonsstudier (Spiegel et al., 2009 og Cappuccio et al., 2009) tyder på at forstyrret eller redusert søvn er forbundet med glukoseintoleranse, insulinresistens, redusert akutt insulinrespons til glukose, og dermed predisponerer individer til type 2 diabetes. Kausaliteten i sammenhengen og overføringen av resultatene til mer langsiktige effekter av vedvarende søvnforstyrrelser har blitt undersøkt i prospektive befolkningsstudier for å etablere en tidsmessig sammenheng mellom eksponering og utfall.
En systematisk gjennomgang og meta-analyse (Cappuccio et al., 2011) gjennomgikk publiserte prospektive populasjonsbaserte studier for å vurdere om den globale evidens støtter tilstedeværelsen av en sammenheng mellom kvantitative og kvalitative søvnforstyrrelser og utvikling av diabetes type 2 og for å oppnå et kvantitativt estimat av risikoen. Denne viste et entydig og konsistent mønster av økt risiko for å utvikle diabetes type 2 både ved redusert og økt søvnlengde og ved kvalitative forstyrrelser av søvn.
For personer med forhøyet risiko for å utvikle diabetes er det særlig viktig å slutte å røyke. Se kapitlet Levevaner ved diabetes og behandling av overvekt og fedme.
Atferdsendring hos de som er i en høyrisikogruppe sammenlignet med den som allerede har fått diagnosen diabetes, er ikke vesentlig forskjellig, da begge grupper har mye å hente på å endre levevaner, men da effekten er størst hos dem som ennå ikke har fått diagnosen er det særskilt viktig at helsepersonell fokuserer på motivasjon og mestring overfor denne gruppen. En del av de aspekter som fremheves i kapittelet Kommunikasjon, mestring og motivasjon kan brukes, men i tillegg anbefales det å bruke Motiverende intervju som teknikk og samtalemetode.
Flere studier har vist at T2DM kan forebygges med endringer i livsstil for enkeltpersoner med risiko, selv med beskjedne kliniske forsøk (Nilsen et al., 2011). WHO anslår at 90% av T2DM kan forebygges gjennom endringer i kosthold, fysisk aktivitet og røykevaner, og det er vist at risikoen for å utvikle T2DM i høyrisikopersoner kan bli redusert med over 50% med høyverdig livsstilsintervensjon blant personer med fedme (WHO Action Plan, 2008).
Intervensjoner som involverer og endrer deltakeres risikooppfatninger ser ut til å lykkes med å få personer til å bedre sin livsstil, uavhengig av alder (Ferrer og Klein, 2014).
Dette, sammenfattet med resultatene i Finnish Diabetes Prevention Study (FDPS), gir et betydelig kunnskapsgrunnlag til å vise at tidlig intervensjon hos personer med forhøyet risiko for type 2 diabetes kan gi mulig redusert insidens (på kort sikt) eller i beste fall utsettelse av tidspunkt for diagnosen diabetes.
Studiene har ikke vist sikkert at intervensjonen kan ha effekt på ugunstig utfall på lang sikt etter at behandlingen er avslutte. Det kan skyldes kort oppfølgingstid. Uavhengig av dette, vil redusert insidens på kort sikt og en utsettelse av diagnosetidspunkt ha en stor samfunnsøkonomisk betydning.
Fastlegen har kontakt med 80 % av sine listepasienter i løpet av et år. De med høyest risiko for diabetes besøker nok kontoret hyppigere enn de med lavest risiko. Utfylling av risikokalkulator for diabetesrisiko kan gjøres under konsultasjonene for å fange opp flest mulig av personene med høy risiko. Måling av HbA1c, fastende blodglukose eller glukosebelastning vil i tillegg kunne fange opp flere personer med høy risiko. Med tanke på intervensjonen vil det nok kunne oppstå en ulempe ved at den fanger skjevt med i forhold til sosioøkonomisk status.
De fleste pasientene vil oppfatte tiltaket som forebyggende helsearbeid og vil neppe føle seg stigmatisert. Overdiagnostikk er neppe relevant når en holder seg til kriterier for undersøkelse og intervensjon og kun tester personer med definert forhøyet risiko. Anbefalingen vil føre til mindre «villscreening».
Oppnåelse av kliniske effekter av livsstilsintervensjoner er bl.a. avhengig av intervensjonens intensitet, valg av kommunikasjonsmetode, pasientenes motivasjon og hvilken oppfølging kontrollgruppen får. I Finnish Diabetes Prevention Study (FDPS) ble deltakerne fulgt i opptil ni år, med vedvarende effekt på insidens av diabetes (HR 0.614 95% CI 0.48 - 0.79; p < 0.001). Kontrollgruppen fikk generell muntlig og skriftlig livsstilsinformasjon ved baseline og deretter en gang i året. Deltakerne i intervensjonsgruppen fikk intensiv, individuell oppfølging i form av rådgiving, oppfølging og målsetting relatert til vekt, fysisk aktivitet og kosthold (redusert inntak av fett, økt inntak av fiber). Intervensjonsgruppen hadde syv konsultasjoner med ernæringsfysiolog i løpet av det første året, og deretter hver tredje måned. I tillegg fikk deltakerne gratis, veiledede treningstimer i helsestudio.
FDPS viste at minimum fire års oppfølging av personer med høy risiko for diabetes gir beskyttelse mot å utvikle diabetes på lang sikt.
Det er få kliniske ulemper ved livsstilsintervensjon. En potensiell trussel for effekten er at behandlingen i stor grad er avhengig av et velfungerende behandler-pasient-forhold. De potensielle kliniske fordelene ved livsstilsintervensjon er langt flere enn de utvalgte utfallene som er vurdert i evidensprofilen, blant annet reduksjon i kardiovaskulære risikofaktorer.
FDPS er vurdert å ha moderat høy kvalitet, mens den systematiske oversikten som ligger til grunn for effekten på vektreduksjon har lav kvalitet på grunn av store forskjeller i rapportert effekt blant studiene som er inkludert i analysen.
Risikovurdering for alle hos fastlegen vil trolig utjevne forskjeller fordi de med høyest risiko vil få oppfølging. Dette forutsetter imidlertid at tiltakene er tilpasset ulike sosioøkonomiske og etniske grupper.
Hvordan informasjon om risiko blir mottatt av pasienten kan avhenge av sosiale og psykologiske faktorer, inkludert både familiehistorie og nåværende livsstil (Sandman et al., 2001)
For pasientene som ønsker å gjøre endringer i livsstilen vil en tett oppfølging være til stor hjelp, både for å holde motivasjonen oppe og med å få hjelp til å ta de rette valgene. Intensiv livsstilsbehandling er mer intensive i starten og krever mye tid og forpliktelse fra deltakeren. Det kan være upraktisk å måtte reise flere ganger ukentlig til behandlingsstedet.
Å følge opp personer med høy risiko for å utvikle diabetes krever personell- og tidsressurser som primærhelsetjenesten, slik den er i dag,
ikke kan yte. Anbefalingen vil kreve at det etableres lokale lavterskeltilbud som kan dekke en større befolkningsgruppe som har høy risiko for å utvikle diabetes og annen kronisk sykdom.
Simuleringsstudier gjort på bakgrunn av DPS-studien og en Cochrane-review på «Dietary advice for the prevention of type 2 diabetes mellitus in adults» har vist god kost-nytte-effekt av livsstilstiltak med mål å utsette debut av diabetes type 2.
Det er også vist at kostnadene blir lavere dersom intervensjonen gis på gruppebasis i lokalmiljøet eller i primærhelsetjenesten, sammenlignet med individuell oppfølging eller oppfølging i spesialisthelsetjenesten (Li et al., 2015).
Den finske DPS-studien (Lindstrøm J, 2013) med livsstilintervensjon i 4 år (diett, fysisk aktivitet, vektreduksjon) og oppfølgning i totalt 13 år (median 9 år) viste en utsettelse av diabetesdiagnosen med 5 år.
Denne randomiserte kontrollerte studien inkluderte deltakere med høy risiko for å utvikle type 2 diabetes (prevalent IGT, overvekt og fedme), alder 40 til 64 år og med kaukasisk opprinnelse. Deltakerne ble randomisert til to grupper og fikk aktiv oppfølging i fire år: 1) intensiv livsstilsintervensjon med kostholdsveiledning og fysisk aktivitet; og 2) kontrollgruppe som mottok standard behandling.
For utfallet vektreduksjon har vi lagt til grunn en metaanalyse/systematisk oversikt (Dunkley AJ, 2014) med inklusjon av 25 studier (med deltakere med høy risiko for å utvikle diabetes type 2, gjennomsnittsalder var fra 38 til 65 år og BMI fra 25 til 37 kg/m2. Få studier oppga etnisitet blant deltakerne). Det ble gitt livsstilintervensjon over 12 mnd med mål om å forebygge diabetes. Studien ga signifikant reduksjon i risiko målt i form av vektreduksjon sammenlignet med en kontrollgruppe som fikk «usual care». Resultatene var best der hvor intervensjonene ble gjort strengest i henhold til retningslinjene.
Det finnes ingen litteratur som gir svar på effekter på morbiditet, mortalitet, livskvalitet, angst, depresjon og bivirkninger av intervensjonen, men flere andre studier bekrefter resultatene fra DPS:
En systematisk gjennomgang av studier gjort på personer med risiko for å utvikle T2DM, eller med andre kliniske risikofaktorer som overvekt og høyt blodtrykk, har presentert intervensjonskomponenter knyttet til økt endring i fysisk aktivitet (12 til 18 måneder) og kosthold ( 1 og 3 år). Resultatene viste kausalitet når både fysisk aktivitet og kosthold ble adressert. I tillegg er hyppig kontakt med en total mengde av ni konsultasjoner forbundet med en positiv effekt (Greaves CJ et al, 2011).
En studie fant at de som var i risiko for T2DM ikke hadde høyere bevissthet om viktigheten av kosthold og vektkontroll for å forebygge T2DM enn personer uten risiko (Guess ND et al, 2015). En annen studie fant at høyere alder på personer med risiko for T2DM var assosiert med lavere forventninger og lavere klarhet for livsstilsendring (Bouchard DR et al, 2012).
9. Rui Li, PhD; Shuli Qu, MPH; Ping Zhang, PhD; Sajal Chattopadhyay, PhD; Edward W. Gregg, PhD; Ann Albright, PhD; David Hopkins, MD; and Nicolaas P. Pronk, PhD. Economic Evaluation of Combined Diet and Physical Activity Promotion Programs to Prevent Type 2 Diabetes Among Persons at Increased Risk: A Systematic Review for the Community Preventive Services Task Force Annals of Internal Medicine. Ann Intern Med. 2015 doi:10.7326/M15-0469.
10. Sandman P. Risk communication: Evolution and Revolution. Wolbarst A, editor: John Hopkins University Press; 2001.
11. Spiegel K, Tasali E, Leproult R, Van Cauter E. Effects of poor and short sleep on glucose metabolism and obesity risk. Nat Rev Endocrinol 2009; 5: 253– 261.
12. Lindström J, Peltonen M, Eriksson JG, Ilanne-Parikka P, Aunola S, Keinänen-Kiukaanniemi S, Uusitupa M, Tuomilehto J; Finnish Diabetes Prevention Study (DPS). Improved lifestyle and decreased diabetes risk over 13 years: long-term follow-up of the randomised Finnish Diabetes Prevention Study (DPS). Diabetologia 2013;56(2)284-93.
13. Guess ND, Caengprasath N, Dornhorst A, Frost GS. Adherence to NICE guidelines on diabetes prevention in the UK: Effect on patient knowledge and perceived risk. Prim Care Diabetes. 2015.
14. Greaves CJ, Sheppard KE, Abraham C et al. Systematic review of reviews of intervention components associated with increased effectiveness in dietary and physical activity interventions. BMC Public Health 2011;11(119).
15. Gallicchio L, Kalesan B. Sleep duration and mortality: a systematic review and meta-analysis. J Sleep Res. 2009 Jun;18(2):148-58. doi:10.1111/j.1365-2869.2008.00732.x. Review. PubMed PMID: 19645960..
16. Ferrer R, Klein WM. Risk perceptions and health behavior. Curr Opin Psychol. 2015 1(5):85-9.Portnoy DB, Ferrer RA, Bergman HE, Klein WM. Changing deliberative and affective responses to health risk: a meta-analysis. Health Psychol Rev 2014;8(3):296-318.
17. Dunkley AJ, Bodicoat DH, Greaves CJ, Russell C, Yates T, Davies MJ, Khunti K. Diabetes prevention in the real world: effectiveness of pragmatic lifestyle interventions for the prevention of type 2 diabetes and of the impact of adherence to guideline recommendations: a systematic review and meta-analysis. Diabetes Care 2014;37(4):922-33.
18. Cappuccio FP, Cooper D, D'Elia L, Strazzullo P, Miller MA. Sleep duration predicts cardiovascular outcomes: a systematic review and meta-analysis of prospective studies. Eur Heart J. 2011 Jun;32(12):1484-92. doi: 10.1093/eurheartj/ehr007. Epub 2011 Feb 7. Review. PubMed PMID: 21300732.
19. Cappuccio FP, D'Elia L, Strazzullo P, Miller MA. Quantity and quality of sleep and incidence of type 2 diabetes: a systematic review and meta-analysis. Diabetes Care. 2010 Feb;33(2):414-20. doi: 10.2337/dc09-1124. Epub 2009 Nov 12. Review.
20. Bouchard DR, Langlois MF, Domingue MÈ, Brown C, LeBrun V, Baillargeon JP. Age differences in expectations and readiness regarding lifestyle modifications in individuals at high risk of diabetes. Arch Phys Med Rehabil. 2012;93(6):1059-64.
21. Else Karin Grøholt (leder av redaksjonen). Folkehelserapporten 2014: Helsetilstanden i Norge, Folkehelseinstituttet. Rapport Des. 2014. ISBN: 978-82-8082-635-0 , ISBN (elektronisk): 978-82-8082-636-7, ISSN: 1503-1403. Tilgjengelig på www.fhi.no.
Siste faglige endring: 14. desember 2016 Se tidligere versjoner
Helsedirektoratet (2016). Oppfølging av personer med høy risiko for å utvikle diabetes [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 14. desember 2016, lest 24. november 2024). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/diabetes/diagnostikk-av-diabetes-risikovurdering-og-oppfolging-av-personer-med-hoy-risiko-for-a-utvikle-diabetes/oppfolging-av-personer-med-hoy-risiko-for-a-utvikle-diabetes