Antall overliggerdøgn per innbygger varierer betydelig mellom kommunene, og kan blant annet skyldes ulik organisering og mangel på kapasitet i det kommunale tilbudet. I dette kapittelet vil vi se på om kommunenes befolkningsstørrelse, samt grad av sentralitet kan ha betydning for variasjonen i antall overliggerdøgn per innbygger.
Figur 31 viser rater for antall overliggerdøgn per kommune i de ulike bostedsområdene i 2022. Størrelsen på punktene viser om det er en stor eller liten kommune målt i befolkning. Det var store forskjeller mellom kommunene i antall overliggerdøgn per innbygger, fra ingen overliggerdøgn til 111 overliggerdøgn per 1 000 innbyggere. Det var også forskjeller mellom bostedsområdene i hvor stor spredningen mellom kommunene var. Minst forskjell[15] mellom kommunene var det i Helse Førde-området og Sørlandet. Det var størst spredning mellom kommunene i Nordland-området, UNN-området og Helgeland. Generelt var det større spredning for kommunene i områdene i Midt-Norge og i Nord enn for kommunene i Sør-Øst og Vest. Videre kan vi se av Figur 31 at både store og små kommuner, i befolkningsstørrelse, hadde relativt høye verdier for antall overliggerdøgn per 1 000 innbyggere. Blant kommunene med flest overliggerdøgn per innbygger var Skien i Telemark, Osterøy i Helse Bergen-området, Kristiansund i Møre og Romsdal, Melhus i St. Olavs-området, Hattfjelldal i Helgeland, Andøy og Hamarøy i Nordland-området, Tromsø, Nordreise og Harstad i UNN-området og Alta i Finnmark.
Figur 31: Antall overliggerdøgn per 1 000 innbyggere per kommune, bostedsområder, 2022.
Figur 32 viser spredning, i form av boksdiagram, i antall overliggerdøgn per 1 000 innbyggere per kommune inndelt etter befolkningsstørrelse i 2022. Boksdiagram viser fordelingen av data i kvartiler. Boksen viser interkvartilbredden: øver og nedre kvartil. Den horisontale linjen som deler boksen i to, er medianverdien (halvparten av utvalget har en rate over/under denne verdien) for kommunene i utvalget, mens krysset i boksen er gjennomsnittsverdien. Linjene som strekker seg vertikalt angir variasjonen utenfor øvre og nedre kvartil, og ethvert punkt utenfor disse linjene betraktes som utliggere[16].
For alle de seks gruppene, er avstanden mellom median og høyeste verdi større enn avstanden mellom laveste verdi og medianen. Det betyr at det var størst spredning for de høyeste verdiene. Medianverdien var høyest for kommuner med størst innbyggertall, med en verdi på 8,7 overliggerdøgn per 1 000 innbyggere for kommuner med en befolkning på 50 000 eller flere innbyggere, og 10,6 for kommuner med mellom 20 000 til 49 000 innbyggere. Boksene er størst for de tre gruppene med de største kommunene, det betyr større spredning for de midterste verdiene for kommunene i disse tre. Dersom vi kun ser på differansen mellom høyeste og laveste verdi, var spredningen størst for kommuner med mellom 2 000 til 4 999 innbyggere, og minst spredning for kommuner med 10 000 til 19 999 innbyggere. Dersom vi ser bort fra utliggerne og ser på størrelsen på boksene og avstanden mellom ytterpunktene på de vertikale strekene, er det minst variasjon for de to kommunegruppene med færrest innbyggere.
Figur 32: Antall overliggerdøgn per 1 000 innbyggere, per kommune inndelt etter befolkningsstørrelse, 2022.
Figur 33 viser antall overliggerdøgn per 1 000 innbygger fordelt på SSB sin sentralitetsindeks. Beregningen av indeksen er basert på reisetid til arbeidsplasser og servicefunksjoner fra alle bebodde grunnkretser.[17] I klasse 1 inngår de mest sentrale kommunene, f.eks. Oslo, og i klasse 6 er de minst sentrale kommunene, f.eks. Kautokeino. På grunn av få kommuner i klasse 1, har vi i figuren valgt å slå sammen klasse 1 og klasse 2.
Kommuner som er gruppert i klasse 6, hadde lavest medianverdi for antall overliggerdøgn per kommune med 3,4. Høyest median var det for de mest sentrale kommunene med 8,7. Boksen er størst for klasse 4 og klasse 1, det betyr at de midterste verdiene er mer spredt for kommunene i disse klassene enn de øvrige. Kommunene som er kategorisert som minst sentrale hadde omtrent samme nivå som de mest sentrale kommunene. Mens det var lavest nivå i de kommunene som er kategorisert som nest minst sentrale. Dersom vi ser bort fra utliggerne[18], var det minst spredning for de kommunene som er minst sentrale, mens klasse 4 har størst spredning.
Figur 33: Antall overliggerdøgn per 1 000 innbyggere, per kommune inndelt etter sentralitet, 2022.
