Kapittel 1Innledning

Helsedirektoratet fikk i tildelingsbrevet for 2021 i oppdrag å Utrede etablering av praksiskontor[1].  Oppdraget er del av programmet Kompetanseløft 2025. I oppdraget er det angitt flere spørsmål som skal besvares. I denne sluttrapporten for oppdraget beskrives en kommunal praksismodell som svar på oppdragets mandat. Modellen er utarbeidet med utgangspunkt i spørsmålene presentert i oppdraget (Ibid.). Tabell 1 viser hvor de ulike spørsmålene fra oppdraget er belyst i rapporten.

Dette er Helsedirektoratets reviderte utgave av rapporten levert Helse- og omsorgsdepartementet 8.juli 2022. Revidering gjelder følgende tema i rapporten:

• Svar på oppdragsspørsmål knyttet til finansiering av anbefalt praksiskontormodell utgår i revidert rapport etter ønske fra Helse- og omsorgsdepartementet
• En utdypet begrunnelse for valg av navnet kommunal praksismodell i stedet for det originale Praksiskontor-begrepet i opprinnelig oppdrag
• Kommunalt medvirkningsansvar og muligheter gjennom avtaleverk og samarbeidsavtaler er ytterligere utdypet for å tydeliggjøre kommunenes rolle som sentral aktør for å etablere flere kommunale praksisplasser for studenter i helse- og sosialfaglige utdanninger
• Presisering av hvilke strukturer på regionalt nivå som er kommunenære og dermed mest aktuelle for forankring av fagutviklerfunksjonen for studenter i helse- og sosialfaglige utdanninger

Helsedirektoratet leverte høsten 2020 rapporten IS-2956 Praksis i kommunene[2] hvor det ble gjort en økonomisk administrativ utredning på hva det vil koste å pålegge kommuner å ta imot studenter i grunnutdanning i praksis. En anbefaling fra IS-2956 var et behov for nasjonale ordninger som gir kommunene administrative og faglige ressurser til å koordinere og kvalitetsutvikle praksis. Dette oppdraget bygger primært på IS-2956 og Stortingsmeldingen Utdanning for omstilling— Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning[3].

Utdanningssektor ved universiteter og høyskoler har hovedansvar for studenter i praksisstudier. Kommunene har en plikt til å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell jf. hol. kap. 8. Kommunene har dermed ikke en plikt til å tilby praksisplasser, i motsetning til spesialisthelsetjenesten som har et lovpålagt sørge-for-ansvar. Potensiale for å benytte kommunene fullt ut som praksisarena utnyttes derfor ikke i dag[4]. Helsepersonell er nå et knapphetsgode i alle kommuner, uavhengig av sentralitet[5]. En stadig økende andel brukere og pasienter med omfattende bistandsbehov i kommunal helse- og omsorgstjeneste aktualiserer behovet for at studenter i større grad enn i dag blir kjent med kommunens helse- og omsorgstjenester gjennom praksis. Det fremholdes av alle innspillsaktørene i denne utredningen at det å være en arena for praksis er et viktig rekrutteringsverktøy. Økt bruk av kommunen som praksisarena er derfor nødvendig.

I kommuner hvor det tilrettelegges for praksisplasser i dag er det som regel inngått avtale med utdanningsinstitusjon. Dagens praksisavtaler har stor variasjon på utforming, blant annet når det gjelder omtale av forpliktelse til å tilby praksisplasser, fokuset på utviklings- og forbedringsarbeid i praksisen som tilbys og varigheten av avtalen. Dette gir lav utnyttelse av potensialet i kommunale praksisplasser og varierende kvalitet på kommunal praksis for studentene. Det gir også lite systematisk utviklingsarbeid av gode praksismodeller tilpasset forhold i kommunen.

I opprinnelig utgave av denne utredningen er det vektlagt å synliggjøre hvilke komponenter som må ligge til grunn for å bygge opp en ramme og ressurser rundt kommunale praksisplasser som kan muliggjøre kvalitetsutvikling, økt kapasitet og bedre kontinuitet og logistikk av praksisplasser. I revidert utgave er forslag til nye statlige, økonomiske incitamenter utelatt, og forslag til kommunal egeninnsats vektlagt i større grad.