Oppsummering og anbefaling

Helsedirektoratet har som svar på oppdraget om utredning av praksiskontor, valgt å presentere en kommunal praksismodell. Modellen har som bærende prinsipp å være kommune-nær, det vil si at roller og avtaler er forankret i kommunen i samskaping med utdanningssektor og regionale/nasjonale aktører. Formål med praksismodellen er at den skal være et verktøy for økt kompetanse og helhetlige praksisforløp med god kvalitet i kommunal helse- og omsorgstjeneste.

Lokal forankring i kommunen er en forutsetning for at modellen skal stimulere til bedre kvalitet på praksisstudier i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og derved bidra til å rekruttere personell ved endt studie.

Dagens situasjon er at kommunene har et medvirkningsansvar og ikke et sørge-for-ansvar til gjennomføring av praksis. Kommunene har dermed ikke en generell lovpålagt plikt til å ta imot studenter i praksis, i motsetning til spesialisthelsetjenesten. At det er ikke er en sørge-for-ansvar for kommunene å ta imot studenter bidrar til at det er vanskelig å planlegge langsiktig på tvers av fakulteter og utdanninger.

Helsedirektoratet opprettholder anbefalingen fra rapport IS-2956[1] Praksis i kommunene om dedikerte funksjoner knyttet til praksis som en forutsetning for kommunal praksismodell. 

Helsedirektoratet anbefaler på bakgrunn av mandat og føringer fra Helse- og omsorgsdepartementet en modell som kan iverksettes innenfor gjeldende rett. Det vil si uten at kommunene pålegges en plikt (sørge-for-ansvar) til å organisere praksis i sine helse- og omsorgstjenester. Vi anbefaler likevel at en pliktbestemmelse kan vurderes på sikt, basert på følgeevaluering på utvikling av antall praksisplasser og kvalitet (jf. kap. 3.3). Se figur 1 for en forenklet presentasjon av modellen.

Denne utredningen er i tråd med oppdraget gjennomført i samarbeid med interne- og eksterne innspillsaktører. Helsedirektoratet har gjennomført omfattende innspillsrunder både før og etter modellutforming, med skriftlige besvarelser jf. kap. 1.2. Dialogen har vært preget av konstruktive innspill, som er implementert i modellen. Fra innspillene beskrives dette som en etterlengtet modell. Helsedirektoratet har erfart at eksterne aktører kjenner seg igjen i foreslått modell.

Fagutviklerfunksjonen er et sentralt element i modellen. Denne funksjonen bør identifisere behov for å igangsette utviklingsprosjekt som fremmer kvalitet i praksis og økt bruk av kommunen som praksisarena. Fagutviklerfunksjonen skal understøtte fagutvikling, forskning og innovasjon i praksisfeltet. Funksjonen bør derfor implementeres i et fagmiljø som allerede har disse områdene som del av sitt virkeområde. Det kan være behov for flere fagutviklere etter som omfanget og etterspørsel etter kommunal praksis utvikler seg. I utredningen er det gitt forslag til organisatorisk forankring som sikrer rask implementering. Det forventes at funksjon og mandat over tid vil utvikle seg og få lokale tilpasninger. Videre er dette en sentral funksjon i opprettelse og utvikling av nasjonale kompetansenettverk.

Praksiskoordinator er også en viktig funksjon i modellen, og bør derfor være plassert tett på kommunal ledelse for å ha nødvendig oversikt i egen kommune. Rollen er en brobygger mellom praksisansvarlig i utdanningsinstitusjonen og virksomhetsleder/fagansvarlig/veileder i praksis. Alt arbeid med praktisk logistikk og planlegging rundt praksisavvikling mellom utdanningsinstitusjon og kommune skjer via praksiskoordinator. Funksjonen vil være naturlig for å administrere møtearenaer og saksforberedelser som kreves for administrativ-, økonomisk- og politisk forankring av praksisplasser i den kommunale praksismodellen (jf.kap. 2.5).

Praksiskoordinator bør ha helhetlig oversikt over alle kommunale praksisplasser, for alle helse- og sosialfaglige utdanninger. Det er også en fordel om praksiskoordinator er godt kjent med annen utdanningsvirksomhet på kommunenivå (læringer, videreutdanninger og spesialiseringer mv.). Dette kan for eksempel skje gjennom samarbeid med opplæringskontor for yrkesfag og ALIS-kontor på spesialistutdanning innen allmennmedisin.

Modellen peker på to nasjonale nettverk som bør etableres. Disse bør opprettes for å fasilitere praksisutvikling i ønsket retning, i samsvar med utdanningsbehov og lokale forhold, både for utdanningssektor og kommunale helse- og omsorgstjenester. Forutsatt at kommuner gjennom sin medvirkningsplikt bidrar til flere praksisplasser i kommunene, bør en revurdere ressursallokering mellom spesialisthelsetjenesten og kommunal sektor hvis en vesentlig del av studentenes praksistid plasseres i kommunal sektor. Dette kan bidra til at USHT får tilstrekkelig ressurser til å utvide sitt samfunnsoppdrag til å romme fagutviklerfunksjonen, som både kan være en kommunal og regional ressurs også for spesialisthelsetjenesten jf. kombinerte stillinger kap. 2.2.

Utdanning foregår på klinisk nivå, noe som tilsier at det bør være et regionalt nivå, som for eksempel at samarbeidsutvalg i de regionale helseforetakene (RHF-ene) sammen med Helsefelleskapene utformer en felles overordnet strategi og plan for praksisplasser med god kvalitet i sin region.

Mandatet i samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak som er forankret i hol. § 6-2 pkt. 7 gir forpliktelser til kommuner og spesialisthelsetjenesten til å samarbeide om utdanning. Det fremgår også tydelig i lovverket at pasient- og brukererfaringer skal inngå i grunnlaget ved utarbeidelse av samarbeidsavtalene jf. kap. 2.6. Dette vil danne et godt grunnlag for videre realisering av konkrete avtaler om praksisplasser mellom den enkelte kommune og aktuelle utdanningsinstitusjoner.  

Helsedirektoratet vektlegger en fleksibel modell som kan etableres kommunalt, interkommunalt eller regionalt etter lokale behov og muligheter. Den kommunale praksismodellen forutsetter politisk forankring og økonomisk-administrative ressurser for å opprette nødvendige funksjoner som fagutvikler og praksiskoordinator. Dette vil sikre nødvendig struktur, systematisk forbedringsarbeid og kapasitetsøkning, samt bedre mulighet for fagutvikling, forskning og innovasjon i praksisfeltet.

Det anbefales at det vurderes å tilrettelegge for et felles, nasjonalt samhandlingsverktøy som kan understøtte behovene i praksismodellen.