Kapittel 2Kommunal praksismodell

Dette oppdraget svares ut med en praksismodell forankret i kommunen som verktøy for økt kompetanse og økt antall praksisplasser med god kvalitet i kommunale helse- og omsorgstjenester. I dette kapittelet beskrives denne modellen.

Helsedirektoratet opprettholder anbefalingen fra rapport IS-2956 Praksis i kommunene[1] om at dedikerte funksjoner må ha ansvar for koordinering av praksis og fagutvikling knyttet til praksis. Videre er det vektlagt at modellen skal gi rammer som understøtter tilrettelegging for at alle landets kommuner kan ta imot studenter i praksis fra grunnutdanninger innen helse- og sosialfag.

For at modellen skal fungere i praksis må:

• kommunene selv ønske større medvirkning gjennom å tilby flere praksisplasser for studenter
• modellen kan iverksettes uten lov- eller forskriftsendring
• utdanningsinstitusjonene bære ansvaret for god logistikk i praksisfeltet seg imellom
• utdanningsinstitusjonene bære ansvaret for samarbeidsavtaler med praksistilbydere*

*Dette er i tråd med ansvaret for å ha samarbeidsavtaler med praksistilbydere som ligger til utdanningsinstitusjonene, jf. forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger[2].

Hovedformålet med en nasjonal modell er å understøtte etablering og utvikling av et forpliktende samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og kommune. Dette samarbeidet fremmer viktig kompetanseutvikling hos studentene og tjenestene, og det gir studentene kjennskap til kommunal helse- og omsorgstjeneste som arbeidsplass. I tillegg betinger modellen utvikling av nødvendig veilederkompetanse, kontinuerlig forbedringsarbeid av praksisstudier, samt understøtter forskning, utvikling og innovasjon (FoUI) rettet mot praksisstudier i kommunale helse- og omsorgstjenester. En systematisk modell kan gi mer bærekraftige løsninger i form av flere og bedre praksisplasser for studenter.

Helsedirektoratet vektlegger en modell som synliggjør viktige roller og forutsetninger ved etablering av praksisplasser i kommunale helse- og omsorgstjenester. Modellen kan tilpasses lokale forhold i den enkelte kommune og utnytte regionale samarbeidsarenaer. Modellen gir grunnlag for gjenbruk av etablerte løsninger og kan tilpasses bærekraftig ressursbruk, særlig knyttet til behov i distrikt. Lokal forankring og kommune-nær etablering er forutsetninger som legges til grunn for en modell som er fleksibel nok til å fange opp lokale premisser, men likevel sikre at studenter får praksis med god kvalitet i alle kommuner. Modellen vil understøtte både heltidsutdanninger og fleksible utdanningstilbud[3].

Figur 3 viser anbefalt kommunal praksismodell med følgende deler:

• Tre ben i modellen: Praksisavtaler, fagutvikler og praksiskoordinator (jf. kap. 2.1, 2.2 og 2.3)
• Nasjonale nettverk for samkjøring av rollene (jf. kap. 2.4)
• Et stolsete med presisering av administrative og politiske nivåer for samskaping (jf. kap. 2.5)
• En stolrygg som representerer bruker- og pårørendemedvirkning og samarbeid med andre sentrale lokale og/eller regionale ressurser (jf. kap. 2.6 og 2.7)
• Samhandlingsverktøy og rammebetingelser som må være til stede (jf. kap. 2.9 og kap. 3)

* Samarbeidsressurser fra disse aktørene bør være forankret i praksismodellen lokalt, kommunalt og/eller interkommunalt.

Modellen sikrer at både fagutvikler og praksiskoordinator er på plass og fungerer på basis av inngåtte avtaler med utdanningssteder. Det er i tillegg et overordnet nivå for forankring og samskapning for langsiktig planlegging. Kommune og utdanningsinstitusjon bør sammen planlegge hvilke strukturer, avtaler og organisatoriske prinsipper som må ligge til grunn før man velger en detaljert utforming av modell.

Videre i dette kapittelet utdypes de ulike elementene i modellen.