Kapittel 6.2Forslag til modeller på nasjonalt nivå

Vurderingskriterier for modeller

Forslag til modeller for tverrsektoriell organisering av rusforebyggende innsats tar videre utgangspunkt i politiske prioriteringer og eksisterende kunnskapsgrunnlag på rusmiddelfeltet, samt beskrivelsene tidligere i denne rapporten av identifisert utfordringsbilde og forslag til tiltak. Forslagene til modeller er vurdert etter følgende kriterier:

Modell 1: «Null pluss-alternativet» - Helsesektoren med utvidet koordinerende ansvar

Beskrivelse av hovedprinsipper i modellen​

Styrking av helsesektorens rolle og ansvar for å koordinere og samordne nasjonal innsats i det rusforebyggende arbeidet. Modellen tar utgangspunkt i å styrke dagens organisering der Helse- og omsorgsdepartementet koordinerer rusfeltet på departementsnivå. Styrket koordinering kan fremmes gjennom at Helsedirektoratet får en tilsvarende funksjon på direktoratsnivå ved at det opprettes en ny tverrsektoriell struktur der relevante direktorater deltar.

Det er allerede etablert tverrsektorielle direktoratsgrupper på en rekke andre felt, som f.eks. forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, og forebygging av vold i nære relasjoner og vold mot barn, som det kan være hensiktsmessig at det innhentes erfaringer fra, dersom det etableres en direktoratsgruppe for det rusmiddelforebyggende arbeidet. Det kan f.eks. være nyttig å se hen til hvordan mandatene til disse gruppene er utarbeidet og hvilke erfaringer gruppene har i forhold til det å samarbeide tverrsektorielt på direktoratsnivå.

Organisering, ansvar og roller​

Helse- og omsorgsdepartementet har koordinerende ansvar på rusfeltet på tvers av departementene. Helsedirektoratet kan ta på seg tilsvarende funksjon på direktoratsnivå og koordinere tverrsektorielle oppdrag og initiativer om rusforebygging. Det kan i denne forbindelse etableres en ny fast struktur, for eksempel en direktoratsgruppe, med relevante direktorater for å koordinere og diskutere oppdrag og saker på rusfeltet.​

Positive virkninger​

• Helseperspektivet styrkes i tråd med politiske prioriteringer​
• Én aktør med tydelig koordinerende ansvar styrker operativ gjennomføringsevne​ og tydelig forankrer det koordinerende ansvaret
• Viderefører eksisterende organisering på departementsnivå – ressurseffektivt
• Styrket operativ gjennomføring av tiltak forankret i helsesektoren, der flest tiltak ligger
• Styrket tverrsektoriell organisering gjennom oppretting av ny samarbeidsstruktur på direktoratsnivå
• Styrke forankringen av rusforebygging som del av det brede og tverrsektorielle folkehelsearbeidet

​Negative virkninger​

• Helseperspektivet kan bli mer fremtredende enn bredere miljørettede forebyggingsstrategier​
• Mulig mer krevende å forplikte øvrige sektorer enn i øvrige modellforslag
• Mulig svakere tverrsektorielt perspektiv og strategisk samordning enn øvrige modellforslag
• Ressurskrevende å opprette ny samhandlingsstruktur

Prinsipielle spørsmål

• Kan modellen i størst grad fremheve helseperspektivet mer enn andre sektorperspektiver i det rusforebyggende arbeidet, og er det ønskelig?
• Er det hensiktsmessig og nyttig med flere samarbeidsstrukturer på direktoratsnivå?

Forutsetninger for vellykket gjennomføring

• Utvidelse av Helsedirektoratets ansvar for å koordinere og samordne nasjonal innsats i det rusforebyggende arbeidet
• Etablering eller utvidelse av samarbeidsstrukturer/direktoratssamarbeid til å ivareta tverrsektoriell koordinering på rusfeltet. Samarbeidsstrukturene vil kunne baseres på samme modell og organisering som tilsvarende direktoratssamarbeid, eks. om tilbakeføringsarbeid fra fengsel til samfunn (se også vedlegg 1 om etablerte samhandlingsstrukturer)
• Ressurser må avsettes i Helsedirektoratet, eventuelt i medvirkende direktorater, til å ivareta en koordinerende sekretariatsfunksjon for samarbeidet. Det antas at denne funksjonen kan knyttet til eksisterende miljøer og funksjoner i Helsedirektoratet. Ressursomfang vil avhenge av hvilke initiativer som prioriteres gjennomført, og innretningen på disse.
• Forankring i og deltakelser fra relevante direktorater, samt gjennomføring av felles innsats. Ressursbehov vil avhenge av hvilke initiativer som prioriteres og innretningen på disse.

Drøfting / Modellens egnethet og vurdering opp mot måloppnåelse​

Modellen vil ha en sterk operativ gjennomføringsevne der hovedansvaret for koordinering er forankret i én sektor. Samtidig kan modellen derfor få en slagside mot helse og i mindre grad fremme tverrsektoriell samordning, dersom ikke koordinering og involvering ivaretas tilstrekkelig.​

Modell 2: Nasjonalt program for rusforebyggende arbeid blant barn og unge[1] som koordinator og samordner

Beskrivelse av hovedprinsipper i modellen​

Denne modellen foreslår å bruke kommende[2] «Nasjonalt program for rusforebyggende arbeid blant barn og unge» som utgangspunkt og struktur for å koordinere tiltak og initiativer i det rusforebyggende arbeidet på tvers av sektorer.

Helsedirektoratet fikk i 2023 i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet å nedsette en faggruppe som skulle lage et utkast til program for rusforebyggende arbeid blant barn og unge. I tildelingsbrev for 2024 fikk Helsedirektoratet i oppdrag å tilrettelegge for at Nasjonalt program for rusmiddelforebyggende arbeid blant barn og unge kan iverksettes nasjonalt, regionalt og lokalt. Faggruppens rapport[3] viser at kunnskapen om hvilke tiltak som faktisk har effekt, fortsatt er mangelfull. Det er derfor lagt opp til at programmet i sin første fase vektlegger styrking av kunnskapsgrunnlag, og å utvikle en tiltaksportefølje av effektive tiltak for rusforebygging blant barn og unge blant annet basert på kunnskapsgrunnlaget. Porteføljen foreslås å videreutvikles gjennom utprøving av tiltak som evalueres og over tid utvider og styrker kunnskapsgrunnlaget om kunnskapsbasert praksis. Det foreslås å etablere styringsgruppe forankret på nasjonalt nivå, og en prosjektgruppe/arbeidsgruppe forankret i ett eller flere egnede kunnskapsmiljø for den løpende driften av programmet.

Arbeidet med programmet er foreløpig forankret i helsesektoren gjennom oppdraget fra Helse- og omsorgsdepartementet. I videreutvikling av programmet bør tverrsektoriell forankring ivaretas, for at programmet effektivt skal kunne koordinere og samordne en tverrsektoriell portefølje av rusforebyggende tiltak. Dette kan innebære sammensetning av et tverrsektorielt programstyre som kan sette overordnede mål og retning for programmet, prioritere innsats og initiativer opp mot målbilde, og forankre innsats og ressursbehov inn mot egen etat. Det foreslås å etablere en bred tverrsektoriell referansegruppe som kan gi innspill til prioriteringer, innretning av tiltak og bistå i forankring av innsats på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Organisering, ansvar og roller

Samordning og koordinering gjennom programorganisering
Modellen tar utgangspunkt i at «Nasjonalt program for rusmiddelforebyggende arbeid blant barn og unge» ivaretar koordinerende og samordner ansvar for prioriterte initiativer og tiltak på tvers av sektorer, i henhold til et fastsatt programmandat. Mandatet fastsettes av etatene i fellesskap gjennom et programstyre. Departementene må beslutte hvilke etater som skal delta.

Overordnet tverrsektoriell styring i tverrsektorielt programstyre
Programmet bør rapportere til et tverrsektorielt sammensatt programstyre med representasjon fra relevante statlige etater, som fastsetter mandat for programmet og prioriterer mål og tiltaksportefølje på vegne av etatene.

Operativ gjennomføring
Den operative innsatsen vil først og fremst skje lokalt, og modellen må kunne ivareta lokal understøtting. Gjennomføring av initiativer og tiltak på nasjonalt nivå vil kunne skje som oppdrag i linjeorganisasjonene, som oppgaver i programmets arbeidsgruppe/arbeidsgrupper, som egne delprosjekter eller som en kombinasjon av disse.

Forankring og involvering
Det bør etableres en bred tverrsektoriell referansegruppe med nærmere beskrevet mandat, som kan gi innspill til prioritering og retning, innretning av tiltak og bistå i forankring av innsats på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Barn og unge må være representert i en slik referansegruppe.

Eksempler på andre relevante deltakere kan være Korus, Statsforvalter, kommuner, SLT-koordinator, organisasjoner på rusfeltet, barne- og ungdomsorganisasjoner og brukerrepresentanter.

Positive virkninger

• Sterkere kunnskapsutvikling og kunnskapsbasert arbeid innen rusforebygging
• Kunnskap og tiltak utvikles og forankres tverrsektorielt
• Ivaretar både strategisk tverrsektoriell styring og operativ gjennomføringsevne nasjonalt og lokalt
• Programstyre med avgrenset mandat om rusforebygging vil fremme operativ gjennomføringsevne
• Mandat og ansvar kan utvikles og bestemmes i fellesskap mellom relevante aktører med utgangspunkt i behov og utfordringsbilde eller utvides til å favne flere målgrupper på rusfeltet. Strukturert tilnærming til koordinering av parallelle initiativer og til forankring av tiltak, innsats og kunnskap
• Bygger på programstyring som metodikk, velprøvet tilnærming til koordinering og samordning av initiativer i miljøer med kompleksitet og usikkerhet

Negative virkninger

• Krever etablering av ny struktur/programoverbygning - kan ta tid før bedre samordning oppnås
• Behov for aktiv deltakelse fra etatene i programstyre og operativ programgjennomføring kan medføre økt ressursbehov
• Kan medføre at rusforebygging ses mer isolert som innsatsområde og mindre som del av det brede folkehelsearbeidet og generelt forebyggende arbeid på oppvekstfeltet
• Det at programmet er utviklet i en gitt kontekst, kan gjøre det krevende å involvere og forankre programmet i etater som ikke allerede har vært en del av utviklingen

Prinsipielle spørsmål

• Er det hensiktsmessig å etablere en ny struktur nasjonalt for rusforebygging?
• Kan forankring i nasjonalt program være en barriere for å se rusforebygging som en integrert del av det brede folkehelsearbeidet?

Forutsetninger for vellykket gjennomføring

• Utvidelse av mandat for nasjonalt program til å ivareta et bredere tverrsektorielt perspektiv, en bredere innsatsportefølje med tverrsektoriell forankring og involvering
• Forankring av programmandat hos HOD og i de enkelte deltakende etater
• Etablering av et tverrsektorielt programstyre for nasjonalt program, med lederforankring i og deltakelse på ledernivå fra relevante etater
• Etablering av en koordinerende programfunksjon og operativ programledelse som sekretariat for programstyret, med ansvar for operativ koordinering av innsatser og tiltak i henhold til programstyrets prioritering
• Etablering av en nasjonal referansegruppe for innspill og medvirkning til programmet, med representativ sammensetning for feltet
• Oppdragsfinansering av programmets koordinerings- og sekretariatsfunksjon gjennom oppdrag fra Helse- omsorgsdepartementet
• Deltakelse og ressursbehov fra de enkelte etater vil avhenge av hvilke initiativer som prioriteres gjennomført, behov og innretningen på disse.
• Finansiering av etatenes deltakelse og bidrag i programmet og de enkelte initiativene under programmet over etatenes egne budsjetter
• Finansiering av medvirkning fra statlige/regionale kompetanse- og forskningsmiljøer for å planlegge, gjennomføre og følge opp effektevaluering av innsats og tiltak
• Tilskuddsfinansiering som tilrettelegger for og motiverer til lokal medvirkning og gjennomføring av tiltak og innsats på lokalt nivå

Drøfting / Modellens egnethet og vurdering opp mot måloppnåelse

Modellen vurderes til i stor grad å kunne fremme samordning av den tverrsektorielle rusforebyggende innsatsen, særlig nasjonalt. Mandat og ansvar kan utvikles og bestemmes i fellesskap mellom relevante aktører med utgangspunkt i behov og utfordringsbilde. Potensiell effekt for samordning kan ta noe tid å oppnå ettersom programmet er under etablering. Programorganisering i henhold til etablerte prinsipper for programstyring vil kunne utgjøre en velprøvet tilnærming til koordinering og samordning av initiativer i miljøer med kompleksitet og usikkerhet. Programorganisering vil kunne bidra til helhetlig styring, tydelig strategisk retning og prioritering, mer effektiv og koordinert ressursutnyttelse på tvers av etater, styrket kommunikasjon og samarbeid, bedre kontroll og oppfølging av innsats, og gjennom det en styrking av den samlede innsatsen på feltet.

Med vekt på utvikling av kunnskapsgrunnlag og kunnskapsbasert evaluering av virksomme tiltak vil denne modellen kunne egne seg godt til å fremme omforent forståelse og økt kunnskap mellom sektorer og aktører. Tverrsektorielt programstyre og programorganisering på tvers av sektorer og etater vil kunne styrke tverrsektoriell koordinering og gjennomføring. Programorganisering kan i seg selv være egnet mekanisme for å koordinere og styre parallelle initiativer med mange interessenter, i komplekse miljøer under usikkerhet.

Modell 3: Utvidet koordinerende rolle for kjernegruppa for utsatte barn og unge (KUBU) og etatssamarbeidet

Beskrivelse av hovedprinsipper i modellen​

Denne modellen foreslår at kjernegruppen for utsatte barn og unge (KUBU) på departementsnivå samordner nasjonal innsats og gir felles oppdrag om rusforebygging blant barn og unge til etatssamarbeidet som skal støtte opp under departementenes kjernegruppe. Etatssamarbeidet får delegert ansvar til å opprette en operativ styringsgruppe eller et porteføljestyre, med utvidet beslutningsmyndighet og ansvar for operativ oppfølging av rusforebygging blant barn og unge på nasjonalt nivå. Selve arbeidet med gjennomføring av oppdrag skjer i linjene, og relevante etater kobles på arbeidet etter behov, men arbeidsgruppene rapporterer til en tverrsektoriell styringsgruppe i etatssamarbeidet, som rapporterer og leverer til KUBU.

Organisering, ansvar og roller

Kjernegrupper er en ny metode i departementene og er opprettet på områder med et komplekst utfordringsbilde der effektiv, brukervennlig og forsvarlig utvikling og gjennomføring av politikk forutsetter høy grad av samordning. Kjernegruppen for utsatte barn og unge (KUBU) ble opprettet i 2021/2022 og er en forholdsvis ny struktur bestående av sju departementer.

I forlengelsen av KUBU er det etablert et etatssamarbeid bestående av 13 direktorater/etater som skal støtte opp under KUBU. Etatssamarbeidet ledes av Bufdir og er en samhandlingsstruktur som skal jobbe med nye arbeidsformer for å løse tverrsektorielle samarbeidsutfordringer, og arbeide mer systematisk med innovasjon i forvaltningen på etatsnivå. Samarbeidet i etatsgruppen er avgrenset til arbeid med barn og unge der samordning på tvers av flere direktorater er avgjørende for å oppnå ønsket resultat.

I modell 3 foreslås det at nasjonale styrings- og koordineringsansvaret for rusmiddelforebyggende arbeid blant barn og unge flyttes fra Helse- og omsorgsdepartementet til KUBU på departementsnivå, og fra Helsedirektoratet til etatssamarbeidet på etatsnivå. I praksis betyr det at KUBU sender felles styringssignaler og oppdrag knyttet til rusmiddelforebygging blant barn og unge til etatssamarbeidet, og at etatssamarbeidet får ansvar for å iverksette og følge opp styringssignalene ved å koble sammen relevante etater og etablere tverrsektorielle arbeidsgrupper.

Slik etatssamarbeidet er organisert i dag, følger det opp initiativ og oppdrag fra departementenes kjernegruppe. Etatene kan også på eget initiativ samarbeide om utvikling og samordning av innsatser og tjenester, uavhengig av oppdrag fra kjernegruppen. Etatssamarbeidet vurderer fra sak til sak hvilket direktorat som bør ha koordinerings- og gjennomføringsansvaret for oppdrag og initiativer, og representanter som deltar i arbeidet på de ulike nivåene må sørge for tilstrekkelige avklaringer i sin linje i direktoratene, og overfor sitt departement. Per i dag ligger ansvaret for koordinering, gjennomføring og oppfølging av oppdrag i de ordinære linjestrukturene i etatene som deltar, ikke til etatssamarbeidet. Etatssamarbeidets er ikke en beslutningsstruktur, men en samordningsstruktur. Modell 3 vil innebære en utvidelse av KUBUs og etatssamarbeidets mandat fra å være en samordningsstruktur til å bli en beslutningsstruktur.

Etatssamarbeidet er en kompleks struktur bestående av 13 etater, med varierende aksjer i og relevans for rusmiddelforebygging blant barn og unge. Det vil i gjennomføring av denne modellen fortsatt være behov for at etatssamarbeidet delegerer ansvar for koordinering og operativ gjennomføring av oppdrag og initiativer til de mest relevante etatene, ved å etablere tverrsektorielle arbeidsgrupper eller lignende strukturer. For å realisere modellen, er det derfor behov for å plassere beslutningsmyndighet i en funksjon i etatssamarbeidet som kan delegere og beslutte. Det kan være aktuelt å legge denne funksjonen til en av de allerede etablerte strategiske lederstrukturer i etatssamarbeidet. Eventuelt kan det vurderes å opprette en egen tverrsektoriell styringsgruppe eller et porteføljestyre som får delegert oppfølgings- og beslutningsmyndighet for oppdrag og initiativer knyttet til rusforebygging blant barn og unge.

Til forskjell fra «null pluss»-alternativet, innebærer denne modellen at det strategiske styringsansvaret og eierskapet til oppdragene vil bli lagt til KUBU og etatssamarbeidet, ikke til Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet. Modellen utfordrer dermed linjestrukturene i statlig styring, og rusmiddelforebygging blant barn og unge blir et tverrsektorielt ansvar fremfor et sektoransvar.

Gjennomføring av modellen betyr en oppskalering av etatssamarbeidet med nye oppgaver og funksjoner, og forutsetter at etatene gir flere ressurser inn i etatssamarbeidet enn i dag.

Positive virkninger

• Mer koordinert styring på rusfeltet gjennom felles styringssignaler
• Mer omforent forståelse og kunnskap
• Bygger på eksisterende strukturer som er under etablering
• Benytter allerede eksisterende strukturer for å fremme samordning
• Bred tverrsektoriell forankring av oppdrag og innsatser, som vil kunne forplante seg ned på lokalt nivå
• Kan styrke helhetlig tilnærming til rusforebygging ved å se rusforebygging i sammenheng med forebygging på andre områder (psykisk helse, kriminalitetsforebygging) og generell innsats for å fremme gode oppvekstsvilkår.

Negative virkninger

• Mulig svak operativ gjennomføringsevne grunnet mange deltakende aktører (7 departementer og 13 direktorater), med ulike aksjer og mandat inn i det rusforebyggende arbeidet
• Mer byråkrati og kan innebære mindre effektiv ressursutnyttelse på feltet fordi KUBU- og etatssamarbeidsstrukturen er stor, komplisert og på siden av de ordinære linjestrukturene.
• Mindre effektiv bruk av ressurser ved at etater med liten/ingen relevans for rusforebygging involveres
• Belastning på etatssamarbeidet: KUBU og etatssamarbeidet er forholdsvis nye strukturer som fortsatt er i en utprøvingsfase der det jobbes med å finne formen på hva det skal være og hvordan etatene kan utvikle nye former for samordning og samarbeid. Et utvidet styringsansvar- og beslutningsansvar til strukturen går utover dagens mandat og vil legge føringer på strukturenes arbeidsmåter som kan hundre at etatssamarbeidet får anledning til å jobbe med å utvikle strukturen og nye innovative metoder for samhandling
• Usikkert om modellen vil fremme understøtting lokalt.
• Kan undergrave eller utfordre de ordinære linjestrukturene, noe som kan bidra til ansvarsforvitring, svak styring og svak gjennomføring
• Kan medføre at rusmiddelforebygging blant barn og unge fjernes fra og sees mindre i sammenheng med fagmiljøer på det generelle folkehelsearbeidet og rusmiddelforebygging rettet mot voksne.

Prinsipielle spørsmål

• Kan styrket/bredere forankring og innsats nasjonalt gå på bekostning av understøtting lokalt?
• Kan det å gi KUBU og etatssamarbeidet en utvidet funksjon som styringsorgan gå på bekostning av formålet med KUBU som en koordinerende og samhandlende struktur (ikke styringsstruktur)?

Forutsetninger for vellykket gjennomføring

• Utvidet mandat for etatssamarbeidet til å ivareta operativ styring og oppfølging av innsatsområder på rusfeltet
• Endring av styringslinjer på departementsnivå slik at KUBU får en styringslinje og beslutningsfunksjon inn mot etatssamarbeidet, som går på bekostning av linjestrukturene
• Etablering av en operativ styringsgruppe eller porteføljestyringsfunksjon med deltakelse fra etatene og ansvar for operativ oppfølging
• Etablering av eller utvidelse av dagens koordinerende sekretariatsfunksjon i etatssamarbeidet, for å ivareta operativ koordinering av innsatser og tiltak i henhold til prioriteringer
• Gjennomføring av etatenes bidrag og innsats i etatenes eksisterende linjer og organisering, med finansiering over etatenes egne budsjetter

Drøfting / Modellens egnethet og vurdering opp mot måloppnåelse

På lang sikt vurderes denne modellen å kunne ha potensiale for måloppnåelse for strategisk tverrsektoriell samordning, felles forståelse og økt kunnskap på nasjonalt nivå. Per i dag har imidlertid ikke KUBU og etatssamarbeidet en styringslinje eller en beslutningsstruktur som muliggjør en vellykket realisering av denne modellen. Modellen forutsetter en endring av mandatet til KUBU og etatssamarbeidet, fra en samordnings- og koordineringsstruktur til en beslutningsstruktur, og vil dermed ta samarbeidet i en annen retning enn hva man har tenkt i dag. Det har ikke innenfor rammene av dette oppdraget vært mulig å gjøre tilstrekkelige vurderinger av om departementene eller etatene ønsker dette, eller om det er gjennomførbart i praksis. KUBU og etatssamarbeidet er forholdvis nye strukturer og fortsatt i en utprøvingsfase der det jobbes med å finne formen på samarbeidet. Det er for prematurt å legge føringer og nye oppgaver på strukturen før den har satt seg og er moden til å håndtere dette, om det i det hele tatt er ønskelig at strukturen skal ha den funksjonen.

I tillegg ligger det en forventning fra KUBU til etatssamarbeidet om at det skal bidra til nytenkning og innovasjon. For sterke føringer på strukturen som styrings- og beslutningsstruktur vil være hemmende for dette formålet. Utvidet mandat og nye oppgaver til KUBU-strukturen på et temaområde, her rusforebygging, vil i tillegg åpne spørsmål om det samme på andre temaområder, som kriminalitet og psykisk helse. KUBU- og etatssamarbeidsstrukturen er per i dag ikke rigget for å ta over faglig styring på store deler av barn og unge-feltet. På lang sikt kan det tenkes at en slik modell kan være mulig i en eller annen form, men det forutsetter en annen styringsstruktur enn i dag. Det vurderes også at denne modellen i mindre grad vil fremme operativ gjennomføringsevne både statlig og kommunalt enn modell 1 og 2. Denne modellen anbefales ikke da forutsetningene for en vellykket realisering av den ikke er på plass.

Oppsummering av modellforslag

Alle de beskrevne modellene har styrker og svakheter sett opp mot vurderingskriteriene som er lagt til grunn.

Modell 1 der helsesektoren tar et utvidet koordinerende ansvar bygger i stor grad på eksisterende strukturer og kapasitet til operativ gjennomføring, men fordrer videreutvikling av samarbeidsstrukturer mellom direktoratene for å styrke det tverrsektorielle perspektivet. Modell 2 som tar utgangspunkt i Nasjonalt program for rusforebyggende arbeid blant barn og unge bruker programorganisering og -styring som mekanisme for å ivareta operativ gjennomføring, men vil forutsette en utvidelse av mandat og etablering av et tverrsektorielt programstyre for å tilrettelegge for strategisk samordning på tverrsektorielt nivå. Modell 3 som vektlegger organisering rundt kjernegruppe og etatssamarbeid for utsatte barn og unge vil kunne legge til rette for omforent forståelse og økt kunnskap på tvers av sektorer, og til en viss grad til tverrsektoriell samordning, men det fordrer at KUBU og etatssamarbeidet går fra å være en samhandlingsstruktur til å få styrings- og beslutningsmyndighet slik at de kan ta en sterkere rolle i operativ gjennomføring. Forutsetningene for det er ikke til stede i dag. Modellen 3 vil i tillegg gå på bekostning av intensjonen med KUBU- og etatssamarbeidsstrukturene, og det er ikke gjort tilstrekkelige vurderinger av om det er ønskelig eller gjennomførbart i praksis. Modell 3 har derfor lav måloppnåelse på flere av parameterne.

Samlet utpeker ikke én modell seg tydelig som det beste alternativet, men modell 3 vurderes som vanskelig å gjennomføre. Det gis ut over disse vurderingene ingen anbefaling i denne rapporten om hvilken modell som bør følges opp. I den videre oppfølgingen bør det gjøres en nærmere vurdering av hva som vil være mest hensiktsmessig, blant annet ut fra forskjellene som utpeker seg mellom modellene.