Kapittel 6.3Lokal organisering

Kommunenes selvråderett innebærer at de kan organisere det rusforebyggende arbeidet utfra lokale forhold. Den viktigste rusforebyggende innsatsen lokalt skjer gjennom å legge til rette for et helsefremmende lokalsamfunn med trygge oppvekstsvilkår, god psykisk helse og mestring, inkluderende arbeidsliv og lokalsamfunn og utjevning av sosiale helseforskjeller, jf. Folkehelsemeldinga (2022-2023). Russpesifikk forebygging supplerer og understøtter denne innsatsen. Beskrivelsene i dette kapittelet må ses i sammenheng med tiltaksforslagene i kapittel 5.

Tverrsektorielt rusmiddelforebyggende arbeid i et folkehelseperspektiv

For å lykkes best mulig i det rusmiddelforebyggende arbeidet lokalt bør arbeidet være forankret strategisk i kommunen, ta utgangspunkt i ansvar og virkemidler, lokale utfordringer og ressurser, være kunnskapsbasert og skje tverrsektorielt. Ressurser lokalt må synligjøres, slik at kommunens tjenester vet hvor de kan henvende seg ved behov for råd og veiledning om rusmidler og om forebyggende tiltak Det er hensiktsmessig at kommunenes forebyggende arbeid innen oppvekstområdet er mest mulig samlet, helhetlig og tverrsektorielt, og at arbeidet med rusforebygging er en integrert del av kommunens folkehelsearbeid[1]. Etter folkehelseloven skal kommunen ha et oversiktsdokument over lokale folkehelseutfordringer. Her bør rusmidler omtales der det er relevant.

Arbeids- og velferdsdirektoratets kommende Program forebygging, som skal bidra til økt oppmerksomhet rundt forebyggingsansvaret til kommunen og NAV-kontoret, er viktig at finner sin plass blant eksisterende arbeid, og sørges for god samordning og koordinering av nasjonale satsinger for forebygging overfor kommunene. Tiltak som iverksettes som en del av dette programmet bør kunne bidra inn i andre satsinger der dette er hensiktsmessig, for å styrke det tverrsektorielle samarbeidet nasjonalt og lokalt.

Det er viktig at kommunen har en god praksis for utarbeiding og samordning av planer for å forankre og utvikle et godt tverrsektorielt tilbud i den enkelte kommune.

Eksempler på relevante planer:

Alkoholpolitisk handlingsplan er lovpålagt, jf. alkoholloven § 1-7d (se merknader [2] til loven fra Helsedirektoratet).
Rusmiddelpolitisk handlingsplan (se også tiltaksforslag om dette)
Oppvekstplan
Kommunestyret skal vedta en forebyggende plan for hvordan arbeidet etter barnevernsloven § 15-1 skal organiseres. Kommuner har etterspurt veiledning om innhold og handlingsrommet i sitt ansvar for å forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer etter barnevernsloven § 15-1, samt om kravet om plan for dette arbeidet. KUBU har derfor gitt et oppdrag til etatssamarbeidet om å utarbeide veiledning om kommunens forebyggende ansvar innen oppvekstområdet.
Planbestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1
Plan- og bygningsloven § 3-1f der hensynet til å fremme befolkningens helse og motvirke sosiale helseforskjeller, samt bidra til å forebygge kriminalitet, er omtalt.
Rus- og kriminalitetsforebyggende plan (SLT)

For at planene skal etterleves i praksis er det viktig at arbeidet er forankret både i kommunens politiske og administrative ledelse og at ansvarsfordelingen er tydelig.

Vi viser også til prosessen med utvikling og implementering av Nasjonalt rusforebyggende arbeid blant barn og unge, og forslag til plan for tiltaks- og kunnskapsutvikling i den forbindelse (tidligere beskrevet i denne rapporten), med formål om å styrke kunnskapsbasert praksis i kommunene.

Mulige måter å organisere koordinering lokalt

Vi skisserer i det følgende noen ulike måter arbeidet kan organiseres tverrsektorielt i kommunene. Alle de foreslåtte modellene på statlig nivå skal understøtte kommunenes rusforebyggende arbeid uavhengig av hvordan det rusmiddelforebyggende arbeidet er organisert lokalt.

Som beskrevet i vedlegg 1 er det allerede etablert og tilgjengelig en rekke relevante samhandlingsstrukturer og måter å organisere arbeidet på lokalt. Det vurderes derfor ikke at det først og fremst er nye strukturer som trengs lokalt, men at en styrking og bedre understøtting av allerede eksisterende strukturer vil kunne gi det rusforebyggende arbeidet og det tverrsektorielle samarbeidet et løft. Dette omfatter også å videreføre Korus-ene som viktige samarbeidspartnere og understøttere regionalt av kompetanse og kunnskap, slik at det forebyggende arbeidet i kommuner og fylkeskommuner er kunnskapsbasert.

Arbeidet koordineres gjennom SLT-modellen eller tilsvarende samarbeidsstruktur: Flere kommuner har valgt å ta SLT-modellen i bruk i det rus- og kriminalitetsforebyggende arbeidet blant barn og unge. Der denne modellen er på plass, kan det være hensiktsmessig å legge det koordinerende ansvaret til SLT-koordinator. Modellen som er en strukturert samarbeidsmodell mellom kommune og politi, hvor også frivillig sektor og næringslivet inviteres inn, skal sikre at allerede eksisterende ressurser finner hverandre og utnyttes best mulig. En koordinator skal sørge for informasjonsflyt mellom modellens tre nivåer, fra utførernivå til toppledelsen.
Arbeidet koordineres av folkehelsekoordinator: I henhold til folkehelseloven skal kommunenes folkehelsearbeid være systematisk og inkludere rusforebygging der det er relevant (se veileder for systematisk folkehelsearbeid utgitt av Helsedirektoratet[3]). En del kommuner har ansatt en folkehelsekoordinator som koordinerer folkehelsearbeidet i kommunen. Gjennom å få oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer på helse skal folkehelseutfordringer og ressurser identifiseres, blant annet om rusmidler. Disse skal inngå som grunnlag for planlegging etter plan- og bygningsloven. For å fatte gode beslutninger og utforme tiltak er det viktig at hensyn til folkehelsen og påvirkningsfaktorer vurderes. Det kan være hensiktsmessig at det rusforebyggende arbeidet koordineres av folkehelsekoordinator, for å se arbeidet i sammenheng med folkehelsearbeidet for øvrig.
Informasjon og veiledning gjennom rådgivende enheter for russaker som kontaktpunkt: Jf. tiltaksforslag i delkapittel 5.4.3.

Samarbeidsplikt i kommunene

Som beskrevet over (bl.a. kap. 3.3) har velferdstjenestene plikt til å samarbeide på systemnivå og i enkeltsaker. Plikten til å samarbeide på systemnivå ligger til de enkelte velferdstjenestene, men tjenesteeier (kommuner, fylkeskommuner, statlige og private aktører) har det overordnede ansvaret for oppfyllelse av plikten, jf. veileder til samarbeidsbestemmelsene[4]. Det er også en plikt for kommunen til å samordne tjenestetilbudet til den enkelte tjenestemottaker, når tjenestene har plikt til å samarbeide på individnivå.

Medvirkning i det rusforebyggende arbeidet

Medvirkning er et bærende prinsipp i folkehelsearbeidet og understøtter kravet til medvirkning etter plan- og bygningsloven, jf. pbl. § 5-1[5]. Også i arbeidet med rusforebygging er medvirkning viktig, både fra befolkingen generelt, og fra barn og unge spesielt, der arbeidet angår barn og unge. Medvirkning fra unge bidrar til et bedre kunnskapsgrunnlag i det rusforebyggende arbeidet og bør være en del v den kunnskapsbaserte praksisen. Alle kommuner er pålagt å ha et fast medvirkningsorgan på systemnivå for unge på gjennom kommuneloven. I de fleste kommuner er dette organisert som ungdomsråd. Ungdomsrådet kan benyttes i arbeidet med rusforebygging på kommunalt nivå, for eksempel i utvikling av kommunale planer, gjennomføring av tiltak, og i oppfølging av Ungdataundersøkelser.

Medvirkning er også relevant for å styrke barn og unges psykiske helse og livskvalitet, ettersom det bidrar til å fremme opplevelse av myndiggjøring, tillit og tilhørighet hos de som medvirker[6]. Medvirkning kan derfor være helsefremmende i seg selv.

Det er utgitt flere verktøy for å fremme god medvirkning, for eksempel:

Systematisk folkehelsearbeid [7]: Veileder til folkehelseloven utgitt av Helsedirektoratet.
Prinsipper og råd: Barn og unges medvirkning på systemnivå (bufdir.no)[8]: Veileder om barns rett til medvirkning, ulike tilnærminger og prinsipper for gode medvirkningsprosesser på systemnivå og sjekkliste for hvordan man kan ivareta disse prinsippene utgitt av Bufdir.
Ungdomsråd – en rettleiar (bufdir.no)[9]: Veileder om hvordan kommunen kan jobbe med ungdomsråd
Medvirkningshåndboka (barneombudet.no)[10]: Metoder for å involvere barn og unge i viktige saker fra Barneombudet.
Lokale folkehelsetiltak – veiviser for kommunen [11]: Nasjonale faglige råd fra Helsedirektoratet. Omtaler blant annet hvordan kommunene kan sikre systematisk medvirkning fra barn og unge i lokalt folkehelsearbeid rettet mot psykisk helse og livskvalitet, bl.a.
Medvirkning i planlegging. Tilrettelegging for deltakelse (regjeringen.no)[12]: Veileder for å formidle prinsipper og gode eksempler på medvirkning i planprosessene etter plan- og bygningsloven fra Kommunal- og distriktsdepartementet.