Kapittel 3.3Samarbeid og samhandling mellom sektorer

Det er etablert en rekke samhandlingsstrukturer med formål om samarbeid på tvers av sektorer nasjonalt og lokalt som er relevante i sammenhengen. Kapittelet har omtalt et utvalg, bl.a. KUBU-samarbeidet. En utfyllende liste over noen eksisterende samarbeidsstrukturer i forvaltningen, samhandling i forbindelse med gjennomføring av straffereaksjoner, og samhandling om kunnskapsproduksjon og kunnskapsformidling fremgår av vedlegg 1. Rusforebyggende innsats fra nasjonalt nivå rettes både direkte mot barn og unge, men også indirekte mot målgruppen gjennom kommunene. Vi utdyper derfor kommunenes rolle og samhandling i kommunene i det følgende.

Kommunen er der barn og unge vokser opp og lever sine liv og er en sentral aktør i det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Etter folkehelseloven skal kommunen blant annet fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller og bidra til å beskytte befolkningen mot faktorer som kan ha negativ innvirkning på helsen[1]. Kommunen har også ansvar for forebygging etter ulike sektorlovverk, herunder ulike tjenestelover som sosialtjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Det forebyggende arbeidet i kommunene forutsetter derfor tverrsektoriell samhandling, samarbeid, samordning og koordinering i en lang rekke sammenhenger.

Kommunen skal også medvirke til at helsemessige hensyn blir ivaretatt av andre myndigheter og virksomheter. Medvirkning skal blant annet skje gjennom råd, uttalelser, samarbeid og deltagelse i planlegging, og kommunen skal legge til rette for samarbeid med frivillig sektor[2]. Helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom skal ha et systemrettet samarbeid med den som er ansvarlig for kommunens folkehelsearbeid, for å kunne bidra til den oversikten som kommunen skal ha etter folkehelseloven § 5[3].

Med Barnevernsreformen[4] har kommunen fått et tydeligere ansvar for å fremme gode oppvekstvilkår gjennom tiltak for å forebygge at barn og unge blir utsatt for omsorgssvikt eller utvikler atferdsproblemer, og kommunen er pålagt å utarbeide en plan for kommunens arbeid med forebygging av omsorgssvikt og atferdsvansker[5].Denne planen skal vedtas av kommunestyret. Målet med planen er å bidra til overordnet forankring av det forebyggende tilbudet og av fordelingen av kommunenes ressurser til dette arbeidet[6].Bestemmelsen om forebygging og plan er forankret i barnevernsloven, men omfatter flere etater i kommunene[7]. Velferdstjenestene har plikt til å samarbeide med andre offentlige instanser og andre tjenesteytere (se mer under).

I august 2022 trådte det i kraft endringer i 14 velferdstjenestelover. Lovendringene harmoniserer og forsterker kravene til at velferdstjenestene samarbeider, samordner og koordinerer tjenestetilbudet til den enkelte på tvers av sektorer. Hovedformålet med endringene er å styrke oppfølgingen og samarbeidet rundt utsatte barn, unge og deres familier. Lovendringene er under implementering og det er utarbeidet en nasjonal veileder (Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier). Samarbeid og koordinering for å forebygge problemutvikling blant barn og unge er en del av veilederens tema. I nasjonal veileder er blant annet sammenhengen mellom samordningsplikten og andre bestemmelser om samordning og koordinering beskrevet. Barnevernsloven § 15-1 om forebyggende plan i barnevernsloven kan sees i sammenheng med kommunens samordningsplikt på systemnivå, og planen kan inngå som en del av kommunens system for samordning (jfr. veilederen til samarbeidsbestemmelsene[8]).

Evaluering av lovendringene

Om endringene i lovene vil resultere i at barn, unge og deres familier opplever mer helhetlige og koordinerte tjenester er nå under evaluering. NTNU Samfunnsforskning skal i fem år undersøke om lovendringene virker etter formålet. Det undersøkes hvordan lovendringene fortolkes og iverksettes av sentrale aktører. Evalueringen skal også fange opp praksisendringer som følge av lovendringene. Evalueringen er et felles oppdrag til direktoratene og ledes av Utdanningsdirektoratet. Det er gjensidige avhengigheter mellom evalueringen og veilederen, og veilederen skal endres i takt med funn og erfaringer fra evalueringen.

Første delrapport «Bedre tjenester til barn og unge med sammensatte behov? Delrapport 1: Utgangspunktet da lovendringene trådte i kraft», er publisert. Her beskriver flere av informantene at «Ingen har tydelig ansvar for koordinering eller det som faller utenfor eget ansvarsområde». Evalueringen vil kunne gi svar på om de forsterkede kravene til samarbeid bidrar til en tydelig ansvarsplassering for koordineringen av den enkeltes tjenestetilbud. Hvis evalueringen finner at samarbeidsplikten ikke bidrar til dette, kan det bli aktuelt å vurdere om det bør innføres tydeligere lovkrav som presiserer en slik koordineringsplikt for velferdstjenestene.

Særlig om rådgivende enhet for russaker i kommunene

Fra 1. juli 2022 er alle kommuner lovpålagt å ha en rådgivende enhet for russaker (faglig forkortelse som brukes er RER). Denne enheten har ansvaret for å møte personer når oppmøte for enheten er satt som vilkår for en bestemt strafferettslig reaksjon, inkludert gjennomføre ruskontroll etter straffeloven § 37 første ledd bokstav d dersom det er satt som vilkår, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 37 første ledd bokstav b. Det er stor variasjon i hvordan RER er organisert i kommunene i dag, som kan legge rammer for tverrsektoriell samhandling i tilknytning til enhetene. RER omtales flere steder senere i rapporten, i tillegg til at det drøftes om enhetene kan tillegges ytterligere forebyggende funksjoner og oppgaver i pkt. 5.4.3, i tråd med ordlyden i oppdraget.