Kapittel 3.1Rusforebygging – et tverrsektorielt tema og ansvar

Bruk av alkohol og illegale rusmidler er blant de viktigste risikofaktorene for å dø før fylte 70 år i Norge, og rusbrukslidelser bidrar til betydelig helsetap og tapte leveår[1]. Rusmiddelbruk medfører store kostnader for samfunnet som helhet, og for ulike sektorer. Omfattende kostnader[2] kan knyttes blant annet til vold[3] og kriminalitet[4], omsorgssvikt[5], helsehjelp[6], tapt produktivitet i arbeidslivet[7], og redusert deltakelse i utdanning[8]. Rusforebygging er derfor et tverrsektorielt tema.

Folkehelsemeldinga beskriver at den viktigste rusforebyggende innsatsen som kan gjøres er å legge til rette for et helsefremmende samfunn med trygge oppvekstvilkår, god psykisk helse og mestring, et inkluderende arbeidsliv, inkluderende lokalsamfunn og utjevning av sosiale helseforskjeller[9]. Barn og unge er særlig utsatt for skader og negative konsekvenser av rusmiddelbruk, både fra eget bruk og i miljøet de vokser opp i[10]. Å sikre gode og trygge oppvekstforhold er et ansvar flere sektorer deler og som kan fremme beskyttelsesfaktorer og redusere risikofaktorer hos barn og unge[11]. Rusforebygging er derfor også et tverrsektorielt ansvar (se også pkt. 2.3.1).

Det er også bred støtte i forskning om det tverrsektorielle utfordringsbildet som fører til utenforskap og marginalisering i gruppen av barn og unge.