Helsepersonells opplevelse og fortolkning av egen taushetsplikt
Taushetsplikten er essensiell for å ha pasienters og brukeres tillit, og det er viktig å opplyse pasienten om at tolken også er underlagt taushetsplikt, jamfør tolkeloven (lovdata.no) § 15. Samtidig kan taushetsplikten stå i veien for god samhandling og samarbeid mellom ulike aktører og helse og sosialtjenesten. Mye er likt for pasienter generelt og pasienter i sårbare situasjoner spesielt, selv om det kan være særskilte utfordringer knyttet til mulige ofre for menneskehandel.
Helsepersonell er godt kjent med egen taushetsplikt, og denne fremstilles som enerådende i mange sammenhenger. Det finnes imidlertid noen situasjoner der det er rom innenfor taushetsplikten til å samarbeide med andre tjenester til pasientens beste. Så langt det lar seg gjøre, skal dette være i samråd med pasienten. Samtidig er det viktig å huske at et samtykke skal være informert og spesifikt, og ikke er et «carte blanche», men gjerne begrenset til én situasjon eller én samarbeidspartner.
Det er imidlertid situasjoner der helsepersonellet må samarbeide med andre tjenester, uavhengig av pasientens samtykke eller viten, det være seg barnevern (bufdir.no), politiet (politiet.no) eller lignende. Det er da viktig at helse- og sosialpersonell dokumenterer de vurderingene som er lagt til grunn, enten man har innhentet samtykke, avstår fra å kontakte samarbeidspartnere eller bryter taushetsplikten hvis sakens karakter er så alvorlig at helsepersonell har opplysningsplikt eller avvergingsplikt etter andre lovbestemmelser. I løpet av nettverkets arbeid, har det blitt tydelig at helsepersonellets fortolkning av egen taushetsplikt kan være en barriere for mulig identifisering og beskyttelse av ofre. Dette gjelder særlig dersom det uriktig legges til grunn at taushetsplikten er overordnet alt annet regelverk. Det kan hindre samarbeid som ellers kan avdekke vold og brudd på Straffelovens § 196 (lovdata.no) (avvergingsplikten), og hjelpe personer ut av vold- og overgrepssituasjoner.
Etiske overveielser knyttet til helsepersonells avvergingsplikt
Det er vanskelige avveielser som ligger bak når helsepersonell eventuelt skal tilsidesette taushetsplikten: I noen situasjoner kan helsepersonell vurdere å ikke melde en sak til politiet, fordi de regner med at konsekvensen for pasienten er større ved å melde i fra enn å la være. Menneskehandelens natur er kompleks, og helsepersonell sitter ofte med kunnskap om pasientens bakgrunn. Det kan dreie seg om redsel for at eventuelle barn eller familiemedlemmer kan bli skadelidende om bakpersonsapparatet finner ut at det foreligger kontakt med hjelpeapparatet eller en anmeldelse til politiet. Helsepersonell har imidlertid ikke all relevant informasjon, og pasientens beskrivelse kan være kun én del av et stort bilde. Man er derfor oppfordret til drøfte konkrete eller anonymiserte saker med blant annet Kompetanseteamet for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (bufdir.no), politiet og andre. Da vil man også kunne få en tydeligere vurdering av om det aktuelle tilfellet kan falle inn under den allmenne avvergingsplikten (plikt.no).
Subjektive eller objektive vurderinger? Nettverkets refleksjoner og anbefalinger
Helsepersonell kan noen ganger kvie seg for å melde fra, eller selv foreta vurderinger som er utenfor eget ansvars- og kompetanseområde. Noen ganger kan helsepersonell bevisst eller ubevisst vurdere noen typer vold, ekteskap og svangerskap hos svært unge jenter, kontrollerende følgesperson og annen uvanlig oppførsel, som en del av «pasientens kultur», og legge andre normer til grunn for det som skulle vært faglige vurderinger. Et flertall av helsepersonell har ingen erfaring med identifisering og oppfølging, og både uerfarent og erfarent personell kan fort oppleve å være faglig usikre og sitte alene med vanskelige vurderinger i dette arbeidet.
Nettverkets medlemmer har lang erfaring og bred kompetanse med ulike innfallsvinkler knyttet til akkurat skjæringspunktet mellom taushetsplikt og avvergingsplikt i møte med mulige ofre for menneskehandel. Likevel ser man at det er ulike meninger og vurderinger innad i nettverket, knyttet til like saker. En diskusjon både innad i nettverket og i helsetjenesten for øvrig, er at lovverket kan bli veldig sort/hvitt i en klinisk hverdag som består av gråsoner. Når selv nettverket har friske diskusjoner rundt dette, er dette åpenbart temaer som er vanskelige og som berører helsepersonell som jobber tett med mulige ofre. l forlengelsen av dette, ser nettverket et stort behov i helse- og omsorgstjenesten for korrekt og oppdatert kompetanse om aktuelt lovverk og retningslinjer, blant annet knyttet til taushetsplikt, helsepersonelloven, forvaltningsloven og straffeloven, samt ulike relevante forskrifter og prosedyrer. Flere av ressursene som finnes knyttet til blant annet taushetsplikt, som Helsedirektoratets veileder om taushetsplikt og opplysningsplikt, oppleves som lite språklig og faglig tilgjengelig for helsepersonell i klinisk praksis. I møte med alvorlige, kompliserte temaer som dette, er det avgjørende at helsepersonell har relevante, språklig og faglig tilgjengelige ressurser som kan bistå i vanskelige avveinger – gjerne i her og nå-situasjoner. Det er viktig at helsepersonell kjenner til at man har et lovpålagt ansvar for avverging av ulike typer vold og overgrep, med utgangspunkt i Straffeloven § 196. Så får det bli opp til tjenestene, i samarbeid med relevante direktorater, kompetansesentra og utdanningsinstitusjoner å sikre nødvendig kompetanse hos nåværende og fremtidige profesjonsutøvere. Nettverket vil i mellomtiden anbefale å se webinaret «Helsepersonell i møte med vold og utnyttelse: avvergingsplikt og taushetsplikt», fra 16. februar 2023, der disse temaene belyses fra både påtalemyndigheten, kompetansesentra og ulike klinikeres perspektiver.