En uavhengig måling eller dokumentasjon av tilbudet og praksisen ville kanskje ha gitt et annet (og riktigere?) bilde av virkeligheten, men spørreskjema ble valgt for å få til en nasjonal undersøkelse innen de gitte tidsrammer. Vi styrket denne metoden ved å ikke begrense utvalget av respondenter innledningsvis, men bestrebet oss på at absolutt alle ansatte innen hver responsgruppe i landet skulle bli invitert. Helseinstitusjonene hadde svært forskjellig størrelse, fra 10 eller færre senger, til over 700 senger. På hvilket grunnlag skulle vi ha plukket ut noen sengepostledere, kjøkkenledere, fagdirektører og kliniske ernæringsfysiologer, om ikke alle? Dermed ble eneste kompliserende faktor selve svarresponsen. Omtrent alle spørsmål var obligatoriske, som gjorde at vi fikk svar fra alle, selvsagt med muligheten til å svare «vet ikke» eller «ikke aktuelt». I flere spørsmål med opplistede tema som skulle tas stilling til, valgte vi å ha svaralternativene «ja», «nei» eller «vet ikke» for hvert tema, i stedet for at de selv kun skulle sette kryss ved de tema som var aktuelle (underforstått «ja»). Slik måtte de ta stilling til hvert tema, med feilmelding om noen ble hoppet over. Alternativet med å krysse av kun på de aktuelle, kunne ha gitt oss tolkningsproblemer hvis mange eller alle tema manglet kryss, hadde de glemt å krysse av? På den annen side ville det med valgfrie kryss ha gått raskere for respondentene å komme gjennom spørreskjemaet.
Kjente svakheter med spørreskjema er begrensningene med faste svaralternativ som respondentene ikke synes er dekkende, og utfordringen med å sammenfatte fritekst fra hundrevis av svar på åpne spørsmål. Ordlyd i spørsmål kan misforstås eller tolkes forskjellig, slik at verken den som svarer eller den som skal tolke svaret, helt vet hva svaret gir av informasjon. Ut fra hva respondentene svarte på hvordan det var å fylle ut spørreskjemaet, vet vi at en del syntes at det var vanskelig å fylle ut, blant annet grunnet lite kommunikasjon mellom kjøkken og sengeposter, og at sengepostledere/kliniske ernæringsfysiologer sa de ikke hadde oversikt over hva som foregår på kjøkkenet. Noen oppga at spørsmålene var lite aktuelle for psykiatriske avdelinger. Andre rapporterte at det var greit å fylle ut skjemaet og det var fint å bli mer bevisst på temaet.
Et svaralternativ vi tar selvkritikk på at vi ikke forklarte bedre, var dette med «brettsystem» for servering av varme måltider. Brettsystem betyr ifølge Kosthåndboken at «maten porsjoneres ferdig på tallerkenen på et sentralkjøkken, for deretter å bli transportert til brukeravdelingene». Denne forklaringen oppga vi dessverre ikke i spørreskjemaet. Vi har grunn til å tro at kjøkkenlederne er fortrolige med begrepet og svarte deretter (Figur 17 i kapittel 3.5.4). Sengepostlederne fikk dette alternativet i en krysstabell, hvor vi med en glipp fra vår side til overmål brukte et litt annet begrep også («brettservering», ikke «brettsystem»). Måten de krysset av på, ble selvmotsigende siden flere oppga at de varme måltidene med dette systemet enten porsjoneres ut av helsepersonell, eller ved at pasientene forsyner seg selv. Brettsystemet er per definisjon utporsjonert ferdig av kjøkkenpersonell, men det kunne ikke sengepostlederne vite, tenker vi i ettertid. Konsekvensen er at vi ikke kan legge vekt på svarene på dette alternativet i tabell 12 i kap 3.5.4.
En annen glipp er at mens vi spurte fagdirektørene om helseforetaket hadde en overordnet ernæringsstrategi, dessverre glemte å stille de øvrige responsgruppene samme spørsmål. Heldigvis var svarprosenten blant fagdirektørene høy, så vi vi kan tro at deres svar er nokså representative for hvordan praksisen med ernæringsstrategier er. Om alle respondentene hadde fått spørsmålet, ville vi teoretisk ha fått svar fra noen ved alle sykehus/institusjoner.
Med unntak av hvilken helseregion respondentene tilhørte, var svarene anonymiserte. Det var et aktivt valg fra vår side for å oppnå at terskelen for å delta skulle være så lav som mulig. Da mistet vi muligheten til å sammenligne svarene fra ulike responsgrupper innen samme helseforetak, men slik informasjon ville ikke nødvendigvis ha allmenn interesse. Derimot kunne en mulighet til å sammenligne svar fra somatiske versus psykiatriske sengepostledere vært av større interesse?
Alt i alt er vi godt fornøyd med hvordan spørreskjemaene fungerte og med hvor mye spennende informasjon om mattilbudet og andre deler av ernæringspraksisen innen spesialisthelsetjenesten som slik lot seg gjøre å innhente, fra det ganske land.