Kapittel 8.1Relevante faktorer for vurderingen av MDO som egen spesialitet

Kriterier for en godkjent spesialitet

Forskrift om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger (spesialistforskriften) (2016) regulerer inntil videre spesialistutdanning av tannleger og er hjemmel i helsepersonelloven. Jf. spesialistforskriften kapittel 6 §34, er det departementet som «fastsetter hvilke avgrensede deler av odontologiske fagområder det kan gis spesialistgodkjenning i [...]» (vedlegg O).

En tannlegespesialist skal kunne behandle kompliserte kasus innenfor sitt fagfelt og fungerer som henvisningsinstans for sitt fagområde. Jf. studieplaner ved UiB og UiO er målet for de odontologiske spesialistutdanningene å heve kandidatenes teoretiske og kliniske kompetansenivå ut over allmenntannlegenivå, slik at tannlegene innenfor sitt fagfelt blir kvalifisert for:

• utredning og behandling av kompliserte og/eller uvanlige kasus
• konsultasjons- og rådgivningsfunksjon
• medvirke i etterutdanning av tannleger og annet helsepersonell
• faglig utvikling og deltakelse i forskning
• kritisk vurdering av faglitteratur.

Flere miljøer, deriblant NTF, har stilt spørsmål ved hva en breddespesialitet er, og om det i det hele tatt er mulig å være spesialist i bredden. Foreningen er av den oppfatning at en spesialitet fordrer spisskompetanse. Samtidig ser de at MDO-utdanning kan gi god kompetanse, og at det er behov i tjenesten for tannleger med ekstra kompetanse på flere ulike fagområder. Helsedirektoratet er kjent med at NTF ikke anerkjenner at en breddekompetanse kan være en spesialitet. Helsedirektoratet vurderer at spisskompetanse ikke kun trenger å være knyttet til kliniske ferdigheter. Det kan også dreie seg om en spisskompetanse om personer med somatiske og mentale problemstillinger som trenger tilrettelagt oral helserådgivning og behandling. En spesialist vil dessuten ha et strengt krav om til enhver tid å holde seg oppdatert med nye vitenskapelige funn, i form av på evidens og forskning av betydning for behandling av egne pasienter innen sitt respektive fagområde.

Helsedirektoratet vil her peke på at i spesialistforskriften for leger og tannleger (spesialistforskriften) er hovedfokus at kandidatene skal ha oppnådd læringsmål innen sitt fagfelt, som leder til en gitt sluttkompetanse. Det legges vekt på at spesialistutdanning skal være veiledet, foregå ved godkjent utdanningsvirksomhet og være av tilstrekkelig omfang. Faglig oppdatering etter endt spesialistutdanningsløp vil foregå på samme måte som ved andre spesialistutdanninger (jf. oppdrag med læringsmål) og det er ikke lenger vektlagt at det skal være et lite felt.

En eventuell godkjent spesialitet i MDO kan sammenlignes med breddekompetanser innenfor andre helsefaglige fagområder:

• Spesialitet i allmennmedisin
• Spesialitet i generell kirurgi
• Avansert klinisk allmennsykepleie (AKS) – mastergrad (Utdanningen har et omfang på 120 studiepoeng)
• Spesialitet i samfunns- og allmennpsykologi

Spesialitet i allmennmedisin som er en breddekompetanse er per i dag regulert i samme forskrift som tannlegespesialiteter. Den norske legeforening beskriver spesialist i allmennmedisin som:

Allmennlegene/fastlegene skal ha en bred og omfattende kunnskap om undersøkelse, behandling og forebygging av sykdom, og være eksperter på å følge opp pasienter med kroniske og sammensatte tilstander.

Spesialitet i allmennmedisin er ingen henvisningsinstans, og dette skiller dem vesentlig fra MDO-tannlegen. Samtidig skal begge være i stand til å gjøre så mye som mulig av behandlingen selv, men de kan ved behov henvise videre.

Spesialist i generell kirurgi kan sammenlignes med MDO-tannlege ved at de begge utfører behandling som kan være for avansert for allmennleger/-tannleger, men mindre avansert enn grenspesialistene i kirurgifaget eller tannlegespesialister med spisskompetanse.

Fagområdet pedodonti omfatter de ulike odontologiske disiplinene, anvendt på og tilpasset individer i vekst og utvikling (jf. UiO). Noen anser dette fagområdet som en breddespesialitet, mens andre, f.eks. NTF, finner at det er en spisskompetanse siden faget er avgrenset ved barn og ungdom i alderen 0-18 år. Helsedirektoratet finner at det er fellestrekk mellom de to fagområdene, og at MDO til dels kan beskrives som «pedodonti for voksne». Helsedirektoratet anser pedodonti som en breddespesialitet med ansvar for barn og unge som har kognitive, psykiske eller somatiske helseutfordringer, en utfordrende/utsatt livssituasjon, habilitering- eller rehabiliteringsbehov. Mange av disse utfordringene er livslange, og det er da behov for gode overganger til voksenlivet. MDO-kompetansen er egnet til å følge opp disse pasientene når de blir voksne, ved behov for spesialist innen oral helse.

Ny modell for spesialistutdanning av tannleger

På oppdrag fra HOD er det foreslått læringsmål for de syv godkjente odontologiske spesialitetene som beskriver sluttkompetansen som skal gi grunnlag for godkjenning som spesialist etter fullført godkjent utdanningsprogram og bestått eksamen (Helsedirektoratet 2021).

Med læringsmål menes hva en tannlegespesialist skal forstå, kunne eller være i stand til å utføre etter fullført spesialistutdanning. Læringsmålene beskriver læringsutbyttet, dvs. hvilken kompetanse tannlegespesialisten har oppnådd. Læringsmålene vedtas av Helsedirektoratet og blir fastsatt i forskrift. Læringsmål skal angi kunnskap, ferdigheter og holdninger som en tannlegespesialist skal tilegne seg under spesialistutdanningen.

Læringsmålene skal være stabile, etterprøvbare og stå seg over tid, mens spesielt aktivitetene, men også i noen grad vurderingsformene, bør utvikles fortløpende og tilpasses læringsarenaen og utviklingen hos den enkelte tannlege i spesialisering.

Læringsmål og pedagogiske krav for spesialistutdanningen bør formuleres i forhold til pasientenes, tannhelsetjenestens og utdanningsvirksomhetenes fremtidige behov for tannlegespesialister.

Læringsmålene skal i tillegg tydeliggjøre innholdet i spesialistutdanningen. Felles nasjonale læringsmål vil kunne innebære behov for endringer og samkjøring av studieplaner ved de ulike utdanningsvirksomhetene. Noen av læringsmålene er felles for alle spesialitetene, og kalles felles kompetansemål.

Det kan gis mulighet for et individuelt tilpasset utdanningsløp innenfor normert studietid. Det kan for eksempel gjelde klinisk praksis ved universitet og kompetansesenter og godkjenner læringsaktiviteter underveis og et læringsmål kan godkjennes og sluttkompetansen er oppnådd.

Hvis MDO blir godkjent som odontologisk spesialitet vil det foreslås læringsmål også for denne kompetansen (vedlegg B2).

Helsedirektoratet tilråder at fagområdet MDO får status som godkjent spesialitet

Det kan argumenteres for at man kan oppnå det samme ved å etablere MDO som ved en flerårig videreutdanning uten status som spesialitet. Helsedirektoratet er av den oppfatning at det er mulig. Åtte MDO-tannleger er udannet i dag under rammene av en treårig videreutdanning med en ambisiøs studieplan (vedlegg P). Disse fagpersonene får gode referanser fra samarbeidende personell. Alt tilsier at pasientene som har blitt behandlet av tannleger med denne kompetansen har mottatt behandling hos en svært kvalifisert behandler.

Samtidig ser Helsedirektoratet at en spesialistutdanning gir forutsigbarhet og tydelige rammer rundt studieløpet. Helsedirektoratet vurderer, på bakgrunn av erfaringer formidlet av UiT, at det kan være krevende for en utdanningsvirksomhet å etablere og opprettholde en flerårig videreutdanning uten at det er innenfor rammene av en spesialistutdanning.

Helsedirektoratet anser det som viktig at en spesialitet gir en tydelig standardisert beskrivelse av et nivå på en kompetanse som er forskriftsfestet på linje med de andre odontologiske spesialiteter. I følge Primærhelsemeldingen (2014) gir spesialistgodkjenning helsemyndighetene en bedre styring med innholdet i utdanningene ved at departementet får myndighet til å fastsette nærmere regler om gjennomføring av spesialistutdanning, jf. forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell mv.

Spesialisering gir spesialkompetanse for å behandle en spesifikk pasientmålgruppe, samt vitenskapelig tilnærming i form av evidensbaserte behandlinger. Det gir også anseelse til tannleger som er interessert i denne pasientgruppen, som igjen kan bidra til rekruttering til utdanningen. Det er dessuten vesentlig at de kandidatene som blir tilbudt plass er gode klinikere som har tilstrekkelig klinisk erfaring med voksne pasienter.

Status som spesialitet er ellers å foretrekke:

• for å tilrettelegge for rekruttering av lærekrefter og etablering av et fagmiljø i tilknytning til utdanningsvirksomhetene
• for å sikre fagområdet en posisjon ved utdanningsvirksomhetene, ved sykehus og i møte med andre helsespesialister
• for å legge til rette for at utdanningsvirksomhetene vil opprette studieløp med forutsigbare rammer organisatorisk og økonomisk
• for å bidra til å sikre kvalitet og oppdatering av faglig innhold i utdanningen samt struktur for vedlikehold av kompetansen og samkjøring med andre orale spesialistutdanninger
• fordi det er behov for et relativt stort volum tannleger med utdanningen – minst 30 stk. (tabell 3.1)
• for å gi økt forskningsaktivitet rundt pasientene som er målgruppen for utdanningen – dette i tråd med føringer i handlingsplanen Sammen om kunnskapsløftet for oral helse (2017)[33]
• for at virksomhetene gis en oppfordring om å opprette stillinger for kompetansen
• for at MDO-tannleger gis anledning til å søke om refusjoner/stønader fra Helfo/folketrygden for takster som gjelder tannlegespesialister.[34]

Det bør nedsettes en faggruppe som skal foreslå nasjonale læringsmål til gjeldende forskrift sitt vedlegg 2, jf. oppdrag gitt Helsedirektoratet om å lage nasjonale læringsmål for odontologiske spesialiteter, inkludert MDO hvis det etableres som spesialitet (vedlegg B2):

• De nasjonale læringsmålene beskriver spesialistkandidatens sluttkompetanse og studieplanen tilpasses deretter
• antall læringsmål og utforming av læringsmål bør vurderes av faggruppen, lengden på utdanningsløpet må tilpasses læringsmålene samt benevnelse av fagområdet.

Grenseoppgang til allmenntannlegen

Læringsmål vil bidra til å definere grensesnittet mellom allmenntannlege og spesialist. Per i dag er det syv odontologiske spesialiteter i Norge, kun et fåtall av disse utfører tannbehandling som er forbeholdt tannlegespesialister. Det vil si at brorparten av den spesialistbehandlingen som foregår hos øvrige spesialiteter (endodonti, pedodonti, periodonti, oral protetikk) kan utføres av en allmenntannlege når allmenntannlegen selv vurderer seg kyndig til å planlegge og utføre en egnet behandling. Det finnes ikke et absolutt grensesnitt for hva som er allmenntannlegekasus og hva som er spesialistkasus innenfor disse fagområdene, men det finnes begrensninger i hvilke behandlinger som en allmenntannlege kan få refusjoner i Folketrygden for. Allmenntannlegen har henvisningsplikt for pasientkasus som går utover egen kompetanse jf. helsepersonelloven § 4 andre ledd:

[…] Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell. […]

Det er variasjon i hvor hyppig den enkelte allmenntannlege henviser til tannlegespesialist. Dette avhenger trolig også av rammevilkår, som hvorvidt det finnes aktuelle tannlegespesialister å henvise til i rimelig nærhet av der pasienten er bosatt.

Flere miljøer peker med rette på at en erfaren allmenntannlege kan være en ressurs for pasientene som er målgruppe for MDO-tannlegene. Noen mener også at en erfaren allmenntannlege kan ha like god kompetanse som en nyutdannet tannlegespesialist. Helsedirektoratet på sin side oppfatter at en strukturert utdanning gir kvalitetssikring og systematikk som erfaring alene ikke kan gi, samtidig som målgruppen for MDO-tannlegen er pasienter som det er behov for bedre kunnskap om.

Kompetanseheving av allmenntannlegen

For allmenntannlegen som alt annet helsepersonell er det vesentlig å vedlikeholde klinisk kompetanse ved at yrket praktiseres i tilstrekkelig omfang. Ulike former for kompetanseheving er dessuten viktig. Det er nødvendig å få ny oppdatert kunnskap ved kurs, etter- og videreutdanning (pkt. 4.1). Samarbeid med spesialister gjennom henvisning og påfølgende mottatte epikriser er verdifulle bidrag som del av en kontinuerlig kompetanseheving. Det kan være nyttig for allmenntannlegen å få veiledning fra tannlegespesialist i behandlingen av den enkelte pasient, slik at tannlegen selv blir i stand til å behandle egne pasienter.

Helsedirektoratet er av den oppfatning at kursing og klinisk trening er verdifull kompetanseheving for den enkelte allmenntannlege. Kompetanseheving innenfor rammene av en spesialistutdanning gir likevel en mer systematisk kvalitetssikring. En spesialistutdanning gir en kvalitetssikring av at kompetansenivået er godt nok og tilpasset det formål man skal bruke spesialiteten til.

Etablering av spesialiststillinger gir et bedre grunnlag for at nødvendig kompetanse finnes der det er behov, enn å satse på at svært erfarne klinikere vil være jevnt fordelt i landet.

Grenseoppgang til de etablerte odontologiske spesialitetene

Det finnes i dag 531,2 avtalte årsverk for tannlegespesialister i offentlig og privat tannhelsetjeneste i Norge, av disse er 15 prosent ansatt i offentlig tannhelsetjeneste (SSB 2021 tabell 11774, vedlegg K1). I tannhelsetjenesten er det til sammen 4226,8 årsverk allmenntannleger mot 531,2 årsverk tannlegespesialister (SSB 2021). Dvs. at kun 12,6 prosent av det totale antall tannlegeårsverk har spesialisering.

Antall avtalte årsverk for tannlegespesialister som jobber klinisk i tannhelsetjenesten (offentlig og privat) innenfor hver godkjent spesialitet varierer, fra seks (kjeve- og ansiktsradiologi) og 22 tannleger (pedodonti), til 195 (kjeveortopedi), jf. data fra SSB 2020 (vedlegg K1).

Spesialistforeningene i NTF har kommet med spørsmål og innspill til hva som er relevant i vurderingen av om det er riktig å etablere ytterligere en spesialitet (kapittel 11 om innsamling av data).

Det er viktig for de etablerte spesialitetene å samarbeide og ha dialog på tvers av fagområder. MDO-tannlegen er i all hovedsak en klinisk utførende behandler og bruker i snitt tre firedel av arbeidstiden i klinikken (vedlegg E5 og E6). Det kan også være nødvendig for MDO-tannlegen å ha samarbeid om enkeltpasienter med andre spesialister og det kan være behov for koordinering av behandlingsforløp på spesialistnivå. Dette er i prinsippet samme praksis som er vanlig og nødvendig også godkjente spesialister imellom.

Det blir pekt på at det er behov for tannleger med ekstra kompetanse om blant annet samhandling på tvers av tjenester, medisinske forhold og psykiatri. Dermed kan den nye kompetansen bli en brikke i samarbeidet til nytte for pasienten. Helsedirektoratet mener at ved en gradvis oppbygging bør ikke MDO-kompetansen anses som en konkurrerende kompetanse, men heller som en komplementerende ressurs for andre tannleger, tilsvarende godkjent medisinsk spesialitet i generell kirurgi.

Ved behov kan MDO-tannlegen ha et formalisert ansvar for nødvendig kompetanseheving av tannhelsepersonell, samt for koordinering av behandlingstiltak. Det er dessuten viktig at spesialister i MDO har et nært samarbeid med tannpleier i forebygging av sykdom (som karies og periodontitt), samt ved oppfølging og vedlikehold etter gjennomført behandling.

Per i dag er det få som er utdannet med MDO-kompetanse (åtte stk. 2011-2021) og det er derfor begrensete erfaringer. Det er kjent at MDO-tannlegene som er ansatt i offentlig tannhelsetjeneste jobber utelukkende med henviste pasienter, at henvisere og pasienter anser dem som nyttige (kapittel 2), og at de dekker et definert behov der de befinner seg. De oppfatter selv at det er tydelig når det er behov for å henvise videre til en godkjent spesialist.

Nasjonale læringsmål vil bidra til å vise grenseoppgang mot andre spesialistutdanninger, jf. oppdrag gitt i TTB2019-7 (vedlegg B2/pkt. 1.1). Det er også for MDO-tannlegene, som for andre behandlere, viktig å kjenne til eget kompetansenivå (helsepersonelloven § 4, andre ledd). Det vil avhenge av utdanningen, men også av erfaring, trening og interesse for faget.

Offentlig og privat tannhelsetjeneste

Et overordnet prinsipielt spørsmål som reises av NTF er hvilke oppgaver som skal løses av offentlig tannhelsetjeneste og hvilke som fortsatt skal løses av privat tannhelsetjeneste, eventuelt med delvis offentlig finansiering over folketrygden.

NTF er også tydelig på at enhver utdanning som tilbys bør bygge på et behov for nettopp denne kompetansen. NTF ønsker svar på hvilke behov som skal dekkes ved etableringen av en spesialitet i MDO og er opptatt av hvorvidt MDO-tannlegen i hovedsak skal behandle enten:

1. voksne pasientene med store/komplekse tannbehandlingsbehov som per i dag har rettigheter i den offentlige tannhelsetjenesten jf. tannhelsetjenesteloven. Pasienter som i dag i hovedsak behandles av allmenntannleger/ tannlegespesialister i offentlig tannhelsetjeneste − eller − av private tannlegespesialister/universitetsklinikker som har avtale med fylkeskommunen eller som har fått henvisning fra fylkeskommunen.

Eller:

2. voksne pasienter med store/komplekse tannbehandlingsbehov som ikke har rettigheter i tannhelsetjenesteloven, og som har eller ikke har rettigheter i Helfo/Folketrygden. Pasientene som i dag i hovedsak behandles av allmenntannleger/tannlegespesialister i privat tannhelsetjeneste.

Helsedirektoratet oppfatter at en slik todeling ikke vil være hensiktsmessig fordi behandlingstilbudet til en vesentlig andel av befolkningen bosatt i distrikt i hovedsak tilbys av offentlig tannhelsetjeneste, mens det i sentrale strøk vil være god tilgang til private tannhelsetjenester. Kompetansesentrene vil delvis ha et tilbud til disse pasientene, men for mange pasienter er det lang reisevei til et kompetansesenter. Det er dessuten kun et fåtall kompetansesentre, fordelt på fem av landets regioner.

Helsedirektoratet mener at MDO-spesialister møter et behov som så langt ikke har blitt dekket, og at de dermed ikke vil være i en direkte konkurranse med spesialister i privat tannhelsetjeneste. Det kan likevel gi noe redusert antall henvisninger til spesialister i privat tjeneste, da den offentlige tannhelsetjenesten kan få mindre behov for å henvise ut av egen organisasjon.

Samhandling på tvers av helsetjenester

Helsedirektoratet mener at det bør rettes fokus mot viktigheten av god oral helse og sammenhengen mellom oral helse og annen somatisk og/eller psykisk helse. Sammenhengene understøttes av nylig publisert kunnskapsoppsummering (Oslo Economics 2021/ pkt. 2.1). Den nasjonale veilederen Oppfølging av personer med store og sammensatte behov (Helsedirektoratet 2017) har vekt på oppfølging av pasienter som trenger at tjenestene samhandler. Oral helse vil ofte være en utfordring for disse pasientene, og det er viktig med tannhelsepersonell med riktig kompetanse som organisatorisk bidrar til å samhandle med andre tjenester i kommunen og spesialisthelsetjeneste jf. Primærhelsemeldingen (2014).

Formålet med spesialisering er ifølge den nasjonale veilederen kvalitetsforbedring. Samtidig har man sett at opprettelse av spesialtilpassede tilbud for spesifikke tilstander, med klare inklusjons- og eksklusjonskriterier, har en iboende dynamikk ved at noen personer kan «falle mellom stoler». Dette innebærer at den helhetlige ivaretagelsen kan bli mangelfull ved at det gis spesialiserte tilbud. Ivaretakelse av en helhetlig oppfølging av personer med sammensatte behov er særlig viktig for denne gruppen.

En breddekompetanse innen oral helse vil kunne bidra til å fange opp personer som ellers ikke ville fått god eller riktig oppfølging. Oral helse har dessuten noen tilleggsutfordringer da den offentlige tannhelsetjenesten er organisatorisk forankret i fylkeskommunen som eneste helsetjeneste, samtidig som brorparten av tannhelsetilbudet for voksne er organisert i privat helsetjeneste (pkt. 2.4). Tannhelse bør likevel inngå i tverrfaglige team i kommunen (pkt. 1.2/Primærhelsemeldingen) som skal sørge for koordinerte tjenester for brukere med særlige behov.

Universitetene

Universitetene er positive til en gjennomgang som oppsummerer erfaringer med MDO-utdanningen. Det påpekes at det er vesentlig for universitetene at finansiering av de eksisterende spesialistutdanningene ikke rammes ved en eventuell etablering av en ny spesialitet. Da ville det være vanskelig for universitetene å bidra til etableringen av en ny odontologisk spesialitet.

Det har blitt signalisert fra universitetene at det kan være aktuelt å ha denne utdanningen også ved utdanningsvirksomhetene i Oslo og Bergen. Det ble pekt på at det er behov for at innholdet i MDO-utdanningen gjennomgås og justeres noe, samt at en del av praksisen bør foregå på sykehus. Alle tre universiteter er tydelige på at det kan være mulig å etablere et utdanningstilbud rimelig raskt dersom læringsmål foreligger og det er føringer om at det skal utdannes et visst antall.

UiO påpeker at:

• Det er et stort behov for tannleger med økt kompetanse om personer med somatiske og mentale lidelser som trenger tilrettelagt oral helserådgivning og behandling. MDO er en spesialitet der tannlegen skal inneha bred kompetanse innen odontologisk behandling for pasienter med store og sammensatte behov innen medisinske og psykologiske problemstillinger som påvirker deres orale helse eller der orale uhelse gir andre helseutfordringer. I tillegg skal tannlegen ha fordypet og bredere tannlegekompetanse innen øvrige odontologiske fagområder.
• MDO bør dersom det skal etableres være en spesialitet. Det vil gi en nødvendig status i sykehus. Det er også ønskelig å ha ph.d. hvis man skal jobbe i sykehus, for mest mulig harmonisering med sykehusleger.
• UiO ser nytten av stillinger for denne kompetansen med ansvaret for/fokus på helheten i pasientbehandlingen. De anser at det er et stort behov for at leger, allmenntannleger og andre tannlegespesialister samarbeider med tannleger med MDO-kompetanse om behandling, behandlingsplanlegging og veiledning. MDO-tannlegen kan bidra til samhandling mellom tannhelsetjenesten og andre helsetjenester, uavhengig av forvaltningsnivå, slik at pasienter får koordinerte helsetjenester tilpasset sine behov.
• Spesialiteten kan ha en stor samfunnsmessig nytte i geografiske områder der andre tannlegespesialister ikke er tilgjengelige.
• Spesialiteten skal også gi kompetanse til alene å utføre komplisert odontologisk behandling i sykehus, der pasientens helsetilstand tilsier dette som best tilgjengelig helsehjelp.
• Det er ønskelig at det gis tydelige føringer til RHF-ene om å bidra i odontologisk spesialistutdanning. Det er behov for god tilrettelegging for sykehustjeneste, både for spesialisering i oral kirurgi og oral medisin og for MDO-utdanningen.
• Kompetansen kan være med å bidra til å styrke og modernisere grunnutdanningen.

UiB påpeker at:

• Det er viktig å avklare hvor mange pasienter som har behov for å følges opp av en MDO-tannlege og hvor disse pasientene befinner seg.
• Pasienter som er odontologisk og medisinsk komplekse risikerer å bli nedprioritert hvis forutsetningene for god ivaretakelse mangler. Da blir det viktig å sikre at det finnes god kompetanse for å behandle disse i den offentlige tannhelsetjenesten.
• En utdanning gir en kvalitetssikring av at nivået er godt nok og tilpasset, kompetanseheving gjennom en struktur, dette får man ikke ved kun kursing, men ved en formell utdanning.
• Det fins et stort behov for MDO-spesialister, først og fremst på sykehus, men også i den offentlige tannhelsetjenesten.
• Utvidet medisinsk kompetanse hos MDO-spesialister er like viktig som utvidet odontologisk kompetanse.

UiT påpeker at:

• Alle steder i helsetjenesten møter man på medisinsk kompliserte pasienter med medisinsk grunnsykdom. I behandlingen av disse pasientene kreves ekstra fokus på generelle helsemessige utfordringer. Det bør eksistere en odontologisk spesialkompetanse som ivaretar denne pasientgruppen.

Samfunnsodontologi, Institutt for klinisk odontologi

Samfunnsodontologi ved UiO[35] er enige i at det finnes grupper av pasienter som ikke får god nok oppfølging, «de tunge gruppene». Det anses som usikkert om én enkelt godkjent spesialitet eller etableringen av en ny spesialitet vil kunne løse dette problemet. Da mange pasienter i disse gruppene ikke oppsøker tannhelsetjenesten, bør det ses på hvorfor pasienter uteblir.

Jf. Grytten (2017a) skal en spesialist utføre avansert odontologisk behandling som ligger utenfor allmenntannlegens kompetanse, mens situasjonen i dag er slik at en relativ høy andel av tannlegespesialistene utfører behandling som også kan utføres av allmenntannlegen. Grytten peker på at man muligens må se for seg en framtid der spesialister også må jobbe som allmenntannleger for å sikre en ideell geografisk fordeling av tannhelsefaglig kompetanse.

For å bidra til et bedre tjenestetilbud peker også Grytten på behov for en gjennomgang av hele strukturen for tannhelsetjenester. Det blir nødvendig å nå de pasientene med størst behov, og da må tilbudet være et lavterskeltilbud og/eller samarbeid med andre helsetjenester som kan fange opp behov, f.eks. fastleger og sykehus. Hvilket forvaltningsnivå tannhelsetjenesten bør være på er et prinsipielt spørsmål (pkt. 2.4). Grytten spør om det hadde vært riktigere for den offentlige tannhelsetjenesten å være plassert i samme organisasjonsstruktur som den øvrige helsetjenesten, dvs. i kommunen og ved RHF-ene. Generelt vil riktig dimensjonering av tjenesten være vesentlig på alle nivåer. Tannpleiernes rolle er sentral for disse pasientene. Det er dessuten viktig for kvaliteten at ferdigheter og kompetanse opprettholdes ved at både allmenntannleger og tannlegespesialister har et riktig behandlingsvolum.

Fotnoter

[33] Sammen om kunnskapsløft for oral helse. Forsknings- og innovasjonsstrategi på tannhelsefeltet (2017−2027). Helse- og omsorgsdepartementet (2017).

[34] MDO-tannleger har gjennomgått implantatbehandlingskurs i regi av NTF som gir tilgang til Helfo-refusjoner.

[35] Avdelingen er representert ved J. Grytten, jf. vedlegg D.