Kapittel 5Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltaket?

Prinsipielle spørsmål kan gi absolutte begrensninger ved at man kommer til den konklusjon at man ikke bør iverksette et tiltak som i utgangspunktet kunne bidra til å løse et problem. Det kan handle om den enkeltes personvern og integritet, rettssikkerhet, samvittighets-/ livssynsspørsmål eller likestillings- og diskrimineringsspørsmål eller tiltak som særskilt berører urfolk eller minoriteter, jf. Veileder til utredningsinstruksen. Helsedirektoratet finner ingen absolutte begrensninger ved tiltaket etablering av en ny spesialistutdanning MDO. Det vil være mulig å organisere tilbudet slik at man ivaretar disse hensynene slik tannhelsetjenesten allerede gjør.

Tiltaket med å etablere MDO som godkjent spesialist eller spesialkompetanse vil kunne bidra til:

• geografisk spredning av spesialisttannhelsetjenester som er et viktig samfunnsmål
• kompetanseløft i tannhelsetjenesten som er et viktig satsingsområde

• samarbeid med kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.

Dette er i tråd med de langsiktige målene som ligger til grunn for Helsedirektoratet sitt arbeid (pkt. 1.2). Målgruppen for MDO-kompetansen, pasientene, kan forventes å ha stor nytte av økt tilgjengelighet og bedre tilrettelagte spesialisttannhelsetjenester ved:

• Redusert reisevei for mange pasienter fra områder hvor det er begrenset tilgang til andre tannlegespesialister − herunder pasienter som muligens ikke ville ha mulighet til å motta behandling dersom de flere ganger måtte reise langt, da behandlingen i de fleste tilfeller går over lang tid med gjentatte pasientbesøk.
• Koordinert behandling ledet av en spesialist. Mange pasienter i målgruppen har stor nytte av å forholde seg til en behandler som kan utføre det meste av behandlingen og holde i og koordinere dialog med det øvrige tjenestetilbudet som pasienten har behov for, både tverrfaglig odontologisk samhandling og med andre helsetjenester, kommunale og/eller spesialisthelsetjenester.

Den offentlige tannhelsetjenesten vil ved å opprette stillinger for MDO-tannleger få mulighet til å oppnå et kompetanseløft. MDO-tannlegen kan:

• tilby tilrettelagt behandlingsløp for pasientgrupper med stort behandlingsbehov med stor nytte av behandling
• rådgi tannhelsepersonell og med det bidra til et kompetanseløft i tannhelsetjenesten
• bidra til økt kunnskap om offentlig finansierte tannhelsetjenester gjennom å delta i forskningsprosjekter og ved å være faglig forankret på regionale odontologiske kompetansesentre.

For å lykkes er det viktig å få en god samhandling mellom MDO-tannlegene og de etablerte tannlegespesialistmiljøene:

• ved odontologiske kompetansesentrene
• private tannlegespesialister.

Det er viktig at også pasientene først og fremst nås med forebyggende tiltak ved tannpleier eller allmenntannlege og at de på riktig tidspunkt får tilbud om tannhelsefaglig oppfølging hos spesialist ut fra de behovene de har.

Uavhengig av etablering av en MDO-spesialitet vil det være hensiktsmessig å gjennomgå offentlig finansierte tannhelsetjenester for å avdekke hvor godt de treffer (jf. pkt. 6.3).

Helsedirektoratet anbefaler at rettighetene til de foreslåtte pasientene for MDO-tannlege og kriterier for å utløse rettigheter utredes. Noen pasienter i målgruppen har per i dag rettigheter etter tannhelsetjenesteloven eller lov om folketrygd, men ikke alle. Rettigheten til offentlig finansierte tannhelsetjenester kan ha betydning for om disse pasientene oppsøker et tilbud om orale helsetjenester. Dette vil gjelde både et eksisterende behandlingstilbud og nye tilbud.

Noen tannhelsemiljøer har pekt på at en egen takst i Folketrygden (Helfo) for omfattende behandlingsbehov vil kunne være til hjelp for pasientgruppen.[25] Samtidig mener Helsedirektoratet at det er viktig å være klar over at mange av disse pasientene uansett vil få en vesentlig egenbetaling ved en løsning med delvis finansiering via folketrygden, da det til dels kan dreie seg om store behandlinger samtidig som det er fri prissetting i tannhelsetjenesten (offentlig og privat).

En utredning av rettigheter til disse pasientene bør inngå som en del av en større gjennomgang av rettigheter til tannhelsetjenester. Tannhelsetjenesteloven fra 1984 er tilpasset en annen samtid og speiler ikke like godt de behov som ligger hos befolkningen i dag eller i fremtiden. Registerdata fra KPR kan sammen med demografiske framskrivninger danne grunnlag for en ny finansieringsmodell som fremmer likeverdige tannhelsetjenester til befolkningen.

Som beskrevet tidligere i rapporten kan ikke utfordringen for disse pasientene løses med finansiering alene, da det også handler om riktig kompetanse på riktig behandlingsnivå og riktig organisering. Det kan være vanskelig å ha alle spesialister representert i et geografisk område med lite befolkningsgrunnlag. Noen pasienter kan dessuten ha særlig god nytte av en spesialist med breddekompetanse.