God ernæringspraksis handler om å følge opp den enkeltes ernæringsstatus med formål om å forebygge feil- og underernæring (19). Dette innebærer kartlegging, vurdering og dokumentasjon av brukerens ernæringsstatus og matinntak og faktorer som påvirker dette, som videre fører til målrettede ernæringstiltak med påfølgende oppfølging og evaluering (19). God ernæringspraksis forutsetter systematisk og tverrfaglig tilnærming med gode rutiner i alle ledd. I Kosthåndboken beskrives alle trinnene i god ernæringspraksis i detalj (19). Sammen med Nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring (20) og tiltakspakkene om underernæring fra I trygge hender 24-7 og Pasientsikkerhetsprogrammet (28) utgjør Kosthåndboken hovedrammeverket for god ernæringspraksis i helse- og omsorgstjenesten.
Forutsetninger for å lykkes med god ernæringspraksis
For å lykkes med et godt ernæringsarbeid må indentifiserte barrierer imøtekommes. Hindringer for implementering av god ernæringspraksis i henhold til gjeldende anbefalinger er komplekse og sammensatte. Uklare ansvarsforhold, manglende forankring hos ledelsen, utilstrekkelig ernæringskompetanse hos helsepersonell og annet omsorgspersonell, mangelfull tilgang på klinisk ernæringsfysiolog, og manglende anerkjennelse av ernæringens betydning for behandling er trukket frem som barrierer for god ernæringspraksis (29). Praktiske og organisatoriske forhold slik som lav fleksibilitet i mattilbud, mangel på utstyr, at rutiner ikke følges opp og uklare ansvarsforhold oppleves også som hindringer for å gjennomføre anbefalt praksis (1).
Fra undersøkelser i den kommunale helse- og omsorgstjenesten fremkommer at også holdninger, manglende motivasjon, skepsis til anbefalingene og opplevelse av manglende kompetanse fører til at anbefalt praksis ikke implementeres (13), og blant ansatte i hjemmesykepleien oppleves mangel på tid som den største hindringen for oppfølging av ernæring (30). Videre trekkes manglende tverrfaglighet i utredning av brukerne frem som en utfordring for kommunene (4). Sykepleiere føler seg ofte alene om å ivareta ernæring til pasienter. Mangel på interesse for eller etterspørsel etter ernæringsrelatert informasjon blant legene, er demotiverende for sykepleierne. Sykepleierne formidler at de mangler kunnskap, ferdigheter og er usikre i ernæringsarbeidet. Kliniske ernæringsfysiologer anses som en nødvendig, men lite tilgjengelig ressurs (31).
Det er stor variasjon i kommunenes tildelingspraksiser for omsorgstjenester (8). Like situasjoner og behov står i fare for å bli behandlet ulikt, og samme type lidelse og tilstand gis ikke likeverdige tiltak og tjenester.