Kapittel 2Utfordringsbildet i tjenesten

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten er preget av høyt sykefravær, høy turnover, høy andel deltid og utstrakt bruk av personell uten helse- og sosialfaglig utdanning i tjenestene[6].

Oppgaver knyttet til pasienter og brukere med stort behov for sammensatte og kompliserte tjenester krever kunnskap og kompetanse for å kunne utføre en faglig forsvarlig omsorg og behandling. Utfordringene er knyttet til kompliserte problemstillinger både innen somatikk, rus, psykiatri og demens[7].

De demografiske endringer og endringer i befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester, sammen med medisinsk og teknologisk utvikling, driver også frem behov for omstilling og utvikling av helse- og omsorgstjenestene. En utvikling i retning av en styrket brukerrolle, krever kompetanse som innebærer kunnskap om blant annet systematisk brukermedvirkning, mestringsstrategier og helsekompetanse. 

Det er en økning av yngre brukere (15-49 år) som mottar kommunale omsorgstjenester. Denne gruppen utgjør 27 prosent av alle som mottok en eller flere kommunale omsorgstjenester i 2020. Eldre over 65 år utgjør en større gruppe i antall, mens yngre under 65 år bruker langt mer omfattende og flere tjenester[8]. Videre viser en kartlegging gjort i fem kommuner at mange av helsetilbudene som gis til hjemmeboende, gjelder psykisk helsehjelp. Alvorlig syke pasienter, flere eldre og flere med sammensatte lidelser stiller store krav til helsepersonells kompetanse, uavhengig av hvor i behandlingskjeden pasienten er.

Kortere liggetid på sykehus, hyppigere overganger mellom ulike behandlingsnivå, oppgaveglidning og endret pasientflyt er blant forhold som har ført til behov for økt og ny kompetanse i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Overganger innad i virksomheter og mellom tjenestenivå er forbundet med risiko og utgjør en utfordring for pasientsikkerheten.

Det mangler kompetent personell i den kommunale omsorgstjenesten, spesielt innen heldøgns-baserte tjenester som hjemmetjenester, omsorgsboliger og sykehjem[9]. Det benyttes ofte vikarer i den løpende driften for å få turnusene til å gå opp. I tillegg har det vært krevende for mange kommuner å prioritere kompetansehevende tiltak under pandemien.

Folkehelseinstituttet utarbeidet i 2017 rapporten Konsekvenser av en høy andel ufaglærte på kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenestene[10]. Rapporten oppsummerte en systematisk oversikt over studier som evaluerer effekten på omsorgskvalitet og pasientsikkerhet, når en høy andel ufaglærte arbeider direkte med pasienter og brukere. Bakgrunnen for studien var manglende kunnskap om hvordan en høy andel ufaglærte påvirket kvaliteten på tjenestene og pasientsikkerheten. Konklusjonen av litteraturstudien var at forskningslitteraturen heller ikke ga entydige svar. Dette skyldtes i stor grad at det er gjort relativt lite forskning på feltet og følgelig er det hull i kunnskapsgrunnlaget, noe som gir begrenset grunnlag til å gi kunnskapsbaserte anbefalinger.

Andelen personell uten helse- og sosialfaglig utdanning er kun redusert noe de senere år til tross for at rapporter belyser behovet for økt kompetanse og bekymring for pasientsikkerhet og faglig kvalitet i tjenestene. Gjennom bemanningsanalyser av planlagt og faktisk bemanning i Tørn-prosjektet[11], er det avdekket hvordan deltidskulturen og kompetansemangelen i dagens arbeidstidsordning ser ut. Funnene har vist at det er stor forskjell mellom planlagt og faktisk bemanning. I den faktiske bemanningen blir det brukt en stor del vikarer som dekker opp fravær. Vikarene som benyttes har som regel ikke den samme kompetansen som den de er vikar for, og ofte er vikarene ufaglærte. Det betyr at for hvert bytte i bemanningen vil kompetansen kunne utvannes. I bemanningsanalysene i pilotkommunene var det overvekt av ufaglærte ansatte på helg. Lesja kommune registrerte i forbindelse med Tørn-prosjektet sammenheng mellom høy andel ufaglærte og økende antall avvik i sykehjem[12].

Tørn-prosjektet synliggjør at de ulike yrkesgruppene i dag har mange overlappende arbeidsoppgaver, og det er et stort behov for at brukerens behov for helsehjelp skal styre hvilken kompetanse den som utfører jobben innehar. Mellomledere i helse og omsorgstjenestene rapporterer om en hverdag preget av mange administrative oppgaver der fokuset er på daglig drift og å løse oppgaver fra dag til dag[13]. Rapporten Sammen om fremtidens helse og omsorgstjenester[14] belyser utfordringene rundt ledelse og behovet for lederkompetanse, og at spesielt mellomledere i kommunene trenger kompetanse på analyse, endringsledelse og prosessarbeid. Dette er ferdigheter som synes viktige for mellomleder i arbeidet med å utvikle bærekraftige helse- og omsorgstjenester. Når turnuser skal utvikles, er det brukers behov for kompetanse som er utgangspunktet for planleggingen.

Turnusorganisering, høy deltidsandel og stor grad av innleide gjør at kommunene opplever det som utfordrende å gjennomføre kompetansehevingstiltak[15]. Praktisk opplæring krever møteplasser, hvilket det i mange tilfeller er relativt få av i hjemmetjeneste og sykehjem. Å drive strategisk kompetanseheving utgjør dermed en investeringskostnad, som kan medføre at det hos noen ikke prioriteres.