Kapittel 1Innledning

Denne rapporten er et ledd i å søke svar på hvordan man bedre kan sikre faglig forsvarlige tjenester med god kvalitet for pasienter og brukere gjennom kvalifisering av personellressurser som ikke har formell helse- eller sosialfaglig kompetanse. En stadig økende andel pasienter og brukere med omfattende bistandsbehov i kommunal helse- og omsorgstjeneste aktualiserer behov for kompetanse i alle ledd for å sikre pasientsikkerhet i tråd med lovverket.

I 2020 ble 20,3 prosent av årsverkene i helse- og omsorgstjenesten utført av personell uten formell helse- og sosialfagligutdanning. Andelen personell uten helse- og sosialfaglig utdanning er svakt redusert siden 2016. Det er store forskjeller mellom de ulike deltjenestene med hensyn til antall og andel sysselsatte uten helse- og sosialfaglig utdanning. I omsorgstjenestene[1] er andelen 31,2 prosent, mens i kommunehelsetjenesten er den 15,4 prosent. Det er i omsorgstjenesten de ansatte uten helse- og sosialfaglig utdanning i størst grad står alene med brukerne og hvor tjenester gis hele døgnet.

Andelen personell uten helse- og sosialfaglig utdanning i kommunale helse- og omsorgstjenester har vært vedvarende utfordring. En av fire ansatte i kommunal helse- og omsorgstjeneste som arbeider i direkte kontakt med pasienter og brukere, har ingen fullført dokumentert relevant utdanning. Det har lenge vært et ønske å redusere denne andelen. Flere tiltak og tilskuddsordninger har hatt formål om å kvalifisere ansatte uten helse- eller sosialfaglig utdanning i tjenestene. De store effektene har likevel uteblitt.

Personellet uten helse- og sosialfaglig utdanning utgjør en viktig ressurs for å få den daglige driften til å gå rundt i en hardt presset helse- og omsorgstjeneste med stort innslag av deltidsstillinger, høyt sykefravær, stor turnover, og krevende drift døgnet rundt[2]. En nullvisjon med hensyn til personell uten helse- og sosialfaglig utdanning fremstår derfor ikke realistisk eller ønskelig. Det er likevel et behov for å jobbe for høyere kompetanse og en lavere andel personell uten helse- og sosialfaglig utdanning i tjenestene for å sikre pasientsikkerhet, kvalitet og nødvendig fagutvikling i tjenestene.

Den enkeltes incentiv og/eller ønske om utdanning er åpenbart viktig og sentralt for å få flere ansatte til å fullføre kvalifiseringsløp. Denne kartleggingen omfatter derimot ikke forhold som belyser dette, som for eksempel forhold knyttet til personlige forutsetninger, motivasjon eller personlige egenskaper.

Rapporten tar i det videre for seg en oversikt over definisjoner som er lagt til grunn, før en oppdatert vurdering av utfordringsbildet er presentert i kapittel 2. Kapittel 3 gir en presentasjon av funnene fra kartleggingen i delrapporten levert i februar og i kapittel 4 belyses kort sentrale incentiver for kvalifisering. Kapittel 5 tar opp bærekraft og fremtidsutfordringer. Kapittel 6 beskriver de formelle utdanningsmulighetene for kvalifiseringsløp, før dette utdypes videre i Kapittel 7 hvor de aktuelle virkemidlene innen utdanning gjennomgås. I kapittel 8 drøftes potensialet, virkemidlene og de ulike rammevilkårene for dette. Til slutt følger Helsedirektoratets anbefaling i kapittel 9, kort betraktning omkring en økonomisk administrativ analyse i kapittel 10 og konklusjon i kapittel 11.

Tabell 2 angir definisjoner på ord og uttrykk slik de er lagt til grunn for denne rapporten.