I Norge er det formelle utdanningssystemet helt sentralt for å kvalifisere personell til alle typer pasient- og brukerrettet helse- og sosialfaglig arbeid. Utdanningssystemet funger som en leverandør av kompetanse til de fleste etablerte helse- og sosialfaglige roller. Det gjør også at virksomheter kan benytte utdanningssystemet til å møte kompetansebehov, istedenfor selv å bygge opp egne utdannings- og opplæringsressurser, forutsatt at utdanningssektoren møter tjenestenes og personellets behov for kompetanse. Dette er særlig viktig for kommunale helse- og omsorgstjenester som ikke er pålagt ansvar for utdanning av helsepersonell slik spesialisthelsetjenesten er, jf. Lov om spesialisthelsetjenesten m.m.[38].
Relevante kvalifiseringsløp for kommunale helse- og omsorgstjenester inkluderer utdanningsløp tilgjengelig som yrkesfaglig utdanning på videregående skole, høyere yrkesfaglig utdanning (fagskoler) og universitet- og høyskoleutdanning. Det bærende premisset for hvordan undervisning organiseres og tilbys på dette nivået er at alle som starter i denne delen av utdanningssystemet har en felles grunnleggende kompetanse oppnådd gjennom grunnskoleopplæringen.
I tillegg til grunnutdanning, er spesialiseringer i form av fagskoler og videreutdanninger på høyskole og universitetsnivå, viktig for å sikre oppdatert og riktig kompetanse. Eksempler på slike spesialiserte faggrupper sentrale for de kommunale helse- og omsorgstjenestene er blant annet fagskole innen demens/ observasjonskompetanse og psykisk helse/rus, samt avansert klinisk allmennsykepleier (AKS), helsesykepleier, spesialist i allmennmedisin, m.fl.
KS angir i sin rapport om oppgavefordeling mellom personellgrupper at mange kommuner satser på økt kvalifisering av eget personell via opplæring og videreutdanning[39]. KS peker i samme rapport på følgende virkemidler som særlig aktuelle for å sikre kvalifisering av personell i tjenestene:
- Flere nasjonale kurs og sertifiseringsordninger
- Endre innhold i utdanninger og skape nye videreutdanninger
- Bevisstgjøre arbeidsgiveransvaret for en mer systematisk kvalifisering
Arbeidet med nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) på universitet- og høyskolenivå er utviklet som del av et nasjonalt styringssystem med mål om å sikre høy kvalitet og fremtidsrettede helse- og sosialfaglige utdanninger.
For yrkesfaglige utdanninger på videregående skole har det de siste årene vært jobbet med en omfattende omstrukturering av læreplanene slik at disse i større grad er fremtidsrettet og relevante for elever, lærlinger og for arbeidslivets behov.
Samlet viser disse satsningene at det jobbes systematisk fra regjeringens side med at alle helse- og sosialfaglige utdanninger skal være i tråd med tjenestenes behov og være fremtidsrettet.
[38] Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) Tilgjengelig her: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-61/KAPITTEL_3#%C2%A73-3
[39] Ludvigsen K. og Danielsen H. (2014) Ny oppgavefordeling mellom personellgrupper i helse- og omsorgssektoren: veien å gå for å sikre fremtidas velferdstjenester? KS-FoU Rapport 2-2014. Tilgjengelig her: https://www.ks.no/contentassets/5470cffd71684ed698c56662389cc7c0/rapport.pdf