Kapittel 8Drøfting av potensial og virkemidler

Det kreves stadig høyere kompetanse i kommunal sektor, samtidig benyttes en stor andel personell uten formell helsefaglig utdanning eller kvalifikasjoner innen helse og omsorg. Behovet for avansert kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene skyldes i stor grad at pasientene har kortere liggetid i spesialisthelsetjenesten og flere og mer omfattende oppgaver er overført til kommunene.

For å oppfylle kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester i henhold til helse- og omsorgstjenesteloven, skal kommunen ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor og helsesykepleier, ergoterapeut, psykolog og tannlege. Kommunale ledere av helse- og omsorgstjenesten må vurdere helheten i kompetansebeholdningen i kommunen for å kunne ivareta brukeres behov for bistand fra fagpersoner med riktig kompetanse. Et grep som benyttes av kommuner for å utnytte tilgjengelig kompetanse, er økt fokus på oppgaver og mindre på profesjoner. Dette har ført til omgjøring av stillingshjemler og rekruttering av annet høyskoleutdannet personell enn bare sykepleiere.

Kartleggingen av ansatte uten formell helse- og sosialfaglig utdanning i denne rapporten viser en svært stabil gruppe gjennom flere år. Gjennom kompetanseløftets planperioder har det vist seg at tiltak rettet mot å rekruttere og beholde personell uten helse og sosialfaglig utdanning blir prioritert, men tilsynelatende har begrenset effekt som enkeltstående tiltak. Dette resonnementet baserer seg på at antallet i gruppen er stabilt, selv om kompetanseheving er en satsning[68],[69]. 

Dette kan bety at et bredt spekter av tilnærminger og fokus på kontinuerlig kompetanseutvikling blant ledere og ansatte må være til stede for å skape positiv kompetansekultur. Tilrettelagte utdanningstiltak og voksenopplæring har gitt resultater, men ikke tilstrekkelig til å redusere volumet på antall ansatte uten formell kompetanse i helse- og omsorgstjenesten. Selv om forskningen på helse- og omsorgssektor er mangelfull, kommer det likevel frem at organisatoriske og pedagogiske grep må samkjøres for å få til gode resultater og endring i kompetanseutviklingen.

I dette kapittelet gis Helsedirektoratets vurdering av virkemidler innenfor de ulike kategoriene.