Kapittel 5Sosiale helsedeterminanter i Norge

A) Gi alle barn en best mulig start på livet

Hovedfunn

Barselomsorgen

• Det finnes en rekke universelle tjenester av høy kvalitet som er tilgjengelige for mødre og barn i perioden før og etter fødsel. Til tross for dette finnes det sosiale forskjeller i utfall og virkninger som kunne vært unngått.
• Selv om de største ulikhetene knyttet til spedbarnsdødelighet ikke lenger finnes i Norge, som følge av langvarige, universelle tiltak og tilnærminger, finnes det fortsatt ulikheter knyttet til innvandrerkvinners erfaringer med tjenestetilbudene.
• Papirløse kvinner som har mottatt fødselsomsorg fra klinikker drevet av frivillige organisasjoner, har rapportert om utilstrekkelig svangerskapsomsorg. 
• Dårlig forståelse eller mangel på informasjon fra barselpersonell henger sammen med svake norskkunnskaper og behov for tolk, i tillegg til flyktningstatus, lav utdanning og arbeidsledighet.

Barnehagen

• Norge har høy barnehagedekning og gode permisjonsordninger for foreldre. Barnehagen er imidlertid ikke gratis.
• Å gå i en barnehage av høy kvalitet er positivt for barnets utvikling, særlig for barn i familier med begrenset utdanning og lav inntekt. Barn fra familier med lav inntekt, kort utdanning og foreldre med minoritetsbakgrunn har lavere sannsynlighet for å gå i barnehage enn andre barn.
• Barn i familier der mor ikke er i arbeid, har mindre sannsynlighet for å gå i barnehage enn de som har mødre som jobber utenfor hjemmet. 
• Kontantstøtten, som lar foreldrene velge om barna skal være hjemme eller gå i barnehage i alderen 13–23 måneder, mottas i uforholdsmessig stor grad av kvinner og bidrar trolig til å forsterke kjønnsulikheter knyttet til omsorg for barn.

Barnefattigdom

• Andelen barn som vokser opp i fattigdom har økt raskere i Norge enn fattigdommen i befolkningen for øvrig, og barnetrygden har ikke holdt tritt med inflasjonen. 
• I 2020 bodde 11,7 prosent av barna i Norge i en husholdning med vedvarende lav inntekt. 
• Barnefattigdom i Norge henger sammen med kort utdanning hos foreldre, svak tilknytning til arbeidslivet, innvandrerbakgrunn og status som enslig forsørger. Blant barn i lavinntektshusholdninger hadde 60 prosent innvandrerbakgrunn i 2020. 
• Det er et tydelig geografisk mønster i fordelingen av barnefattigdom, med høyere nivåer i Oslo og omegn.
• Økningen i barnefattigdom i Norge gir sterke argumenter for å styrke finansieringen av ytelser og tjenester i tråd med økte levekostnader, og for å ta i bruk proporsjonal universalisme for å utjevne den sosiale gradienten i barns helse og utvikling.
• Behovet for aktivt å måtte søke om bestemte ytelser kan være til ulempe for personer med dårlige norskkunnskaper eller ferdigheter i å styre egen økonomi – mange av disse husholdningene strever sannsynligvis også med fattigdom.

Barne- og familievern

• Barn av foreldre med lav sosioøkonomisk status har over fire ganger så stor sannsynlighet for å være i barne- og familievernet enn andre. Dette kan knyttes til sosiale påvirkningsfaktorer som utdanning, arbeid, levekår, helse og minoritetsbakgrunn.

Det er godt dokumentert at erfaringer fra de første leveårene påvirker helse og livskvalitet gjennom livet, noe som tilsier at det å gi alle barn en best mulig start på livet er det høyest prioriterte området. For det første vet man at ulikheter i barnets første leveår har en livslang virkning, som også forplanter seg på tvers av generasjoner. For det andre er det i denne livsfasen at tiltak for å hindre ulikheter har størst effekt for det enkelte barnet, men også for å forhindre at negative påvirkningsfaktorer forplanter seg fra en generasjon til neste. For det tredje, og relatert til de to foregående punktene, har målrettede tiltak i barnets første leveår vist seg å være kostnadseffektive og økonomisk lønnsomme (12).

De nordiske landene har en lang historie med å ivareta barnas livskvalitet og støtte nye foreldre i de mest avgjørende årene av barnas utvikling. Fødselsomsorgen i Norge anses generelt å være av høy kvalitet, og en nylig gjennomført norsk studie viser at sannsynligheten for at et spedbarn dør i løpet av sitt første leveår, er den samme blant de 10 prosent rikeste og de 10 prosent fattigste familiene i Norge etter 2015 (13). Selv om ulikheter i sannsynligheten for å overleve det første leveåret er utjevnet, og tjenestene i fødselsomsorgen tilbys universelt, er det vedvarende ulikheter i barnas tidlige utvikling. Gjeldende retningslinjer og strategiske tiltak ser ut til å ha en begrenset effekt når det gjelder å redusere ulikheter i barnas utvikling på lang sikt.

En viktig problemstilling blant innvandrere som nylig har kommet til landet, handler om i hvilken grad de forstår helseinformasjonen de får fra barselpersonell, ettersom manglende forståelse av helseinformasjon kan gi økt risiko for dårligere mødrehelse. Papirløse innvandrerkvinner i Norge er ekskludert fra fastlegeordningen og fra trygdesystemet.

Studier har vist at det er en sterk og vedvarende sosial gradient i fordelingen av negative barndomserfaringer, som er mer utbredt blant personer som oppgir å ha kort utdanning eller økonomiske problemer og/eller mottar økonomisk sosialhjelp (14). Kronisk stress som følge av negative barndomserfaringer kan forstyrre læring og utviklingen av nødvendige ferdigheter i utdanning eller yrkesliv (15). I tillegg har slike opplevelser en negativ innvirkning på helsen.

Norge har høy barnehagedekning blant barn i alderen 1–5 år. 97 prosent av barn i alderen 3–5 gikk i barnehage i 2020. Barn fra familier med  kort utdanning, lav inntekt og foreldre med minoritetsbakgrunn har mindre sannsynlighet for å gå i barnehage enn andre barn (16). Barneoppdragelsen og hjemmemiljøet for barn fra lavinntektsfamilier har konsekvent vist seg å være mindre gunstig for barnas utvikling når det gjelder kognitive evner og sosioemosjonell utvikling, enn hjemmemiljøet i mer privilegerte husholdninger (17,18). Ut fra et  mål om barns utvikling betyr det at det er enda viktigere at barn fra lavinntektshusholdninger går i barnehage enn det er for barn fra bedrestilte husholdninger (19,20). 

Barnefattigdommen i Norge har økt raskere enn fattigdommen i befolkningen som helhet, som vist i figur E.7. I 2020 bodde 11,7 prosent av barn i Norge i en husholdning med vedvarende lav inntekt (21). Barnefattigdom er skadelig for barnas tidlige utvikling, som i sin tur påvirker en rekke viktige sosiale påvirkningsfaktorer og helseutfall gjennom hele livsløpet. Foreldrenes oppdragerrolle blir ofte fremhevet som sentral for barns utvikling i de første leveårene, men det er viktig å være oppmerksom på at barneoppdragelsen også henger sammen med familiens sosiale og materielle vilkår. Enkelt sagt er det lettere å være en god forelder når de sosiale og økonomiske forholdene er gunstige, med mindre stress og negative følelser, selv om det finnes både positive og negative tilnærminger til barneoppdragelse på tvers av den sosioøkonomiske gradienten.

Barnefattigdom i Norge er forbundet med kort utdanning hos foreldrene, svak tilknytning til arbeidsmarkedet, husholdninger med eneforsørgere og innvandrerbakgrunn (22). 6 av 10 barn fra lavinntektshusholdninger hadde innvandrerbakgrunn i 2020 (21). I tillegg til å ha svært lav inntekt opplever noen av disse familiene også ekstreme svingninger i inntekten. Boligkostnader er en stor belastning for enslige forsørgere – 45 prosent oppgir at høye bokostnader er et problem (10), som gjør at man har mindre til andre nødvendigheter, høyere gjeld og andre økonomiske problemer. Dette kan gi økt risiko for psykiske problemer. Den reelle verdien av økonomiske ytelser til barnefamilier har vært fallende siden før covid 19-pandemien, særlig for enslige forsørgere med barn i alderen 0–5 år, og barnetrygden har ikke holdt tritt med inflasjonen (10).

Behovet for aktivt å måtte søke om å motta bestemte ytelser kan være en ulempe for personer med dårlige norskkunnskaper eller lavere ferdigheter i å styre egen økonomi – samtidig som mange av disse husholdningene strever med fattigdom.

Økningen i barnefattigdom i Norge gir sterke argumenter for å styrke finansieringen av ytelser og tjenester i tråd med økte levekostnader, og for å ta i bruk proporsjonal universalisme for å utjevne ulikheter i de første leveårene og oppnå en større effekt når det gjelder utjevning av sosiale helseforskjeller.

Norge har en lang historie med å tilby velferdstjenester til barn og familier. Systemet for og organiseringen av familie- og barnevernet er imidlertid komplekst, og det overordnede ansvaret for gjennomføring av tiltak er fordelt på ulike instanser. Det er en betydelig sosial gradient når det gjelder hvilke familier som får tjenester fra barnevernet, som kan knyttes til sosiale determinanter som utdanning/arbeid, levekår samt helse- og minoritetsrelaterte forhold. Tjenestene som tilbys ulike sosialøkonomiske grupper varierer også (23).

B) Gi alle barn, unge og voksne mulighet til å realisere sitt potensial fullt ut og ha kontroll over sine liv

Hovedfunn

Utdanningsnivå

• Det er store forskjeller i tallforståelse og leseferdigheter blant barn på femte trinn på barneskolen samt i ungdomsskolen, etter foreldrenes utdanningsnivå.
• Familiens sosioøkonomiske status er en sterk prediktor for barns utdanningsnivå og prestasjoner ved 15 års alder.
• Læringsstøtten som tilbys barn på seks år, har ikke stått i forhold til behovet, og har bidratt til å øke de sosiale forskjellene i utdanning.
• Det er systematiske sammenhenger mellom familiens velstandsnivå og ungdomsskoleelevers sosiale relasjoner, inkludert faktorer som mobbing og samspillet mellom lærer og elev.
• Mens 80 prosent av befolkningen fullfører videregående skole er det kun 30 prosent av de som har fått hjelp fra barnevernet som fullfører.

Skolemat

• Tilbud om gratis, sunn skolemat i ett år forbedret det generelle kostholdet blant barn i alderen 10 til 12 år i grunnskolen, særlig blant barn av foreldre med kort utdanning.

Psykisk helse og livskvalitet

• Det er en tydelig sosioøkonomisk gradient, med flere negative psykologiske symptomer og mer angst, uro og depresjon blant ungdom med lavere sosioøkonomisk status i aldersgruppen 16-18 år.
• Undersøkelser om ensomhet og helse har vist at alderskohortene 18–20 og 26–35 år er de mest ensomme av alle aldersgruppene som er analysert.

Etter skolegang og NEETs

• En stor andel av norske unge som faller utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsrettede tiltak (ofte omtalt som «NEETs» - Not in Education, Employment, or Training) har dårligere psykisk helse og lavere utdanningsnivå sammenlignet med andre europeiske NEETs.
• Mer enn halvparten av alle NEETs i Norge er unge som ikke har fullført videregående utdanning.
• Etter grunnskolen har elever fra lavere sosioøkonomiske grupper større sannsynlighet for å begynne med yrkesfag enn allmennfaglig videregående eller høyere utdanning, noe som har negativ innvirkning på senere inntekt og livskvalitet.

Det å tilby skolegang av høy kvalitet og sikre at flest mulig elever fullfører videregående skole er av avgjørende betydning for å utjevne sosiale forskjeller i helse og livskvalitet (24). Selv om et viktig mål for det universelle og obligatoriske utdanningssystemet i Norge er å fremme kompetanse og sosial mobilitet, viser tilgjengelige data at skolesystemet tvert imot delvis har bidratt til å forsterke sosiale forskjeller og øke andelen ungdom som blir hengende etter, særlig i de mest utsatte gruppene. Det er bekymringsfulle trender og store ulikheter i unges psykiske helse og livskvalitet som det er viktig å ta tak i.

Det finnes tydelige ulikheter i regne- og leseferdigheter knyttet til foreldrenes utdanning blant barn på femte klassetrinn, noe som fortsetter inn i ungdomsskolen og i videregående skole. Familiens sosioøkonomiske status er en sterk prediktor for barns utdanningsnivå og prestasjoner ved 15 års alder (25). Læringsstøtten som tilbys barn på seks år, har ikke stått i forhold til behovet for å gjøre barna klare for å begynne på skolen, og har bidratt til å øke de sosiale forskjellene i utdanningsnivå.

Det er systematiske sammenhenger mellom familieøkonomi/velstandsnivå og sosiale relasjoner og forhold på ungdomsskolen, inkludert faktorer som mobbing og samspillet mellom lærer og elev, som vist i figur E.8.

I Norge tilbys skolelunsj på et mindretall av skolene. Det er dokumentert at universell gratis skolemat potensielt kan bidra til utjevning av helseforskjeller. I en studie blant barneskoleelever ble det vist at et gratis, sunt skolemåltid om dagen i ett år forbedret det generelle kostholdet blant barna, særlig for barn fra husholdninger med en lav sosioøkonomisk posisjon (26).

Det er tydelige ulikheter i andelen som fullfører utdanningen, som henger sammen med hvorvidt barnet har vært i kontakt med barnevernet eller ikke, og disse ulikhetene har betydning livet ut. Etter grunnskolen har elever fra lavere sosioøkonomiske grupper større sannsynlighet for å begynne med yrkesfag fremfor allmennfaglig videregående utdanning eller høyere utdanning (27). Dette påvirker i sin tur deres senere inntekt og livskvalitet, noe som gjenspeiles i at det er en høyere andel blant personer i alderen 25 år og oppover med bare grunnskoleutdanning som oppgir at de har problemer med å få endene til å møtes (10). Selv om Reform 94 lyktes i å gjøre yrkesrettet utdanning mer tilgjengelig generelt, førte ikke reformen til økt interesse for å satse på en akademisk karriere (28). Fremtidige reformer må underbygges av sterkere tiltaksordninger og tilrettelegging for personer som ønsker å ta videreutdanning.

I Norge står bare ni prosent av unge utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsrettede tiltak (ofte omtalt som «NEETs» "Not in Education, Employment, or Training"), men mer enn halvparten av alle NEETs i Norge er imidlertid unge som ikke har fullført videregående skole (29). Det å ha status som NEET, selv om det bare er i en kort periode, har en negativ innvirkning på personens fremtidige økonomiske utsikter. Dette påvirker også fremtidige helse- og risikofaktorer for den neste generasjonen. En stor andel av norske unge som faller utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsrettede tiltak har dårligere psykisk helse og kortere utdanning sammenlignet med andre europeiske NEETs (30). Det finnes lovende tiltak som viser hvordan marginaliseringsprosesser kan brytes, der unge får muligheten til å utvikle ferdighetene sine og redusere risikoen for å bli NEETs.

C) Skape et rettferdig arbeidsliv og gode jobber for alle

Hovedfunn

Arbeidsledighet og arbeidsmarked

• Arbeidsledighet er forbundet med negative helsekonsekvenser, herunder dårligere psykisk og fysisk helse og økt dødelighet.
• Selv om arbeidsledigheten samlet sett er lav i Norge, er det et betydelig antall personer som opplever vedvarende eller langvarig arbeidsledighet.
• Rundt 18 prosent av dem mellom 18 og 66 år var enten uten arbeid eller ikke i utdanning i 2019. Denne gruppen består i økende grad av personer som enten aldri har jobbet, eller som har stått utenfor arbeidslivet i lang tid.
• På hvert utdanningsnivå har personer med nedsatt funksjonsevne markant lavere sysselsettingsgrad enn andre. 
• Strukturen i arbeidsmarkedet har rammet ufaglærte og de som ikke har fullført videregående opplæring, og ført til lavere sysselsetting blant disse gruppene.
• Det er også større sannsynlighet for fortsatt arbeidsledighet blant personer som deltar på arbeidsmarkedstiltak.
• Svak tilknytning til arbeidslivet øker også sannsynligheten for at den enkelte ikke deltar fullt ut på andre samfunnsområder.
• Dagpengeordningen sikrer et tilstrekkelig inntektsnivå og bidrar til god helse. Ytelsene er imidlertid av begrenset varighet, og om lag halvparten av alle registrerte arbeidsledige i Norge har ikke rett til dagpenger. I tillegg har mange som er uten arbeid, men som ikke er registrert som arbeidsledige, ikke nødvendigvis rett til stønad.
• Det mangler kunnskap om hvilke typer tiltak og oppfølging som fungerer best for personer med nedsatt arbeidsevne. 

Yrke

• Den høyeste forventede levealderen – opp til 85 år for menn og 88 år for kvinner – ser man i yrkene som krever lengst utdanning. Motsatt ser vi den laveste forventede levealderen – 79 år for menn og 82 år for kvinner – hos arbeidstakere i hotell- og serveringsbransjen.

Arbeidsforhold

• Til tross for at Norge scorer høyt i snitt på arbeidsmiljø i internasjonal sammenheng, varierer arbeidsforholdene betydelig etter yrke – med ulikhet når det gjelder faktorer knyttet til arbeidsrelatert stress, herunder mulighet for å ta beslutninger om hvordan arbeidsoppgaver skal utføres og omfanget av repetitive arbeidsoppgaver.

Lønn

• Tariffavtaler er viktig for å verne arbeidstakere mot lav lønn. I bedrifter uten tariffavtale økte lavtlønte jobber med 8 prosentpoeng mellom 2008 og 2018, mens de gikk ned med 4 prosentpoeng i bedrifter med tariffavtale.
• Andelen lavtlønte er størst i privat sektor (nesten 30 prosent) og lavest blant statsansatte (rundt 7 prosent).

Arbeid og sysselsetting er av kritisk betydning for den enkeltes helse og livskvalitet på flere måter, og som henger sammen (31). Deltakelse i – eller ekskludering fra – arbeidsmarkedet er bestemmende for et bredt spekter av livsmuligheter, som "formidles" gjennom yrkesinntekt og personens sosiale status og sosiale identitet. Trusler mot en persons sosiale status, som følge av ustabil jobb eller å miste jobben, påvirker helse og livskvalitet negativt. Dårligere materielle kår (f.eks. som følge av arbeidsledighet, økonomisk inaktivitet eller lavtlønte jobber) og å oppleve urettferdige lønnsvilkår, kan bidra til dårligere fysisk og psykisk helse. I tillegg kan eksponering for fysiske, ergonomiske og kjemiske farer på arbeidsplassen, fysisk krevende eller farlig arbeid, lang eller uregelmessig arbeidstid, skiftarbeid og langvarig stillesittende arbeid påvirke helsen til yrkesaktive negativt. Det samme gjelder for ansatte som befinner seg i et negativt psykososialt arbeidsmiljø preget av høye krav og lav kontroll, eller en ubalanse mellom arbeidsinnsatsen man legger ned og belønningen man får. Opplevelser av diskriminering, trakassering og urettferdig behandling forverrer stress og konflikter på arbeidsplassen. En jobb der alle slike negative aspekter ved arbeidet og arbeidsmiljøet minimeres, kan anses som «arbeid av god kvalitet». 

De nordiske landene har lykkes med å kombinere universell velferd med en komprimert lønnsstruktur, kontinuerlig kompetanseutvikling, høy sysselsetting samt høy produktivitet og innovasjon (32). Nøkkelen bak den nordiske modellen har vært at størstedelen av arbeidsstyrken er fulltidsansatt i fast jobb. Det finnes imidlertid ulikheter også i sysselsettingen, med tilhørende konsekvenser for helse og helseforskjeller – særlig blant kvinner med lavere utdanning og personer med nedsatt funksjonsevne.

Ettersom det blir stadig færre jobber som ikke krever en eller annen form for formelle kvalifikasjoner, har strukturen på arbeidsmarkedet gått ut over ufaglært arbeidskraft og personer uten høyere utdanning. Sysselsettingsgraden svekkes dermed for denne gruppen som følge av den høye etterspørselen etter faglært arbeidskraft og den økte konkurransen om jobber (33). Det er en tydelig gradient i sysselsettingsratene for aldersgruppen 30–54 år etter utdanning som har økt over tid – med markant lavere nivåer for personer som bare har grunnskoleutdanning, særlig blant kvinner. Rundt 18 prosent av  personer mellom 18 og 66 år var enten uten arbeid eller ikke i utdanning i 2019 (34). Denne gruppen består i økende grad av personer som enten aldri har jobbet, eller som har stått utenfor arbeidslivet i lang tid (35).

På hvert utdanningsnivå har personer med nedsatt funksjonsevne markant lavere sysselsettingsgrad enn andre – se figur E.9. 

Arbeidsledighet er forbundet med negative helsekonsekvenser, herunder dårligere psykisk og fysisk helse og økt dødelighet. Selv om arbeidsledigheten samlet sett er lav i Norge, er det et betydelig antall personer som opplever vedvarende eller langvarig arbeidsledighet. Det er også større sannsynlighet for fortsatt arbeidsledighet blant personer som deltar på arbeidsmarkedstiltak (10). Det norske systemet med dagpenger som erstatning for tapt inntekt er helsefremmende, ettersom det begrenser fattigdom og dårlige materielle kår og utjevner sosioøkonomiske helseforskjeller gjennom å sørge for et sikkerhetsnett for arbeidstakere med risiko for å miste jobben, eller som har mistet jobben. Det er imidlertid mange i Norge som står utenfor arbeidslivet, men som ikke har rett til dagpenger som følge av de strenge vilkårene for dette. Dette svekker de beskyttende effektene for helse og likhet i helse i betydelig grad. Ytelsene er også av begrenset varighet, og om lag halvparten av alle registrerte arbeidsledige i Norge har ikke rett til ytelser. I tillegg har mange som er uten arbeid, men som ikke er registrert som arbeidsledige, kanskje ikke rett til stønad.

Inaktivitet og svak tilknytning til arbeidsmarkedet skyldes en opphopning av ugunstige faktorer gjennom hele livsløpet, inkludert en vanskelig barndom, lav utdanning og kompetanse samt utvikling av helseproblemer som følge av dette. Effekten av den økte digitaliseringen, automatiseringen og bruken av ny teknologi kan forverre situasjonen for grupper som allerede stiller svakt i arbeidsmarkedet. Disse svakerestilte gruppene består i økende grad av personer som enten aldri har jobbet, eller som har stått utenfor arbeidslivet i lang tid (35). Kvinner, innvandrere og lavt utdannede personer opplever oftere lengre perioder med inaktivitet. Det å være mottaker av helserelaterte stønader er også forbundet med langsiktig inaktivitet (36). Endrede yrkesstrukturer og kompetansekrav krever offensive tiltak som er mer målrettet og intensivert mot å ta tak i inaktivitet, enn det som er tilfellet i dag. Det er nødvendig med støtte til yrkesfaglig opplæring som er tilpasset dagens og fremtidens arbeidsmarkeder, for dem som ikke har eller sannsynligvis ikke vil oppnå akademiske kvalifikasjoner.

Strukturelle endringer, som er mest tydelig i veksten i servicesektoren, har ført til at det har vokst frem nye yrkesrelaterte risikoer. Det er økt bevissthet om den negative effekten psykososiale risikofaktorer har på arbeidstakernes helse og livskvalitet. I Norge er muskel- og skjelettlidelser en av hovedårsakene til sykefravær (37). Disse er ofte knyttet til stress som følge av det psykososiale arbeidsmiljøet, samt de fysiske og ergonomiske belastningene ved arbeidet. Til tross for høye gjennomsnittsnivåer i internasjonal sammenheng, varierer arbeidsforholdene betydelig etter yrke i Norge – med ulikhet knyttet til faktorer som arbeidsrelatert stress, som mulighet til å ta beslutninger om hvordan arbeidsoppgaver skal utføres og omfanget av repetitive arbeidsoppgaver (10). Blant menn finner vi den lengste forventede levealderen – 85 år – blant dem som har den høyeste utdanningen innen medisinske yrker, fulgt av andre som hovedsakelig har et yrke som krever universitetsutdanning. Motsatt ser vi den laveste forventede levealderen – 79 år – hos arbeidstakere i hotell- og serveringsbransjen, som kokker og kjøkkenpersonale. Blant kvinner ser vi den høyeste forventede levealderen – 88 år – blant akademikere, og den laveste blant arbeidstakere i hotell- og serveringsbransjen, på litt under 82 år (8).

Andelen lavtlønte er størst i privat sektor (nesten 30 prosent) og lavest blant statsansatte (rundt 7 prosent) (38). Andelen med kun grunnskoleutdanning er overrepresentert i lavtlønnsyrker (39).

D) Sikre en helsefremmende levestandard for alle

Hovedfunn

• Selv om Norge er et velstående land med høy BNP per innbygger – sjette høyeste BNP globalt i 2022 – er det både økende fattigdom og økende forskjeller i inntekt og formue som ikke blir korrigert gjennom skatte- og velferdssystemet. 

Fattigdom

• Fattigdom har en kumulativ (opphopende) negativ effekt på helse i et livsløpsperspektiv, og utilstrekkelig inntekt er forbundet med dårlig fysisk og psykisk helse på lang sikt samt økt dødelighet i alle aldersgrupper, i tillegg til en forventet levealder som er lavere enn gjennomsnittet.
• I 2021 var den samlede andelen av mennesker som lever i fattigdom i Norge relativt lav, der 4,8 prosent av befolkningen mottok halvparten av medianinntekten for norske husholdninger. Andelen som lever i fattigdom er imidlertid økende.
• Kvinner har høyere risiko for fattigdom i Norge enn menn – 14 prosent for kvinner og 11 prosent for menn i 2020.

Ulikheter i inntekt og formue

• Inntektsulikhetene har økt siden 1980-tallet.
• Formuen til de øverste 10 prosentene har økt markant siden 2010, mens formuen til de nederste 50 prosentene knapt har økt. Gradienten i formue blir stadig brattere.

Økonomisk sosialhjelp

• Et sterkt velferdssystem som gir tilstrekkelig økonomisk støtte til å kunne ha en helsefremmende livsstil og trygghet i møtet med uforutsette helseproblemer eller utgifter, er forbundet med bedre helse og mindre sosiale helseforskjeller. 
• I Norge har personer som ikke kan delta i inntektsgivende arbeid, rett til økonomisk støtte fra arbeids- og velferdsetaten (NAV), forvaltet av kommunene. Nivået på støtten er imidlertid ofte lavere enn det som er nødvendig for å ha en levestandard som fremmer helse.
• Selv om det er et uttalt mål at sosialhjelp kun skal gis på kort sikt, fikk 40 prosent av mottakerne av sosialstønad utbetalinger i minst seks måneder, og de som mottar sosialhjelp i lengre perioder, har en tendens til å ha svært dårlig fysisk og psykisk helse.
• Personer med nedsatt funksjonsevne som var i arbeid hadde mindre sannsynlighet for å motta ytelser enn personer med nedsatt funksjonsevne som sto utenfor arbeidslivet.

Digitalt utenforskap

• Internettilgang har blitt en stadig viktigere påvirkningsfaktor for helse.
• Ni prosent av befolkningen har lav grad av digital inkludering i samfunnet. Den sterkeste driveren er utdanning, men andre faktorer som å være pensjonist, eldre, arbeidsledig og bosatt i grisgrendte strøk, har også betydning.

Selv om Norge er et velstående land med høy BNP per innbygger, er det både økende fattigdom og økende forskjeller i inntekt og formue som ikke blir korrigert gjennom skatte- og velferdssystemet. Selv om fattigdomsnivået er lavt i internasjonal sammenheng, er det enkelte bekymringsfulle trender som har negative konsekvenser for helse og likhet i helse, særlig den økende barnefattigdommen, økt fattigdom blant kvinner (særlig eneforsørgere) samt høyere grad av fattigdom blant innvandrere.

Inntektsulikhetene har økt siden 1980-tallet – Gini-koeffisienten har økt siden 1980-tallet, om enn med betydelig variasjon fra år til år, fra 0,21 i 1986 til 0,256 i 2014 (10).

Formuen til de øverste 10 prosentene har økt markant siden 2010, mens formuen til de nederste 50 prosentene knapt har økt. Formuesgradienten blir stadig brattere, som vist i figur E.10. Mens de fattigste 20 prosentene ikke har noen akkumulert formue, har den akkumulerte formuen økt hos de aller rikeste.

Et sterkt velferdssystem som gir tilstrekkelig inntekt til å kunne ha en helsefremmende livsstil og trygghet i møtet med uforutsette helseproblemer eller utgifter, er forbundet med bedre helse og mindre sosiale helseforskjeller. For dem som er uten arbeid og ikke har rett til dagpenger, finnes det bare ett alternativ til inntektsstøtte: sosialhjelp. Dette er en marginal og behovsprøvd stønadsordning som ofte omtales som den norske velferdsstatens «siste sikkerhetsnett». Spesielt for personer med ingen eller liten arbeidserfaring ligger stønadene betydelig lavere enn fattigdomsgrensen. Selv om det er et uttalt mål at sosialhjelp kun skal gis på kort sikt, fikk 40 prosent av mottakerne av sosialstønad utbetalinger i minst seks måneder (10), og de som mottar sosialhjelp i lengre perioder, har en tendens til å ha svært dårlig fysisk og psykisk helse (40,41).

Det viktigste vilkåret for uførepensjon er at arbeidsevnen må være varig redusert med minst 50 prosent som følge av sykdom og/eller skade. Over tid har andelen uføretrygdede økt mer for kvinner enn for menn (42). Mens det har vært en økning i aldersgruppen 18 til 54, har andelen gått ned for aldersgruppen 55 til 67 år som følge av faktorer som bedre helse og muligheten til å ta ut alderspensjon fra 62 års alder (43). Personer med nedsatt funksjonsevne som var i arbeid, hadde mindre sannsynlighet for å motta ytelser enn personer med nedsatt funksjonsevne som sto utenfor arbeidslivet (10).

Digital ekskludering er en viktig faktor å ta hensyn til i og med at internettilgang har blitt en stadig viktigere faktor for de bredere helsedeterminantene. Ni prosent av befolkningen har lav grad av digital inkludering i samfunnet. Den sterkeste driveren er utdanningsnivå, men andre faktorer som å være pensjonist, eldre, arbeidsledig og bosatt i grisgrendte strøk har også betydning.

E) Skape og utvikle helsefremmende og bærekraftige steder og lokalsamfunn

Hovedfunn

Fysiske og sosiale fellesskap

• Helsefremmende steder og fellesskap er viktig for å utjevne den sosiale gradienten i helse og livskvalitet. Dette inkluderer å styrke ressurser i lokalsamfunnet og redusere sosial isolasjon på tvers av den sosiale gradienten.
• Tilgangen til støttende nettverk er ulikt fordelt i befolkningen, og følger en sosial gradient der personer med lavere inntektsnivå og utdanning opplever mindre støtte enn de med høyere inntekt og utdanning.
• Innbyggere i Norge og lokalsamfunn anses ofte som mottakere og forbrukere av offentlige velferdsordninger, i stedet for å være involvert som aktivt samskapende medborgere. Det finnes imidlertid noen tegn på fremgang når det gjelder samskapende innsatser, som må styrkes og utvikles videre.

Frivillig arbeid

• I Norge står frivilligheten sterkt. Personer som er engasjert i frivillig arbeid oppgir vesentlig lavere grad av ensomhet og bedre helse og livskvalitet. Andelen personer som engasjerer seg i frivillig arbeid, har imidlertid gått ned fra 63 prosent i 2019 til 55 prosent i 2021, og det er sosioøkonomiske ulikheter i deltakelse.

Transport

• Nasjonal transportplan (NTP) har fokus på å knytte sammen befolkningen, hovedsakelig ved hjelp av private (elektriske) kjøretøy. Den tar ikke for seg ulikhetene i tilgjengelighet mellom og innenfor kommunene, og presenterer ikke løsninger for hvordan man kan inkludere de mest avsidesliggende områdene i landet på en bærekraftig måte.
• Den inneholder heller ingen konkrete planer for hvordan det planlagte målet om økt sykkelbruk i byområder skal nås.

Boliger

• Bolig påvirker helse, livskvalitet og sosiale ulikheter på en rekke måter, både når det gjelder trygghet i egen bolig, overkommelige boligpriser og bokvalitet.
• I 2020 bodde 19 prosent av barn mellom 0–17 år i trangbodde husholdninger som påvirker helsen. I Oslo var tallet hele 36 prosent.
• Andelen langtidsleietakere har økt som følge av økte boligpriser i og rundt de største byene. Regjeringens hovedfokus har imidlertid vært å øke andelen boligeiere, snarere enn å sørge for kommunale boliger eller tiltak for å få flere inn på boligmarkedet. Dermed risikerer man at enda flere i den delen av befolkningen som har lav inntekt, faller utenfor.

Det å sørge for helsefremmende steder og fellesskap er sentralt for å utjevne den sosiale gradienten i helse og livskvalitet. Dette inkluderer å styrke ressurser i lokalsamfunnet og redusere sosial isolasjon på tvers av den sosiale gradienten. I kombinasjon med sosioøkonomiske drivere, spiller hverdagen der folk bor og lokalsamfunnet de er en del av, en kritisk rolle for deres helse og livskvalitet (44). Gjennom felles interesser eller sosiale møteplasser, kan lokalsamfunnene gjøre det mulig for mennesker å danne relasjoner som utgjør en ressurs for helse og livskvalitet gjennom hele livet og på flere områder: de gir emosjonell støtte i form av samvær og vennskap, tilgang til verdifull informasjon og læring samt praktisk støtte. Tilgangen til støttende nettverk er imidlertid ulikt fordelt i Norge, og følger en sosial gradient.

Norske innbyggere og lokalsamfunn anses ofte som mottakere og forbrukere av offentlige velferdsordninger, i stedet for å være involvert som aktive og samskapende medborgere. Det finnes imidlertid tegn på fremgang, som må styrkes og utvikles videre.

I Norge står frivilligheten sterkt. Personer som er engasjert i frivillig arbeid, oppgir vesentlig lavere grad av ensomhet og bedre helse og livskvalitet, som vist i figur E.11. Andelen personer som engasjerer seg i frivillig arbeid, har imidlertid gått ned fra 63 prosent i 2019 til 55 prosent i 2021, og det er sosioøkonomiske ulikheter i deltakelse.

Det er også store sosioøkonomiske forskjeller i andelen som deltar i frivillig aktivitet blant barn og unge: om lag 70 prosent av ungdom med foreldre som har god økonomi deltar i minst én organisert aktivitet, mens for barn fra de fattigste familiene er tallet 50 prosent for guttene, og bare 38 prosent for jentene. Barn i familier med høy sosioøkonomisk status deltar også i større grad i aktiviteter som idrett, musikk og andre kulturelle aktiviteter, mens barn fra lavere sosioøkonomisk bakgrunn har større sannsynlighet for å besøke ungdomsklubber og tilsvarende organisasjoner (46). Deltakelsen varierte også fra kommune til kommune, basert på andelen med lav utdanning i kommunen – jo høyere andel, jo lavere grad av deltakelse (11). 

Transport

Regjeringen har nylig fornyet Nasjonal transportplan (NTP) for de neste ti årene. Planen handler i liten grad om å øke tilgangen til grøntområder, men fokuserer på å knytte sammen befolkningen, konsentrert rundt et lite antall knutepunkter, med fortsatt vekt på personbiltrafikk. Det er også uklart hvordan planen skal bidra til at flere beveger seg til fots og på sykkel, selv om tilrettelegging for dette kanskje er det viktigste tiltaket innen urban mobilitet for å redusere utslipp og forbedre folkehelsen.

Nabolag

De fysiske egenskapene til et sted har betydning for utjevning av helseforskjeller. Det å leve i et dårlig lokalmiljø kan bidra til ulikheter i helse og livskvalitet via en rekke påvirkningsfaktorer. Grøntområder skaper muligheter for fritidsaktiviteter og sosialisering, som igjen kan påvirke helse og livskvalitet. I tillegg spiller det å føle seg trygg hjemme og der du bor, en viktig rolle (47,48).

Bolig påvirker helse, livskvalitet og sosiale ulikheter på en rekke måter, både når det gjelder trygg tilgang til bolig, trygghet i boligen, overkommelige boligpriser og bokvalitet. Bolig har en direkte innvirkning på helseforskjeller, særlig når det gjelder kostnader, boforhold og muligheten til å bo i samme bolig over tid. I 2020 bodde 19 prosent av barn mellom 0–17 år i trangbodde husholdninger som påvirker helsen både på umiddelbar og lang sikt. I Oslo var tallet hele 36 prosent.

Veksten i boligprisene har overgått inntektsveksten, noe som har ført til at andelen langtidsleietakere har økt, særlig rundt de største byene. Regjeringens hovedfokus har imidlertid vært å øke andelen boligeiere, snarere enn å sørge for kommunale boliger eller tiltak for å få flere inn på boligmarkedet, noe som øker risikoen for at noen av de mest sårbare faller utenfor.

F) Ta tak i sosial ekskludering av minoriteter og andre grupper som faller utenfor

Hovedfunn

Helse i innvandrerbefolkningen

• Selv om innvandrere i Norge har det relativt bra sammenlignet med innvandrere i andre land, er det vedvarende sosiale og helsemessige forskjeller både mellom innvandrere og resten av befolkningen og innad i innvandrerbefolkningen.
• Opprinnelsesland er assosiert med ulikheter i levekår og helse. Dette gjelder særlig Asia og Afrika sammenlignet med Europa, Nord-Amerika og Australia. I tillegg påvirkes ulikhetene av årsakene til migrasjon samt oppholdsstatus (dvs. flyktninger og asylsøkere sammenlignet med økonomiske migranter), samt oppholdstid i Norge.
• Både lengre utdanning og høyere inntekt blant innvandrere er forbundet med bedre selvrapportert helse, lavere risiko for hjerte- og karsykdommer blant kvinner samt lavere risiko for diabetes. Lav inntekt er forbundet med psykiske problemer.
• Det er mangelfullt datagrunnlag og lite forskning på helse og bruk av helsetjenester blant personer med innvandrerbakgrunn.

Sosiale påvirkningsfaktorer for helse blant innvandrere

• Barn med innvandrerbakgrunn har større sannsynlighet for å leve i en familie med vedvarende lav inntekt enn andre barn.
• Andelen som går i barnehage er lavere blant barn mellom 1–2 år som snakker et minoritetsspråk, enn for andre barn. Selv om flertallet av minoritetsspråklige barn er konsentrert i Oslo og Drammen, har den relative økningen i antall vært større andre steder.
• Gutter som er født i utlandet, er gruppen med lavest utbytte av grunnskoleutdanningen.
• Gutter som er innvandrere, og gutter som er født i Norge av innvandrerforeldre, har vansker med å skaffe seg lærlingeplass. Dette kan tyde på at diskriminering er en faktor.
• I alderen 16–25 er andelen NEETs blant innvandrere rundt tre ganger høyere enn blant norskfødte unge.
• Inntektsnivået til innvandrere i alle utdanningskategorier er lavere enn for andre i samfunnet, med særlig lavt nivå blant innvandrerkvinner.
• Det vanligste velferdsproblemet blant innvandrere er trange eller utilfredsstillende boforhold, etterfulgt av manglende eller svært lav arbeidsinntekt.

Den samiske befolkningen

• Selv om samenes helsetilstand i hovedtrekk likner den til befolkningen for øvrig, har de høyere risiko for fedme, diabetes, hjerneslag og selvmord.
• Fornorskingspolitikken utsatte den samiske befolkningen for diskriminering i flere hundre år, og samisk ungdom opplever fortsatt mer diskriminering enn ikke-samer. Sannhets- og forsoningskommisjonen har i oppgave å granske fornorskingspolitikken og dens negative konsekvenser for samisk kultur, identitet og levekår.

LHBTQ+

• LHBTQ+-befolkningen har en høyere andel av psykiske problemer enn den heteroseksuelle og den binære delen av befolkningen.
• LHBTQ+-grupper er utsatt for diskriminering, trakassering og mobbing, samt større økonomiske vansker, sammenlignet med majoritetsbefolkningen.
• Personer med innvandrerbakgrunn er sårbare for diskriminering både på grunn av kjønn eller seksuell legning og innvandrerbakgrunn.

Innsatte i fengsler

• Det er høyere sannsynlighet for at innsatte i fengsler har levd under dårlige kår som barn eller voksen enn befolkningen for øvrig.
• Soning ser ut til å forverre ulikheter gjennom isolasjon, stress og stigmatisering, og ved å redusere mulighetene til å kunne få seg jobb, noe som igjen påvirker de innsattes familier og barn.
• Mange innsatte har sammensatte psykiske utfordringer og rusproblemer. Mangel på egnet behandling gjør at helsen til mange innsatte forverres mens de sitter i fengsel.

Det er vedvarende sosiale og helsemessige forskjeller mellom innvandrere og den øvrige befolkningen, og innad i innvandrerbefolkningen. Det er en sosial gradient i helsen blant innvandrere. Høyere utdanning og høyere inntekt er forbundet med bedre selvrapportert helse. Høyere utdanning er også forbundet med lavere risiko for hjerte- og karsykdom blant innvandrerkvinner. Høyere inntekt er også forbundet med å ha lavere risiko for diabetes, mens lav inntekt er forbundet med psykiske problemer (49).

Faktorer som opprinnelsesland, årsakene til migrasjon (dvs. flyktninger og asylsøkere sammenlignet med økonomiske migranter), samt oppholdstid i Norge er assosiert med ulikheter i levekår og helse. Figur E.12 viser sammenhengen med problemer med å få endene til å møtes.

Det er ulikheter mellom elever med og uten innvandrerbakgrunn når det gjelder hvor rustet de er til å gå på videregående skole, målt etter karakterene elevene har oppnådd på ungdomsskolen. Mens høyest mulig poengsum er 60 poeng, var den gjennomsnittlige karaktersummen for barn med innvandrerbakgrunn på 39 i 2020, elevene uten innvandrerbakgrunn oppnådde 44 poeng i gjennomsnitt (50). Dette er viktig fordi karakterene fra ungdomstrinnet er den viktigste prediktoren for hvorvidt eleven vil fullføre videregående skole, og fordi det å droppe ut av videregående har blitt en stadig viktigere forklaringsfaktor for negative livsforhold i Norge. Gutter som er født i utlandet, er gruppen med lavest nivå av grunnskoleutdanning.

Både gutter som er innvandrere, og gutter som er født i Norge av innvandrerforeldre, har vansker med å skaffe seg lærlingeplass. Dette kan tyde på at diskriminering er en sannsynlig faktor. I alderen 16–25 er andelen NEETs blant innvandrere rundt tre ganger høyere enn blant alle norskfødte unge.

Sysselsettingen blant arbeidsinnvandrere er lavere i Norge enn blant personer som er født i Norge, med lavest nivå blant personer fra land utenfor EU27. Mens lengre opphold er forbundet med gunstigere utfall, er det enkelte ulikheter som vedvarer. Inntektsnivået til innvandrere på alle utdanningsnivåer er lavere enn for andre i samfunnet, med særlig lavt nivå blant innvandrerkvinner. Det vanligste levekårsproblemet blant innvandrere er trange eller utilfredsstillende boforhold, etterfulgt av manglende eller svært lav arbeidsinntekt (51).

Den samiske befolkningen har blitt utsatt for etnisk diskriminering og statlig assimileringspolitikk gjennom den såkalte fornorskingspolitikken, for eksempel ved at samisk språk ble forbudt i skolen. De siste tiårene har det vært en bedring i samenes politiske situasjon, da de er anerkjent som urfolk i Nord-Skandinavia, og det er opprettet nasjonalt sameting i Norge, Sverige og Finland. Samisk ungdom opplever imidlertid fortsatt mer diskriminering enn ikke-samisk ungdom. Selv om samenes helsetilstand i hovedtrekk kan sammenlignes med befolkningen for øvrig, har de høyere risiko for fedme, diabetes, hjerneslag og selvmord.

LHBTQ+-grupper er utsatt for diskriminering, trakassering og mobbing samt større økonomiske vansker sammenlignet med majoritetsbefolkningen. Personer med innvandrerbakgrunn er sårbare for diskriminering både på grunn av kjønn eller seksuell legning og innvandrerbakgrunn.

Soning forverrer eksisterende ulikheter gjennom isolasjon, stress, stigmatisering og ved å redusere mulighetene til å kunne få seg jobb, som igjen påvirker de innsattes familier og barn. Mange innsatte har sammensatte psykiske utfordringer og rusproblemer. Mangel på egnet behandling gjør at helsen til mange innsatte forverres mens de sitter i fengsel.

Dødeligheten hos personer med alvorlige psykiske lidelser og ruslidelser er langt høyere enn for befolkningen for øvrig, og studier peker på at denne gruppen kan ha opptil 35 års redusert forventet levealder sammenlignet med resten av befolkningen. Risikoen for selvmord og overdoser er også høyere enn for noen annen gruppe i samfunnet. Mange pasienter med ruslidelser og psykiske lidelser opplever ensomhet og manglende sosial tilhørighet, og den økonomiske situasjonen deres er et hinder for å delta i fellesskapet. Det viktigste tiltaket for å bøte på dette vil være å sørge for at flere i disse gruppene kommer i vanlig arbeid, slik at de kan tjene egne penger. De som ikke kan jobbe bør få en anstendig uførepensjon og tilbud om gjeldstiltak.

G) Styrke rollen til og effektene av sykdomsforebygging

Hovedfunn

Helseatferd

• Selv om antallet som røyker har gått ned siden 2005, er det fortsatt en tydelig gradient i røyking etter utdanning – sannsynligheten for at noen med grunnskoleutdanning røyker, er over fem ganger så høy som for personer med lengre utdanning. 
• Andelen røykere er likt fordelt mellom kvinner og menn i hver utdanningskategori.
• Det er tydelige sosiale ulikheter i fedme etter utdanningsnivå.
• Siden 2012 har graden av fedme økt – fra 14 til 21 prosent i 2019 blant dem med grunnskoleutdanning, og fra 8 til 11 prosent blant dem med høyere utdanning.
• Grupper med kort utdanning og yrkesmessig posisjon har et høyere forbruk av sukkerholdig drikke og salt mat, og lavere forbruk av frukt, bær og grønnsaker enn grupper med lengre utdanning og høyere yrkesstatus.
• Mens 20 prosent av dem med kort utdanning aktivt oppsøkte sunnere alternativer for en gitt matvare, var tallet 46 prosent for dem med lengre utdanning, og tilliten til merking av matvarer som «sunnere» var også høyest blant sistnevnte.
• Det er en tydelig sammenheng mellom utdanning og fysisk aktivitet, men forskjellene ble noe redusert mellom 2015 og 2019, da nivået på fysisk aktivitet økte generelt.

Effekt av tiltak for å redusere ulikheter i helseatferd

• Det største potensialet til å redusere sosiale ulikheter i sunt kosthold, er gjennom en målrettet skatte- og avgiftspolitikk for matvarer, mens tiltak som er direkte rettet mot den enkeltes kosthold kan bidra til økning av sosial ulikhet i sunne spisevaner.
• Forbruket av sukker og sukkerholdige produkter i Norge falt fra 45 kilo per person i 1979 til 24 kg per person i 2019 etter innføringen av sukkeravgiften i 1981. Disse avgiftene ble opphevet i 2021.
• Foreldre med kort utdanning eller som er arbeidsledige, har mindre tillit til barnevaksinasjonsprogrammet. Disse gruppene er også mer bekymret for hvor trygt det er å bli vaksinert enn andre foreldre.

Forholdene i dagliglivet påvirker folks atferd, som i sin tur påvirker deres helse og levetid. Selv om det er en betydelig sosial gradient i andelen daglig røykere, der de med høyere utdanning røyker minst, har det vært en nedgang i røyking på tvers av alle utdanningsnivåer. I 2018 var sannsynligheten for at noen med grunnskoleutdanning røykte, over fem ganger så stor som for en med høyere utdanning – som vist i figur E.13. Innenfor hver utdanningskategori har andelen menn og kvinner som røyker vært lik.

Det er også klare ulikheter knyttet til utdanningsnivå når det gjelder fedme, inntak av sukkerholdig drikke, salt mat, frukt, bær og grønnsaker samt fysisk aktivitet. Andelen som har fedme har økt kraftig siden 2012 – fra 14 prosent til 21 prosent i 2019 blant dem med kun grunnskoleutdanning, og fra 8 prosent til 11 prosent blant dem med høyere utdanning. Da gradienten i daglig fruktinntak ble redusert mellom 2015 og 2019, var dette på grunn av en nedgang i fruktinntaket blant de med mer utdanning, som dermed bidro til å flate ut gradienten. Randomiserte kontrollerte studier i skolene har vist at den nasjonale skolefruktordningen med gratis frukt, som varte mellom 2007 og 2014, førte til økt forbruk av frukt og grønnsaker hos skolebarn.

Det største potensialet til å redusere sosiale ulikheter i sunne kostholdsvaner er gjennom en målrettet skatte- og avgiftspolitikk for matvarer, mens tiltak som er direkte rettet mot enkeltpersoners kosthold kan bidra til en økning av sosial ulikhet i sunne spisevaner. En kunnskapsoppsummering av modellerte avgiftsendringer viste at en økning på ti prosent kunne redusere brusforbruket med 0,6 prosent, mens en reduksjon på ti prosent i prisen på frukt og grønnsaker kunne øke forbruket med 2,1 prosent. Når det gjelder mettet fett, kan en økning i prisen på én prosent redusere energiinntaket fra mettet fett med 0,02 prosent i gjennomsnitt. Kunnskapsoppsummeringen viste også at det var et potensiale for reduksjon av kostholdsrelaterte forskjeller på befolkningsnivå ved hjelp av en aktiv avgiftspolitikk (52).

Sukkeravgiften, som ble innført i 1981, bidro trolig – sammen med andre tiltak – til nedgangen i forbruket av sukker og sukkerprodukter i Norge, fra 45 kg per person i 1979 til 24 kg per person i 2019. Disse avgiftene ble opphevet i 2021.

Helsekompetanse handler om grunnleggende kunnskap, ferdigheter og motivasjon som gjør den enkelte i stand til å finne, forstå, vurdere og ta i bruk helseinformasjon til å ta informerte helserelaterte valg i hverdagen (53). Mange nordmenn mangler kunnskapen og ferdighetene som kreves for å benytte seg av helsetjenestene og realisere ideen om pasientsentrerte helsetjenester. Én studie har vist at kvinner og personer med utdanning ut over videregående skole kan ha noe bedre ferdigheter på dette feltet (Le et al., 2021). Foreldre med lavt utdanningsnivå eller som er arbeidsledige, har mindre tillit til barnevaksinasjonsprogrammet. Denne gruppen er også mer bekymret for hvor trygg en vaksine er enn andre foreldre.