Kapittel 3.2Rekruttering og utvikling i årsverk

Arbeidet med rekruttering av personell og kompetanse til tjenestene må målrettes bedre. Statsforvalterne melder at tjenestene jevnt over mangler alle typer helsepersonell – fra helsefagarbeideren til fastlegen. Det er ikke mulig å rekruttere seg ut av det økende arbeidskraftbehovet uten å utvikle tjenestene[42]. Helsepersonellkommisjonens arbeid vil i denne sammenhengen ha stor betydning for videre arbeid i K2025[43].

Mangelen på personell og utfordringene med rekruttering vises i NAVs årlige bedriftsundersøkelse[44], KS arbeidsgivermonitor[45] og SSBs Helsemod[46]. Dette understøttes også av rapporteringen fra Statsforvalterne, og statistikken som følger denne rapporten. Norge er ikke alene om denne utfordringen, også internasjonalt er det stor mangel på helsepersonell i dag og videre inn i fremtiden. WHO estimerer en mangel på hele 15 millioner helsearbeidere globalt innen 2030[47].

Det tar tid og ressurser å bygge og utvikle fagkompetanse og ikke minst er det et kontinuerlig arbeid som må være en del av kvalitetsutviklingen og kompetanseplanleggingen i enhver kommune. Med bakgrunn i at helsepersonell er et knapphetsgode har flere kommuner begynt et systematisk arbeid med hvem som skal gjøre hva eller hvilke(n) kompetanse som skal benyttes relatert til hvilke arbeidsoppgaver – oppgavedifferensiering eller oppgavefokusering[48].

Statsforvalteren melder om kommuner som konkurrerer om de samme personellressursene seg imellom. Sykepleiere, vernepleiere, helsefagarbeidere og fastleger er blitt et knapphetsgode. De mindre og/eller minst ressursrike kommunene taper ofte i kampen om personell. Mindre kommuner benytter seg også i mindre grad av kompetansetilskudd av ulike årsaker. Dette er ikke en bærekraftig utvikling og hindrer livslang læring og utvikling av ny fagkompetanse.

Kommunale helse- og omsorgstjenester er viktig som praksisarena for studenter, både som et rekrutteringsverktøy og for å synliggjøre viktigheten av kunnskapsbasert praksis, og kommunal sektor som arbeidsrelevant praksisfelt[49]. Det er et stort behov for å satse mer på utdanning av helsepersonell som kjenner kommunesektor godt og med kompetanse som dekker brukernes og tjenestenes behov gjennom hele døgnet. Helsedirektoratet anbefaler etablering av en nasjonal praksismodell for systematisk opptrapping av praksisplasser i kommunene[50]. Dette kan gi det løftet som trengs for å beholde kvalifisert personell i et levende fagmiljø og bidra til bedre rekruttering.

I tabell B gis det en overordnet beskrivelse av utviklingen i avtalte årsverk og sysselsatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten, hvor endringer de siste fem år (siden 2017) og endringen fra 2020 til 2021 omtales, jf. Vedlegg 1, tabell 1, tabell 2, tabell 24 og tabell 29.

Merknad til tabell: Merk at leger og fysioterapeuter kun er inkludert i antall årsverk, men ikke i antall sysselsatte. Leger og fysioterapeuter er heller ikke inkludert i antall årsverk og sysselsatte i kommunehelsetjenesten og omsorgstjenesten.

Tabell B viser at det har vært en vekst i årsverk på 10,3 prosent i de kommunale helse- og omsorgstjenestene siden 2017. Veksten fra 2020 til 2021 var 2,9 prosent, og sammenlignet med tidligere år er den relativt stor. I og med at statistikken kun inkluderer planlagte årsverk, fremkommer ikke merarbeidet som har preget pandemien. Helsedirektoratet antar imidlertid at deler av veksten siste år skyldes økt rekruttering til pandemirelaterte arbeidsoppgaver.

Antall årsverk og sysselsatte i fylkeskommunal tannhelsetjeneste er tilnærmet uforandret fra 2017 til 2021. Differensiert per personellgruppe er antall årsverk for tannlegespesialister i fylkeskommunal tannhelsetjeneste økt med 11,5 prosent fra 2017 til 2021. Antall årsverk for tannleger og tannhelsesekretærer er stabilt på samme nivå, mens antall årsverk for tannpleiere har økt ca. 8 prosent i samme tidsrom. Det er rekrutteringsproblemer av tannpleiere og det er trender i utdanningsbildet som kan tyde på at dette er en utfordring som må adresseres fremover.

Økning i antall årsverk for tannlegespesialister i fylkeskommunene kan ha sammenheng med oppbygging av de odontologiske kompetansesentrene for å kunne ivareta oppgaven med å gi spesialisttannhelsetjenester. Det er også positivt at antall stillinger for spesialist i pedodonti i fylkeskommunal tannhelsetjeneste har økt fra 15 stillinger i 2016 til 20 stillinger i 2021. Flere tiltak kan forklare denne utviklingen, blant annet:

• Prioritert lønnstilskudd under utdanning
• Fylker kan søke om delfinansiering av lønn i en 6-års periode
• Anbefalinger om spesialisttannhelsetjenester til barn og unge[52]
• Anbefaling om tilsetting av spesialist i pedodonti i hvert fylke (Ibid.)
• Fylkeskommunen har lovpålagt ansvar for å sørge for at tannhelsetjenester og spesialisttjenester er tilgjengelig[53] 

Det er likevel fortsatt et behov for å rekruttere tannleger til spesialistutdanning i pedodonti og å opprette stillinger for dem i fylkeskommunal tannhelsetjeneste.

Det vil på sikt være behov for å øke antallet tannpleiere grunnet forventet økt andel innbyggere over 80 år frem mot 2040 (jf. kap. 2.5). Dette vil kreve god kompetanse hos både tannpleiere og tannleger fordi personer over 80 år ofte har en sammensatt og kompleks helsesituasjon og dermed risiko for redusert oral helse.

Det er gruppen med sosialfaglig utdanning som har hatt størst endring i prosent av antall årsverk (jf. Vedlegg 1, tabell 1) i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Denne gruppen inkluderer miljøterapeuter, barnevernspedagoger og barne- og ungdomsarbeidere. Miljøterapeuter har for eksempel hatt en økning i årsverk på 32,9 prosent fra 2017-2021 og 7,6 prosent fra 2020-2021. Veksten er spesielt sterk i omsorgstjenesten (jf. Vedlegg 1, tabell 24). Det er i utgangspunktet relativt få årsverk i disse gruppene, men andelen med sosialfaglig utdanninger øker likevel mer sammenlignet med andelen med helsefaglige utdanninger. Generelt kan tverrfaglighet øke bevissthet om riktig bruk av kompetanse til ulike oppgaver og medføre mer helhetlige tjenester til brukerne. Helsedirektoratet vil likevel følge denne utviklingen nøye, særlig hvis det er slik at sosialfaglige eller andre personellgrupper erstatter helsepersonell fordi det er mangel på søkere med helsefaglig utdanning.

Utviklingen i deltjenestene omsorgstjenesten og kommunehelse, omtales i det videre hver for seg. De to tjenestene er ulike ved at omsorgstjenesten yter tjenester til brukerne hele døgnet over lengre tid i institusjoner, boliger og i hjemmetjenesten. Døgnkontinuerlige tjenester gir andre og til dels større utfordringer knyttet til personellplanlegging og rekruttering av personell med riktig kompetanse. I tillegg er det betydelige flere brukere og ansatte i omsorgstjenesten.

Omsorgstjenesten står for om lag 86 prosent av årsverkene (ekskludert leger, fysioterapeuter og psykologer) i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Veksten i omsorgstjenesten har vært lavere enn veksten i kommunehelsetjenesten, både sett fra 2017 og for foregående år (jf. Vedlegg 1, tabell 24 og 29).

Veksten i antall årsverk og sysselsatte i omsorgstjenesten var totalt sett hhv. 1,9 prosent og 0,8 prosent for sysselsatte fra 2020 til 2021 (jf. Vedlegg 1, tabell 24). Det er en relativt liten økning, men samtidig er det positivt at veksten er større i antall årsverk enn for sysselsatte. En bekymringsfull utvikling er at det for alle sykepleiergruppene har vært en nedgang i både årsverk og sysselsatte fra 2020 til 2021. Det skal merkes at nedgangen kan ha sammenheng med pandemiarbeidet i kommunene (jf. kap.2.2). Helsedirektoratet vil følge både nedgang i årsverk og antall sysselsatte nøye fremover, og i tillegg nedgangen i antall søkere til sykepleierutdanningen[54].

Det har vært en relativt lav vekst på 1,7 prosent i antall sysselsatte helsefagarbeidere i omsorgstjenesten siden 2017, men det er samtidig positivt at veksten i antallet årsverk er på 6,8 prosent (jf. Vedlegg 1, tabell 24). Helsedirektoratet ser likevel med bekymring på den lave veksten i sysselsatte i denne store og viktige gruppen ansatte. Dette er en utvikling som vil bli fulgt med på videre, på lik linje som for sykepleiere.

Både vernepleiere og ergoterapeutene har hatt en positiv vekst fra 2017 og 2020 i omsorgstjenestene. Statsforvalter rapporterer likevel at her er det regionale forskjeller, og at man enkelte steder har utfordringer med å rekruttere vernepleiere. Kun to stillingskategorier, aktivitør og servicefunksjoner har hatt en nedgang i årsverk siden 2017, og de var også de eneste med nedgang fra 2020 til 2021.

Det var en klar vekst på 23,6 prosent fra 2017 og hele 9,6 prosent fra 2020 i utviklingen i årsverk og sysselsatte i kommunehelsetjenesten (jf. Vedlegg 1, tabell 29). Personell uten helse- og sosialfaglig utdanning og sykepleiere med og uten videreutdanning har økt mest siden 2020, men det er en generelt stor økning blant de fleste gruppene, som vises i tabell 29. Det antas at mye av veksten fra 2020 skyldes kommunenes pandemiarbeid med testing, vaksinering og smittesporing som har vært en del av kommunehelsetjenesten ansvar. Dette arbeidet har vært arbeidsintensivt og omfattende.

Pensjonerte sykepleiere/spesialsykepleiere og annet helsepersonell har deltatt i dette arbeidet og jobbet for kommunen i pandemiarbeid med smittesporing, vaksinering og testing[55],[56]. Helsedirektoratet vil følge med på utviklingen i økning i antall årsverk i kommunehelsetjenesten videre for å se om veksten fortsetter eller avtar fremover.

Blant de helsefaglige utdanningene i kommunehelsetjenesten er det årsverkene utført av jordmødre som har økt mest siden 2017, og de har også en god vekst fra 2020 (jf. Vedlegg 1, tabell 29). Denne veksten er i tråd med politiske satsninger. For helsesykepleiere er veksten noe lavere, men fortsatt relativt høy.

Sammenlignet med spesialisthelsetjenesten har veksten i årsverk vært høyere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene de siste årene, men for antall sysselsatte har veksten vært mer eller mindre lik, jf. Vedlegg 1, figur 1. I spesialisthelsetjenesten er gapet mellom antall årsverk og antall sysselsatte betydelig mindre enn i den kommunale helse- og omsorgstjenesten (jf. Vedlegg 1, figur 1). Selv om det i kommunen har vært en høyere vekst i antall årsverk enn i antall sysselsatte fra 2020-2021, er gapet fortsatt stort. Sett ut fra hvilke oppgaver som er i kommunene burde dette gapet vært mindre for å sikre kontinuitet i pasientbehandlingen, en bærekraftig tjeneste og en kultur for heltid.

Det kan være relevant for den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten å adoptere tiltak som er gjennomført i for eksempel prosjekt som Menn i helse[57] for økt synlighet og rekruttering.