Helsedirektoratet har foretatt flere utredninger knyttet til behovet for kliniske videreutdanninger for å sikre bredde- og generalistkompetanse både i primær- og spesialisthelsetjenesten. For sykepleiere er det som kjent innført offentlig spesialistgodkjenning i klinisk allmennsykepleie som et virkemiddel blant annet for å rekruttere og beholde sykepleiere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Denne kombinasjonen av generalist- og spesialistkompetanse har vist seg å være en brobygger mellom omsorgstjenesten, allmennlegetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Utdanningen er et viktig supplement til oppgavedeling i regi av blant annet Tørn-programmet, og for bedre samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Forskning viser at den kompetansen en AKS-sykepleier innehar kan bidra til færre innleggelser og økt kvalitet i hjemmetjenesten gjennom veiledning og aktiv oppfølging av hjemmeboende pasienter (jf. kap. 5.4). Den generalistkompetansen AKS-sykepleiere innehar har også vist seg særlig viktig for å yte kvalitativt gode tjenester i distrikt[1].
Master i klinisk allmennsykepleier (AKS)
Klinisk spesialist i allmennsykepleie er en masterutdanning med egen spesialistgodkjenning. Under utdanningen tilegner sykepleieren seg avansert kunnskap og klinisk breddekompetanse. En Klinisk allmenn sykepleier gir sykepleie, omsorg og behandling til pasienter med akutte vanlige helseproblemer og oppfølging av pasienter med sammensatte lidelser og komplekse behov. De fungerer på tvers av kommunens virksomheter i helse- og omsorgstjenesten, og har hovedfokus på å hindre sykehusinnleggelser og bidra til at pasienter kan bo lengst mulig hjemme.
En klinisk allmennsykepleier skal arbeide med å koordinere helhetlig avansert klinisk sykepleie gjennom samarbeid med legetjenesten, sykepleietjenesten og øvrige faginstanser. I dette inngår også undervisning, veiledning og støtte til brukere og pårørende utfra helsetilstand og diagnoser, samt veiledning og refleksjon sammen med annet helsepersonell.
Klinisk allmennsykepleier arbeider både i spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.
Figur I: Faktaboks Master i klinisk allmennsykepleie[2]
Det må bli mer attraktivt å jobbe i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Gjennom denne rapporten har vi pekt på behovet for tilpassede og sammensatte innsatser for å sikre riktig bemanning og kompetanse i tjenestene. Helsedirektoratet mener det er viktig å satse på kompetente ledere, oppgavedeling kombinert med økt kompetanse og tilrettelegging for livslang læring gjennom strategisk kompetansearbeid. Utvikling av generalister som kan få mulighet til å ta videreutdanning og spesialisere seg på fagområder tjenesten har spesifikt behov for, vil også være viktig. For å realisere dette på nasjonalt nivå, så forutsettes det blant annet tverrsektorielt samarbeid mellom utdannings- og helsesektor.
Å ta i bruk teknologi og digitale verktøy i helse- og omsorgstjenesten medfører endringsprosesser og kompetansebehov for å implementere nye løsninger og arbeidsmåter. Digitale verktøy for helsepersonellet kan bidra til å øke attraktiviteten i arbeidssituasjonen, gjennom blant annet å gi god beslutningsstøtte og styrke pasientsikkerheten.
[1] Nasjonalt senter for distriktsmedisin (2023) Rekruttere og beholde sykepleiere i distriktskommuner. En kunnskapsoppsummering. Tilgjengelig: https://www.nsdm.no/old/wp-content/uploads/2023/02/Kunnskapsoppsummering-rekruttere-og-beholde-sykepleiere-i-distrikt.pdf
[2] Statsforvalter i Vestfold og Telemark (2022): Samhandling i primærhelsetjenesten Tilgjengelig: https://www.statsforvalteren.no/siteassets/fm-vestfold-og-telemark/helse-omsorg-og-sosial/2022-samlemappe/22-kurs/22-hostkonferansen/aks-i-notodden-kommune-jan-eilert-pedersen.pdf