Kapittel 5.4Organisering, oppgavedeling og tverrfaglighet

Bedre oppgavedeling i helse- og omsorgstjenesten er et viktig steg for å oppnå bærekraftige tjenester. Begrepene oppgavedeling, oppgavefordeling, oppgaveforskyvning og oppgaveglidning brukes tilnærmet synonymt i faglitteraturen, og defineres av WHO som den «rasjonelle omfordelingen av oppgaver blant helsepersonell» og der «målet er bedre dekning av helsepersonell og en bedre utnyttelse av de tilgjengelige menneskelige ressursene" (Melby m.fl. 2022, side 22) [1].

Oppgavedeling inviterer også til mer tverrfaglighet både vertikalt og horisontalt i tjenestene, og til bedre utnyttelse av den kompetansen som er tilgjengelig i og for tjenestene lokalt. Oppgavedeling er et ledelsesverktøy som gir fleksibilitet i bruk av personellressursene og som bør tas i bruk i større grad i oppgaveløsning lokalt. I underveisevaluering av Tørn-prosjektet blir oppgavedeling og påfølgende kompetanseheving fremhevet som to sider av samme sak for samlet å sikre kvalitet og forsvarlige helse- og omsorgstjenester [2].  

Tørn-modellen har vist seg å være effektiv og gjennomførbar metode for nye måter å jobbe på[3]. Tørn-programmet er basert på medarbeiderdrevet innovasjon, og forankret i partssamarbeidet og med involvering av vernetjenesten. I rapportene for 2023 fra statsforvalter beskrives det stor endringsvilje og flere søknader om prosjektstøtte til modellutprøving og innsats for å teste ut nye arbeidstidsordninger, oppgavedeling og innføring av helseteknologi i kommunene. Statsforvalterne melder imidlertid om flere forsinkelser i prosjektprosesser på grunn av rammevilkår som stadig endres, for eksempel høy turnover, høyt sykefravær og dermed bemanningsutfordringer både i prosjekt og daglig drift.

Tverrfaglig samarbeid oppstår når to eller flere individer med komplementære ferdigheter som har ulik bakgrunn samarbeider for å skape en felles forståelse[4]. Det er ulike tilnærminger og arbeidsprosesser som kan bidra til å fremme tverrfaglighet og det krever derfor også ulike tiltak avhengig av det målet man ønsker å oppnå. Med en dreining mot mer tverrfaglige team og bredere sammensetning av fagmiljø både vertikalt og horisontalt, kan man kanskje bedre tilrettelegge for mer robuste og bærekraftige fagmiljø. Tverrfaglighet kan bidra til økt bevissthet om riktig bruk av kompetanse til ulike oppgaver, flere perspektiver inn i refleksjonen rundt pasient og brukers behov og derigjennom bidra til mer helhetlige tjenester. 

For å utøve tverrfaglig samarbeid er kunnskap om de ulike profesjonenes kompetanse, og anerkjennelse og respekt på tvers av profesjonene særlig viktig[5]. Statistikken viser at flere ansatte med sosialfaglig eller pedagogisk utdanning nå jobber i omsorgstjenesten, jf. tabell 24. Tjenestenes behov for flerfaglig kompetanse tilsier at denne utviklingen er positiv i utgangspunktet. Dette forutsetter tilstrekkelig helsepersonell og en organisering som sikrer faglig forsvarlige tjenester. I tillegg er det viktig å vite hvorfor en ønsker å fremme tverrfaglig samarbeid. Om det er pasienten eller brukerens mål som skal nås, bør andre tiltak iverksettes enn om det er et tjenestestedets mål som skal nås.

Tverrfaglighet viser seg ofte å være en tilleggsgevinst av tiltak som implementeres, men var ikke nødvendigvis et mål i seg selv[6]. Tverrfaglighet bør være en del av den strategiske kompetanseplanleggingen i møte med bemanning- og kompetanseutfordringene, og være mer enn en utilsiktet gevinst. Videre vil tydelig ledelse, organisering og finansiering, samt valg av arbeidsprosesser og opplæring ha betydning for å øke tverrfaglig samarbeid (ibid.).

Tverrprofesjonell samhandlingslæring (TPS) er en læringsform der studenter fra ulike profesjonsutdanninger lærer sammen. Sykepleier- og ergoterapeututdanninger i Hedmark og Oppland undersøkte hvilket læringspotensial som kunne ligge i TPS, og gjennomførte et pilotprosjekt ved medisinsk avdeling på Gjøvik sykehus hvor studentene fikk erfaring med egen og andres kompetanse. Gjennom å lære av, med og om, erfarer studenter å få ny og økt innsikt i hverandres kompetanse og ferdigheter. Dette kan medføre bedre kvalitet i pasient- og brukerbehandlingen gjennom økt bevissthet om egen profesjon og forståelse for eget og andres fag[7].

En viktig yrkesgruppe som gjennom sin generalistkompetanse blant annet kan være en pådriver for tverrfaglig samarbeid og teamarbeid er, avansert klinisk allmennsykepleiere (AKS)[8]. Det er positivt at statsforvaltere rapporterer for 2023 at de kommunene som satser på denne spesialistutdanningen for sykepleiere ser ut til å følge opp med nye oppgaver i tråd med ny kompetanse. Rapporteringer viser også at kommunene i økende grad er blitt oppmerksomme på kompetansen som AKS sykepleiere kan tilby pasienter med komplekse helsebehov.

En annen gruppe som er viktig med tanke på oppgavedeling og tverrfaglighet er personell uten helse- og sosialfaglig utdanning. Denne gruppen er viktige å ha med i arbeidet for å sikre medarbeiderdrevet involvering i prosessen[9]. Involvering av personell uten helse- og sosialfaglig utdanning vil kunne bidra til mer kreativitet og bedre forankring av ny oppgavedeling. En viktig gevinst ved å inkludere denne gruppen i arbeidet med oppgavedeling kan være at helsepersonell kan prioritere oppgaver som krever helse- og sosialfaglig utdanning. All oppgavedeling bør legge til grunn tjenesteanalyse, kompetansekartlegging og nødvendige kompetansehevende tiltak for at det skal fungere godt i praksis.

Opptrappingsplan for heltid og god bemanning pekte på små fagmiljø som en risiko og sårbarhet for å rekruttere og beholde kvalifisert personell. Det er et vedvarende stort behov for opplæring av personell uten fagutdanning, rekruttering til yrkesutdanning i helse- og oppvekstfag, etter- og videreutdanning, og for å åpne opp for andre yrkesgrupper inn i tjenesten. 

Ny teknologi og digitale hjelpemidler

Helsedirektoratet mener at utfordringsbildet må løses på nye måter for å nå målet om en bærekraftig kommunal helse- og omsorgstjeneste og fylkeskommunal tannhelsetjeneste. Totalt var det registrert 148.651 pasienter og brukere i kommunal helse- og omsorgstjeneste som hadde elektronisk medisineringsstøtte, digital trygghetsalarm, lokaliseringsutstyr og/eller digitalt tilsyn (ikke-unike brukere). Den økte andelen yngre tjenestemottakere vil ha andre behov for helseteknologi for å opprettholde livskvalitet og delta i samfunnsliv og arbeidsliv. Eldre tjenestemottakere har i dag i større grad behov for trygghetsskapende teknologi. Teknologibehovet må som andre tjenestebehov vurderes individuelt.

Ved utgangen av 2023 er det etablert prosjekt for spredning av digital hjemme-oppfølging innen alle 19 helsefellesskap, der to eller flere kommuner samarbeider med fastleger og det lokale helseforetaket. Pr 1.3.2024 har 56 kommuner startet opp med inklusjon av én eller flere pasienter, og totalt 954 aktive pasienter fordelt på ulike pasientgrupper og lidelser følges med digital hjemme-oppfølging[10].

Fra og med 2024 er Helseteknologiordningen opprettet, og den skal legge til rette for ytterligere spredning av velferdsteknologi og digital hjemme-oppfølging samt bedre anskaffelser av journalløsninger i kommunene. Velferdsteknologi er grunnleggende for tjenesteinnovasjon og en mer bærekraftig kommunal helse- og omsorgstjeneste og fylkeskommunal tannhelsetjeneste.

Et premiss for at tjenestene skal ha troen på at teknologi skal kunne bidra til å løse fremtidens helsetjenestebehov og at de tar den i bruk, er at helsepersonellet får tilstrekkelig kompetanse og opplæring[11]. Gjennom RETHOS har utdanningssektoren et uttalt ansvar for at helsepersonell skal ha læringsutbytter knyttet til teknologi, innovasjon og entreprenørskap. Dette gjenspeiles i studieplaner i flere av de mest sentrale helsefagutdanningene som sykepleie, vernepleie og fysioterapi[12]. På tross av dette kan det synes som det er utydelig hva disse kompetanseområdene faktisk inneholder og hvilke sluttkompetanser studenter innen de ulike helsefagutdanningene faktisk innehar[13]. Gitt det omfattende fokuset på nødvendigheten av å benytte teknologi for å imøtekomme fremtidens behov for helsetjenester, er det nødvendig med mer kunnskap om hvordan helseutdanningene skal bidra for å sikre helsepersonell tilstrekkelig digital og teknologisk kompetanse[14].