Kapittel 7Drøfting

De fire problemstillingene drøftes her i lys av de viktigste resultatene.

Hva var intensjonen og bakgrunnen for etablering av ordningen integrert dobbeltkompetanseutdanning i odontologi?

Bakgrunnen for ordningen var et økende behov for dobbeltkompetente tannleger som følge av oppstart av tannlegeutdanning ved UiT, etablering av regionale odontologiske kompetansesentre og forventet avgang på grunn av alderspensjonering i vitenskapelige stillinger ved UiB og UiO.

Intensjonen med den integrerte dobbeltkompetanseutdanningen i odontologi var å øke antall dobbeltkompetente tannleger. Da ordningen ble startet i 2010, var siktemålet å trappe opp omfanget av utdanningen fram til 2013 til om lag 40 kandidater. Se brev fra Kunnskapsdepartementet. Koordineringskomitéen skulle gjøre årlige, nasjonale behovsvurderinger og komme til enighet med universitetene om fordeling av kandidatene mellom dem og mellom de kliniske fagområdene.

Opprinnelig var det en forutsetning at den integrerte utdanningen skulle gi et forkortet løp, slik at samlet studietid ble et halvt år kortere enn to separate løp. Dette ble endret i 2015.

I hvor stor grad vil det som var intensjonen med ordningen bli oppnådd?

Da opptak ble avsluttet i 2018 hadde til sammen 41 tannleger vært tatt opp, men 6 av dem har sluttet uten å fullføre. Det tok med andre ord mer enn dobbelt så lang tid som planlagt å nå målet om 40 kandidater, og resultatet vil i beste fall bli 35 dobbeltkompetente tannleger, hvorav den siste nå antas å fullføre i 2026. Det forutsetter at alle 18 som fortsatt er under utdanning, oppnår både spesialistgodkjenning og ph.d.-grad.

Utredningen i 2008 oppsummerte (på side 5) behovet slik: "Arbeidsgruppen har innhentet nytt datagrunnlag for vurdering av behovet. Basert på dette har man anslått det samlede nasjonale behovet for dobbeltkompetansekandidater til 86 årsverk i perioden fram mot 2025. Det er for tiden ca. 25 kandidater under utdanning ved UiO og UiB, men det vil likevel være et underskudd på ca. 25 tannleger med dobbeltkompetanse i perioden fram mot 2015". Tabell 7 i det samme dokumentet viser et anslått underskudd på 57,5 årsverk i 2025.

I spørreundersøkelsen i 2020 ble det rapportert behov for / ønske om 126 årsverk, og det ble rapportert at til sammen 28 tannleger ansatt ved universitetene og kompetansesentrene er under dobbeltkompetanseutdanning i separate løp. Det er ut fra dette beregnet at det - forutsatt at alle de 28 tilsettes i fulle stillinger i disse virksomhetene - i 2025 vil være et underskudd på 52 årsverk, 22 av dem ved universitetene, før forhåpentligvis ytterligere rekruttering fra integrert DKO. Se beregninger her.

I tabellen under er data om kandidater i integrert DKO satt sammen med data fra behovsvurderinger i 2020 (samlet for universitetene, de regionale odontologiske kompetansesentrene og TAKO-senteret) for å vise mulig effekt av ordningen som evalueres.

Tabellen viser at selv om alle de 18 kandidatene i integrert løp (i tillegg til de de 28 kandidatene under utdanning i separate løp), tilsettes i fulltidsstillinger, vil universitetene, de regionale odontologiske kompetansesentrene og TAKO-senteret samlet i 2025 fortsatt ha en underdekning på 34 årsverk i forhold til behov/ønsker.

Det er ikke tatt med i beregningen eventuell rekruttering av kandidater i separate løp i mellomtiden, dvs. tannleger som fra før har spesialistutdanning eller ph.d.-utdanning, og som starter og fullfører den andre utdanningen i perioden 2020 – 2025. Det er heller ikke tatt med at noen av dem som allerede har fullført, men arbeider i privat tannhelsetjeneste, senere vil kunne rekrutteres til stillinger ved universiteter og andre. Eventuell rekruttering fra utlandet og reelt tidspunkt for pensjonering er andre usikkerhetsmomenter.

Det viktigste momentet som ikke er tatt med i disse beregningene, er at det er usikkert hvor stor andel av kandidatene det er som kommer til å anvende dobbeltkompetansen ved å arbeide i stillinger ved universitet eller kompetansesentre. Dette drøftes nærmere i et senere avsnitt.

Kolonnen helt til høyre i tabell 3 viser at hvis alle som fullfører dobbeltkompetanseutdanning, blir rekruttert til stillinger ved universitetene, vil de tre utdanningsinstitusjonene til sammen i sum ha en underdekning på bare 4 årsverk i 2025 i forhold til vurderte behov/ønsker. Det ville imidlertid være betydelig underdekning på noen fagområder, mens det innen kjeveortopedi og innen oral kirurgi og oral medisin ville være flere med dobbeltkompetanse enn det er vurdert å være behov for. På disse to fagområdene ville også behovet til de regionale odontologiske kompetansesentrene og TAKO-senteret være mer enn dekket. I mandatet til koordineringskomitéen inngår å komme til enighet med universitetene om fordeling av utdanningsstillinger mellom dem og mellom de kliniske fagområdene. På grunn av få kvalifiserte søkere har slik fordeling ikke vært en aktuell problemstilling. Studieplasser er lyst ut generelt, men ved de siste utlysningene stod det i utlysningsteksten at dokumenterte behov ved universiteter og kompetansesentre kunne bli tillagt vekt. Alle kvalifiserte søkere har fått plass på det universitetet de har søkt seg til. I denne evalueringen er det ikke sett på fordeling av kandidatene mellom de tre universitetene.

Kartleggingen i utredningen i 2008 viste at 25 tannleger var under dobbeltkompetanseutdanning. I 2020 var 28 tannleger under dobbeltkompetanseutdanning i separate løp, og i oktober 2021 var 18 tannleger i integrert DKO. Med andre ord er den samlede utdanningskapasiteten av dobbeltkompetente tannleger betydelig økt etter at ordningen ble iverksatt.

Samtidig har også vurdert behov økt. Behovsvurderingene er imidlertid ikke helt sammenlignbare. Utgangspunktet for beregning av behov i 2008 var antall årsverk ansatte ved universitetene, med unntak av ved UiT, som da var i etableringsfasen for tannlegeutdanningen og rapporterte ubesatte stillinger. I 2020 ble det spurt om hvor mange ansatte/årsverk man ønsket / det var behov for, og universitetene rapporterte en differanse på 21 årsverk mellom bemanning og ønsket bemanning, mens kompetansesentrene og TAKO-senteret rapporterte en differanse på 34 årsverk. Ubesatte stillinger ble ikke kartlagt denne i undersøkelsen.

Oppsummering

Svaret på problemstillingen blir at målsettingen med ordningen er bare delvis nådd. Utdanningen av dobbeltkompetente tannleger har økt, men det har tatt dobbelt så lang tid som forventet å nå siktemålet om ca. 40 kandidater, og den siste kandidaten vil dermed fullføre betydelig senere enn opprinnelig plan for ordningen. Fordeling innen fagområder harmonerer ikke med behovet/ønskene. 6 av kandidatene har sluttet uten å fullføre, ikke alle fullfører på normert tid, og ikke alle som har fullført studiet, står i stillinger der de anvender dobbeltkompetansen.

Hvis intensjonen ikke eller i liten grad blir innfridd, hva kan være årsakene til det?

Effekten av ordningen har blitt forsinket på grunn av at det har vært færre kvalifiserte søkere enn forventet, og at det derfor har tatt lang tid å ta opp ca. 40 kandidater. Få søkere har også ført til at fordelingen mellom fagområder ikke har blitt styrt etter kartlagt behov. Det at kandidater har brukt mer enn normert tid har også bidratt til litt forsinket effekt. Effekten blir mindre enn forventet fordi noen har sluttet uten å fullføre, og fordi ikke alle anvender kompetansen. Nedenfor drøftes mulige bakenforliggende årsaker.

Hva kjennetegner dem som har valgt dette studiet? Hvorfor har det vært få søkere?

De fleste kandidatene svarte at de var motivert av faglig interesse / kunnskapstørst og ønsket om å arbeide med forskning og undervisning, og at de hadde forventninger om positive effekter av et integrert løp. Lønn under spesialistutdanning var også viktig for mer enn halvparten, og nesten en tredjedel svarte at det hadde betydning at det var lettere å få plass på spesialistutdanningen. 70 % hadde begynt på spesialistutdanning eller ph.d.-utdanning før de søkte opptak til integrert DKO. De fleste kandidatene bodde i eller i nærheten av Oslo/Bergen/Tromsø da de søkte integrert DKO; det gjaldt alle som ikke allerede hadde startet på et av videreutdanningsløpene. Se mer i vedlegg 4, pkt. 1.

Både kandidatene og universitetene er spurt om hva som kunne fått flere til å søke. Momenter som nevnes av universitetene er at få tannleger i utgangspunktet er interessert i både spesialisering og forskning og dermed motivert for et så langt studieløp med relativt lav lønn og usikre karrieremuligheter etterpå. De aller fleste kandidatene mener at høyere lønn under utdanning og større forutsigbarhet og/eller bedre betingelser i relevante stillinger etterpå ville kunne økt søkningen til studiet. Det er også mulig at rigide opptakskrav (særlig i starten) kan ha utelukket noen godesøkere. Se mer i vedlegg 4, pkt 11.

Hvorfor har noen sluttet?

Undersøkelsen gir lite kunnskap om årsaker til at noen har sluttet. 3 av dem har svart på undersøkelsen, de har alle fullført ett av løpene. Personlige årsaker og "annet" oppgis som årsaker til at de ikke har fullført begge utdanningsløpene. vedlegg 4, pkt 33.

Hvorfor er noen forsinket i forhold til normert tid?

10 av 27 kandidater (37,0 %) som har fullført eller fortsatt studerer, oppgir at de var eller er forsinket i forhold til normert tid. I 2014 oppga 6 av 16 (37,5 %) at de var forsinket. Dette kan umiddelbart tyde på at den nye ordningen med forlenget normert tid ikke har medført at vesentlig flere fullfører innen normert tid. Det er imidlertid ikke kjent hvor mange av respondentene i 2021 som har startet etter evalueringen i 2014.

De fleste av de 10 oppgir forhold ved ph.d.-utdanningen som en av flere årsaker til forsinkelse. Se vedlegg 4, pkt 16. Det var også den hyppigste grunnen i 2014.

Problemer med integreringen av de to utdanningsløpene var ikke et svaralternativ på dette spørsmålet, og ingen har nevnt det som årsak til forsinkelse. Mer enn halvparten av dem som er/var forsinket, har imidlertid svart at de to løpene ikke var integrert i det hele tatt, og at de var svært misfornøyde eller mindre fornøyde med integreringen av sine studieforløp.

Hvorfor bruker ikke alle dobbeltkompetansen de har tilegnet seg?

5 av de 13 respondentene som har fullført studiet, arbeider kun i privat tannhelsetjeneste. Bare 4 svarer at de har stilling som krever dobbeltkompetanse. Noen har søkt slike stillinger uten å få dem, mens for andre har det ikke vært relevante stillinger å søke på. Dette er ikke nødvendigvis en statisk situasjon: En oppgir å ville søke seg til universitetet etter å ha opparbeidet seg mer klinisk erfaring, en annen har arbeidet ved universitet tidligere.

Flere av kandidatene svarer at lønnsnivået ved universitetene er for lavt. Universitetene svarer også at de ikke har stillinger å tilby til kandidatene på riktig tidspunkt, og at lønnen ikke er konkurransedyktig med privat spesialisttannhelsetjeneste. På dette punktet ser det ut til å være godt samsvar mellom kandidatenes og universitetenes situasjonsforståelse.

At 9 av 13 ikke har stillinger som krever dobbeltkompetanse kan også være et resultat av at motivasjonen for spesialistutdanningen i utgangspunktet var sterkere enn motivasjonen for ph.d.-utdanningen.

Oppsummering

Årsakene til at målene med ordningen bare delvis er nådd kan oppsummeres slik: Få tannleger er i utgangspunktet motivert for et så langt og krevende studieløp med relativt lav lønn, og uforutsigbare karrieremuligheter i etterkant. Rekrutteringsgrunnlaget er i praksis begrenset til universitetsbyene. Problemer med integreringen av de to løpene kan se ut til å påvirke gjennomføringen av studiet. 9 av 13 tannleger som har fullført DKO har ikke stillinger som krever dobbeltkompetanse. Stillinger ved universitetene er ikke konkurransedyktige med privat tannhelsetjeneste når det gjelder lønn.

Hvilke endringer, andre tiltak eller ordninger foreslås for å dekke framtidig behov for dobbeltkompetente tannleger ved de odontologiske lærestedene og de regionale odontologiske kompetansesentrene?

Kartleggingen som ble gjort i 2020 viser at det fortsatt er stort behov for å rekruttere dobbeltkompetente tannleger. For å kunne dekke behovet er det viktig ikke bare å fortsatt ha som mål å utdanne flere, men også å legge til rette for at de som allerede har denne kompetansen, anvender den.

Utdanne flere

Det har kommet fram at noen av kandidatene har vært mest motivert for spesialistutdanning, og har sett den integrerte dobbeltkompetanseutdanningen som en lettere vei til opptak og dessuten en mulighet for lønn under studiet. Det ble tidligere gitt prioritet til de søkerne til spesialistutdanningen som også hadde søkt opptak til dobbeltkompetanseløpet, men det er ikke lenger praksis[2]. Dobbeltkompetanseutdanningen har inntil nylig vært en av få muligheter til å få lønn under spesialistutdanning uten individuell avtale med arbeidsgiver som selv har finansiert lønn knyttet mot bindingstid. Tilskuddsordningen "Lønn til kandidater under odontologisk spesialistutdanning" gir nå fylkeskommuner og andre offentlige arbeidsgivere som inngår avtale med spesialistkandidat om utdanningsstilling, muligheter til å søke om tilskudd[3]. Dette er to forhold som allerede motvirker at tannleger uten motivasjon for forskning søker seg til dobbeltkompetanseutdanning. Det kan redusere antall søkere, men kvalitetssikre at de som søker, er motivert og dermed bidra til økt gjennomføringsgrad.

70 % av dem som svarte, hadde begynt på spesialistutdanning eller ph.d.-utdanning før de søkte opptak til det integrerte dobbeltkompetansestudiet. Mye kan tyde på at dette er det mest realistiske og det beste rekrutteringsgrunnlaget, en antagelse som styrkes av at et av universitetene også foreslår å stimulere dem som er i ett av løpene, til å søke. Det at ikke mange i utgangspunktet har den sterke motivasjonen som kreves for et langt studieløp, kan også være et argument for denne tilnærmingen.

90 % av respondentene bodde i eller nær Oslo/Bergen/Tromsø da de søkte om opptak til integrert DKO. Muligheter for å ta deler av studiet desentralisert, kan muligens utvide rekrutteringsgrunnlaget geografisk.

I tillegg til de kvantitative dataene, er det innhentet synspunkter på ordningen både fra universitetene og kandidatene, og her er det også mange positive vurderinger. Det kan nevnes at det fra begge sider pekes på muligheter for synergieffekter ved integrert løp. Tannlegene får en dypere forståelse og et bredere perspektiv. Det blir mulig med mer interessante prosjekter når ph.d.-utdanningen kan strekkes over et lengre tidsrom. Flere kandidater uttrykker stor takknemlighet for den muligheten denne utdanningen har gitt dem. Se kommentarer her. 16 av de 30 kandidatene som svarte på Questback-undersøkelsen, ville valgt dobbeltkompetanseutdanning igjen, og 14 av disse ville også valgt integrert DKO igjen. Mange vil derfor trolig kunne være gode ambassadører for studiet.

Det er på den annen side grunn til å tro at forhold ved studiene som av kandidatene oppleves negativt, vil ryktes og kan påvirke potensielle søkere. Det gjelder for eksempel at noen rapporterer stor belastning på grunn av meget stort arbeidspress over lang tid. Både universitetene og mange av kandidatene rapporterer betydelige utfordringer med integreringen, særlig ved enkelte fagområder[4]. Dette er – blant annet ifølge evalueringsrapporten fra 2104 - i noen tilfeller løst ved en mer pragmatisk holdning til hva som kan konstituere parallelle utdanningsløp. Kandidatenes holdninger er delte. Noen tar til orde for å arbeide for bedre samhandling og integrering, andre for mer fleksibilitet eller separate løp.

Det er foreslått både fra universitetene og fra flere av kandidatene at når ordningen integrert DKO etter all sannsynlighet avsluttes etter at siste kandidat som er i løpet nå, har fullført, bør utdanning av dobbeltkompetente tannleger organiseres i separate løp. Det er utvilsomt fordeler med et integrert løp, men fortsatt også store utfordringer. Mye taler for at både hensynet til mer målrettet rekruttering av motiverte kandidater til studiet og hensynet til gjennomføring blir lettere å ivareta ved separate løp.

I Rapport TTB 2019 -7 Spesialistutdanning av tannleger – en kompetansebasert integrert samarbeidsmodell, som ble overlevert fra Helsedirektoratet til HOD 1.10.2021, beskrives anbefalt modell for framtidens spesialistutdanning. Et hovedmål er å få til en integrert samarbeidsmodell for spesialistutdanning av tannleger mellom universitetene og tannhelsetjenestens kompetansesentre. Blant ønskede effektmål er rekruttering av tannleger til spesialistutdanning fra større deler av landet og bedre geografisk spredning av ulike tannlegespesialister.

Øke andelen som anvender dobbeltkompetansen

En annen rekrutteringsstrategi til studiene – som omtalt ovenfor, dvs. å rekruttere fra dem som allerede er i gang med spesialistutdanning eller ph.d.-utdanning, kan sikre at de tannlegene som tar ph.d.-utdanningen i tillegg til spesialistutdanningen, også er motivert for å bruke forskerkompetansen.

Ifølge resultatene fra spørreundersøkelsene, står det ikke så dårlig til med motivasjonen for å benytte kompetansen blant dagens kandidater. 15 av de 16 som svarte i 2014, ønsket å arbeide på universitet, 6 på kompetansesenter. Ved undersøkelsen i 2021 ønsket 12 av 14 å arbeide på universitet, 3 på kompetansesenter.

Universitetene vurderer den integrerte dobbeltkompetanseutdanningen som en gunstig ordning for rekruttering til vitenskapelige stillinger, og de forsøker å knytte til seg gode kandidater - innenfor det handlingsrommet de har, og skulle gjerne hatt flere rekrutteringsstillinger. Slik det er nå, har ofte aktuelle kandidater etablert seg i andre stillinger før universitetene kan tilby stillinger. Også kandidatene peker på at det er uforutsigbart når/om det blir relevante ledige stillinger ved universitetene, og begge parter påpeker at lønn i disse stillingene ikke kan konkurrere med inntjeningsmuligheter i privat spesialisttannhelsetjeneste.

De regionale odontologiske kompetansesentrene kan tilby høyere lønn enn universitetene, og de har et fortrinn ved at de har muligheter til å inngå bindingsavtaler med videreutdanningskandidater. Det er likevel langt færre som ønsker seg dit etter fullført utdanning. Det kan ha flere forklaringer, for eksempel tiltrekning til større fagmiljøer ved universitetene og at alle kandidatene etter 6 års studier har sterk tilknytning til et universitet, mens relativt få på forhånd har tilknytning til et kompetansesenter. Det er også noen som har kommentert at de er uenige i etableringen av regionale odontologiske kompetansesentre, og derfor ikke ønsker å arbeide der.

I tillegg til å forsøke å hindre at kandidatene like etter fullført utdanning "forsvinner" til privat tannhelsetjeneste, bør en arbeide for å rekruttere dem til stillinger ved universitet og kompetansesentre på et senere tidspunkt. De vil da ha tilegnet seg mye verdifull kompetanse i form av klinisk erfaring som spesialister. Spørreundersøkelsen viste at mange ønsker å arbeide i privat tannhelsetjeneste, men at få har det som eneste ønske. Overgang fra privat tannhelsetjeneste til full stilling ved universitet eller kompetansesenter vil imidlertid for de fleste innebære lavere inntekt. Det er ikke minst derfor sannsynlig at det vil være lettere å rekruttere noen av disse tannlegene til deltidsstillinger.

Oppsummering

Ved å satse på rekruttering fra ett av løpene vil en sikre enda flere/mer motiverte søkere med stor gjennomføringsevne og som ønsker å anvende kompetansen. Muligheter for å ta deler av utdanningen ved et kompetansesenter kan øke søkertilfanget. Forhold ved utdanningen som oppleves negativt av kandidatene, det gjelder først og fremst problemer med integreringen, må søkes løst for at studiet skal være attraktivt. Dette taler til fordel for separate løp.

Mer forutsigbarhet med hensyn til relevante stillinger ved universitetene og mer konkurransedyktig lønn ville virke positivt på kandidatenes vilje til å satse på en karriere ved universitet eller kompetansesenter[5]. Universitetene uttrykker ønske om å kunne prioritere flere rekrutteringsstillinger, samtidig som det ikke alltid er kvalifiserte søkere når det er ledige stillinger.

Når det gjelder kandidatenes ønsker om framtidig arbeidssted, ser det lysere ut for rekruttering til vitenskapelige stillinger ved universitetene enn for rekruttering til kompetansesentrene, dette er sannsynligvis et utslag av at sistnevnte fortsatt er i en fase med å bygge opp attraktive og brede spesialist- og forskningskompetansemiljøer.   Separate løp vil sannsynligvis gi kompetansesentrene bedre muligheter til å knytte til seg dobbeltkompetente tannleger, ikke minst fordi den integrerte samarbeidsmodellen som er foreslått i Rapport TTB 2019-7, gir kompetansesentrene muligheter for en betydelig rolle i klinisk praksis for spesialistkandidater.

Deltidsstillinger ved universitet og kompetansesentre kan også være attraktive for dobbeltkompetente tannleger.