Kapittel 4.1Nærmere om samlet behov for tannbehandling

For å studere det samlede behovet for tannbehandling har vi sett nærmere på følgende variabler: Undersøkelsesmetode, kjønn, alder, antall faste medisiner og grunndiagnose.

Undersøkelsesmetode

I kartleggingen ble det gjennomført undersøkelser i både seng og tannlegestol . Resultatene viste stor variasjon i undersøkelsesmetode mellom forsøkssykehusene og at det samlet sett var flest pasienter som ble undersøkt i tannlegestol, jf. figur 5. For å utelukke eventuelle systematiske skjevheter som følge av fremgangsmetoden i kartleggingen, har vi undersøkt hvorvidt vurderingen av pasientenes samlede behov varierer på tvers av undersøkelsesmetode, jf. figur 15. Figuren viser at det samlede behovet for tannbehandling ikke er vesentlig forskjellig mellom pasienter som har blitt undersøkt i seng og i tannlegestol. Andelen pasienter med behov er marginalt større blant pasientene som er undersøkt i seng, men forskjellen er trolig ikke statistisk signifikant.

Dersom vi deler opp tannbehandlingsbehovet i «omfattende behov» og «behov», jf. figur 11, er det heller ingen vesentlig forskjell mellom pasienter som har blitt undersøkt i seng og i tannlegestol. For pasienter med omfattende behov er andelene 13 og 11 pst. i hhv. i seng og tannlegestol, mens for pasienter med behov er andelene 60 og 59 pst. i hhv. seng og tannlegestol.

Kjønn

I kartleggingen er det en overvekt av mannlige pasienter (61 pst. menn og 39 pst. kvinner). Når vi sammenligner det samlede behovet for tannbehandling på tvers av kjønnene, er det imidlertid ingen store kjønnsforskjeller i behandlingsbehovet, jf. figur 16. Menn har samlet sett et marginalt større behov for tannbehandling enn kvinner, men forskjellen er trolig ikke statistisk signifikant.

Dersom vi deler opp tannbehandlingsbehovet i «omfattende behov» og «behov», jf. figur 11, er det heller ingen ikke store kjønnsforskjeller. 11 pst. av de kvinnelige pasientene og 13 pst. av de mannlige pasientene har «omfattende behov» for tannbehandling , mens 59 og 60 pst. av hhv. kvinner og menn har «behov» for tannbehandling.

Alder

I kartleggingen har yngre og eldre pasienter blitt registrert i relativt finmaskede aldersintervaller.¹  I enkelte av aldersintervallene er det imidlertid ikke registrert tilstrekkelig antall pasienter til at vi kan se nærmere på behovet for tannbehandling innenfor de registrerte aldersintervallene. Vi har derfor valgt å gruppere pasientene i tre aldersgrupper: Barn (0-18 år), voksne (16-69 år) og eldre (70-90+ år) pasienter. Fordelt på de tre aldersgruppene, viser figur 17 at det samlede behovet for tannbehandling øker med alder og at behovet er størst blant pasientene over 70 år. Denne observasjonen kan ha flere årsaker. Den generelle helsetilstanden i befolkningen har blitt bedre over tid, inkludert tannhelsen. Blant annet har fluortannpastaen blitt innført og man har fått bedre pussevaner. Videre har eldre mennesker i gjennomsnitt flere sykdommer og lidelser enn yngre mennesker. Både sykdommer og behandling av sykdommer kan kan påvirke tannhelsen negativt.

¹ Aldersintervallene i kartleggingsskjemaet: 0-1 år, 2-6 år, 7-12 år, 13-18 år, 19-39 år, 40-59 år, 60-69 år, 70-79 år, 80-89 år og 90+ år.

For voksne (16-69 år) og eldre (70-90+ år) pasienter kan vi dele opp tannbehandlingsbehovet i «omfattende behov» og «behov», jf. figur 18. Figuren viser at eldre pasienter generelt har større behov for tannbehandling enn voksne pasienter, men at andelen som har omfattende behov er noe mindre blant eldre sammenlignet med voksne pasienter. Blant barn (0-18 år) er for få pasienter som har omfattende behov til at vi kan dele opp tannbehandlingsbehovet og vurdere resultatene.

Antall faste medisiner

Blant pasientene i utvalget er det stor forskjell på medisinbruk, jf. figur 9. Vi har derfor undersøkt om behovet for tannbehandling varierer med medisinbruken. Figur 19 viser at det er en overvekt av pasienter som har behov for tannbehandling i alle medisingruppene.² Behovet for tannbehandling er likt for pasientene som ikke tar noen faste medisiner og pasientene som tar 1-2 faste medisiner, men deretter ser vi en økning i behovet for tannbehandling jo flere faste medisiner pasientene tar. Antall pasienter som tar flere enn 11 faste medisiner er lavere enn i de andre medisingruppene, og resultatet må derfor tolkes med varsomhet.

² Som følge av små gruppestørrelser, har vi slått sammen pasienter som har «behov» og «omfattende behov» for tannbehandling i figuren.

Det kan være flere årsaker til at behovet for tannbehandling øker med antall faste medisiner blant pasientene i utvalget. Medisinbruken er betydeligere høyere blant pasienter over 18 år enn de under 18 år, og særskilt blant de eldste i utvalget. Når vi ser at behovet for behandling øker med alder, kan dette potensielt være en av årsakene til de observerte sammenhengene  mellom medisiner og behandlingsbehov. For å belyse dette ytterligere har vi gruppert pasientene i tre aldersgrupper - barn (0-18 år), voksne (16-69 år) og eldre (70-90+ år) – og sett på behovet for tannbehandling fordelt på medisingruppene over, jf. figur 20. Figuren viser at for barn øker behovet for tannbehandling markant fra 1-2 til 3-5 faste antall medisiner. Det er relativt få barn som tar mer enn 5 medisiner, så resultatene for den gruppen må tolkes med forsiktighet. For aldersgruppen voksne er behovet for tannbehandling generelt høyere enn for barn og øker med faste antall medisiner. For aldersgruppen eldre i dette utvalget er behovet for tannbehandling generelt høyere enn for barn og voksne uavhengig av antall medisiner, og øker svakt med antall faste medisiner. Større behandlingsbehov i aldersgruppen eldre kan også skyldes generell helsetilstand/type sykdom/ behandling og andre faktorer.

Grunndiagnose

I utvalget er det flest pasienter som er registrert med en grunndiagnose innen kapittel IX «Sykdommer i sirkulasjonssystemet» i ICD 10-kodesystemet (43 pst.), etterfulgt av kapittel II «Svulster» (20 pst.) og kapittel V «Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser» (6 pst.), jf. figur 10. Figur 21 viser det samlede behovet for tannbehandling fordelt på de ulike diagnosekapitlene.³ Figuren viser at andelen pasienter som har behov for tannbehandling er relativt lik for de fleste diagnosegruppene. Diagnosegruppen som skiller seg mest ut er kapittel V, dvs. pasienter med psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser, hvor behovet for tannbehandling er større enn for de resterende gruppene. Diagnosegruppen med minst behov for tannbehandling er kapittel XI, dvs. pasienter med sykdommer i fordøyelsessystemet. Det er imidlertid viktig å påpeke at flere av diagnosegruppene er relativt små i størrelse, noe som kan medfører større tilfeldige utslag i utfallsvariabelen (dvs. behovet) enn i grupper hvor antallet er høyere.

³ Som følge av små gruppestørrelser, har vi slått sammen pasienter som har «behov» og «omfattende behov» for tannbehandling i figuren.