Resultatene fra kartleggingen viser at sykehusene har vurdert at 32 pst. av pasientene i utvalget som har behov eller omfattende behov for tannbehandling, må behandles helt eller delvis på sykehus, jf. figur 12. For å utforske dette funnet nærmere har vi stratifisert utvalget på grunndiagnose og alderen til pasientene. Som følge av små gruppestørrelser, har vi slått sammen pasientene som har «behov» og «omfattende behov» for tannbehandling .
Grunndiagnose
Figur 22 viser hvor tannbehandlingen bør utføres fordelt på diagnosegrupper, hvor gruppestørrelsen per diagnosegruppe er høyere enn 50 pasienter. Resultatene viser at behovet for behandling på sykehus (dvs. «nei+delvis») er relativt likt for flere av diagnosegruppene. Diagnosegruppen som skiller seg mest ut er kapittel II, dvs. pasienter med svulster, hvor behovet for behandling på sykehus er markant større enn i de andre diagnosegruppene. Blant pasienter med sykdommer i nervesystemet, dvs. kapittel VI, er også behovet for behandling høyere enn gjennomsnittet, mens gruppen med minst behov for å utføre behandlingen på sykehus er kapittel V, dvs. pasienter med psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser. Det er viktig å påpeke at flere av diagnosegruppene er relativt små i størrelse og at resultatene må tolkes med varsomhet.
N=1180.
Diagnosegruppene er som følger: Kapittel II er «Svulster», kapittel V er «Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser», kapittel VI er «Sykdommer i nervesystemet», kapittel «IX» er «Sykdommer i sirkulasjonssystemet», kapittel X er «Sykdommer i åndedrettssystemet» og kapittel XVIII er «Symptomer, tegn, unormale kliniske funn og laboratoriefunn, ikke klassifisert annet sted».
Svaret ja innebærer at odontologisk personell har vurdert at tannbehandlingsbehovet kan utføres ute på en lokal tannklinikk på en medisinsk trygg måte. Svaret nei eller delvis innebærer at odontologisk personell har vurdert at tannbehandlingsbehovet må utføres helt eller delvis på sykehus.
Aldersgrupper
Figur 23 viser hvor tannbehandlingen bør utføres fordelt på aldersgruppene barn (0-18 år), voksne (19-69 år) og eldre (70-90+ år) pasienter. Resultatene viser at det er store forskjeller i sykehusenes vurdering av hvor tannbehandlingen bør utføres på tvers av alder. Sykehusene har vurdert at behovet for å utføre behandlingen helt eller delvis på sykehus (dvs. «nei»+«delvis» i figuren) er størst blant barn og minst blant eldre pasienter. I kartleggingen har sykehusene også registrert hva de mener er årsakene til at pasientene bør behandles på sykehuset, jf. figur 13. For alle tre aldersgrupper er «medisinske årsaker» oppgitt som hovedårsak for at tannbehandlingen må gjøres helt eller delvis på sykehus . Samtidig er denne andelen høyere blant barn enn eldre pasienter, hhv. 95 og 85 pst. For andre faktorer, som pasientenes immobilitet, er andelen høyere blant eldre pasienter enn barn, hhv. 20 og 8 pst.
Når vi deler behovet for tannbehandling på «behov» og «omfattende behov» for voksne og eldre pasienter, ser vi det samme mønstre som vist i figur 12: Andelen pasienter som bør behandles helt eller delvis på sykehus (dvs. «nei»+«delvis») er høyere blant pasientene som har «omfattende behov» for behandling enn de som har «behov».
N=1393.
Svaret ja innebærer at odontologisk personell har vurdert at tannbehandlingsbehovet kan utføres ute på en lokal tannklinikk på en medisinsk trygg måte. Svaret nei eller delvis innebærer at odontologisk personell har vurdert at tannbehandlingsbehovet må utføres helt eller delvis på sykehus.