Alle tilbudene er organisert i spesialpolikliniske enheter eller tilsvarende, med unntak av Bergen, der tilbudet er organisert i ordinær poliklinikk. I Stavanger og Trondheim foregår behandlingen i tilknytning til fengsel- og sikkerhetspsykiatriske enheter, mens de øvrige tilbudene gjennomfører behandlingen i alminnelige polikliniske lokaler. Behandlingslokasjonens organisatoriske og fysiske forhold varierer med andre ord noe mellom tilbudene. De ulike formene for organisering har hver sine fordeler og ulemper, knyttet til faglig nettverk, materielle forhold og sikkerhetstiltak.
Samorganisering oppleves som en styrke for faglig kvalitet
Majoriteten av behandlingstilbudene er organisert som spesialpolikliniske enheter eller tilsvarende. En fordel med dette er at teamet som utgjør Det finnes hjelp er tilknyttet andre relevante fagmiljø innen blant annet fengsels-, sikkerhets- og rettspsykiatri. Ofte jobber teammedlemmene både ved Det finnes hjelp og andre tilbud som inngår i enheten, og kan dra nytte av komplementerende kompetanse. Noen av informantene opplever også at tett tilknytning til helseforetak er gunstig. De forteller at tilknytningen bidrar til kort vei til relevant kompetanse innen blant annet risikovurderinger, taushetsplikt o.l.
Med et større fagmiljø, bl.a. med behandlere tilknyttet BASIS, peker flere behandlere på at man opparbeider seg en sterkere fagkompetanse, med mulighet for å lære og drøfte ulike problemstillinger og målgrupper. Altså har samlokalisering positive spill over-effekter, som gagner kompetansen og kvaliteten i tilbudet. Det har også en stor verdi i seg selv å være en del av et fagmiljø og få faglig støtte når man trenger det, for den enkelte behandler. I tillegg gir det en selvforsterkende effekt, hvor man får mer kompetente søkere til stillinger, i kraft av å ha et mer synlig fagmiljø.
Behandlere som er ansatt i både Det finnes hjelp og andre tilbud (for eksempel BASIS), uttrykker imidlertid at dette har både fordeler og ulemper. Flere liker å kunne ha en mer variert arbeidsdag, og særlig behandlere på BASIS opplever Det finnes hjelp-pasienter som lettere. På den andre siden, uttrykker noen at å jobbe på flere tilbud gir økt arbeidsbelastning og lite kapasitet, man har en fragmentert arbeidstid delt på mange arbeidsoppgaver. BASIS foregår ambulant ut i utvalgte fengsler, med unntak av innsatte pasienter med permisjonsrettighet. Det betyr mye reising for behandlere med delte stillinger. Det kan medføre at man ikke får den nødvendige mengdetreningen man muligens trenger for å få samme progresjon i kompetanse og innsikt i behandlingen, sammenliknet med dem som jobber med tilbudet på fulltid. En uttrykker at man ikke «alltid er like til stede», når man har så mange ulike arbeidsoppgaver. En annen uttrykker at det ikke blir like god tid til opplæring, og er bekymret for at man ikke får gjort arbeidet grundig nok.
"Jeg har BASIS i tillegg også da, mulig Det finnes hjelp ikke er like tungt som med de som har begått overgrep. Synes ikke problematikkene er stressende, men heller kappløpet om å rekke alt vi skal gjøre." – Behandler
Omfattende sikkerhetstiltak og begrenset skjerming kan ha en avskrekkende effekt på pasientene
Majoriteten av behandlingstilbudene er lokalisert i anonyme alminnelige polikliniske lokaler uten omfattende sikkerhetstiltak. Flere opplever anonyme lokaler som hensiktsmessig, og tror at det bidrar til å senke terskelen for å oppsøke tilbudet fysisk. Byggene har typisk kun nøytral skilting, og det er ingen betegnelser utenfra som peker på tilbudets navn og innhold. Det omtales derfor som «et skjult tilbud». For pasientenes del er det mindre risiko for å bli stigmatisert.
"Det er en fordel at vi ikke er samlokalisert med fengsel og sikkerhetsavdeling. Det sender feil signal til (pasient)gruppen. Det er et anonymt bygg, og jeg tenker at det er bra. Pasientene er ofte veldig skamfulle." – Behandler
Tilbudet i Trondheim skiller seg her fra resten ved at det er lokalisert i et sikkerhetsbygg med blant annet omfattende sikkerhetstiltak ved inngangen, kameraovervåkning, samt at mange rom og ganger er transparente. Formålet med sikkerhetstiltakene er at de skal bidra til økt trygghet for behandlerne og øvrige ansatte, særlig i møte med pasienter man vurderer som farlige. Likevel gir behandlerne ved andre behandlingssteder i liten grad uttrykk for at de føler seg utrygge, til tross for mindre omfattende sikkerhetstiltak. Omfattende sikkerhetstiltak kan også ha noen ulemper. Det kan oppleves som overveldende eller skummelt for pasientene å komme til behandlingsstedet. Behandlere er bekymret for at bygget i seg selv kan gjøre at pasienter velger å ikke møte opp eller fullføre behandlingen, fordi man føler seg kriminalisert og overvåket:
"Noen [pasienter] sier at de føler de følte det var et avhør første gang. Bygget [oppleves] også skummelt. Folk som har vært i fengsel reagerer på slusen, forteller at de føler de har gjort noe galt allerede før de går inn i bygget." – Behandler
"Mange [pasienter blir] stående utenfor før de slipper inn. De føler seg stigmatisert av å stå der ute, selv om vi forteller at de kan ha mange grunner til å komme til bygget." – Behandler
Et annet, men relatert, aspekt ved den fysiske utformingen av byggene handler om grad av skjerming. Behandlingstilbudene varierer noe med hensyn til hvor lett det er for pasientene som kommer dit å blende inn i mengden, samt å skjerme seg fra å bli sett. Selv om et bygg fremstår relativt anonymt, kan det likevel oppleves ubehagelig å bli sett av besøkende ved nabobygg eller andre behandlingstilbud i samme bygg.
De ulike behandlingsstedene varierer med hensyn pasientenes mulighet for å skjerme seg. Ved enkelte behandlingssteder er tilbudet samorganisert med en mengde andre tilbud, og fasilitetene organisert slik at det er lett å «forsvinne i mengden». Andre behandlingssteder har gjort andre tiltak for å skjerme pasientene. Eksempelvis har et behandlingssted forsøkt å tilrettelegge ved å ta i bruk en sideinngang som er mer diskré enn hovedinngangen. Utforming av venterom kan blant annet være en utfordring. Enkelte behandlingssteder har ikke venterom, hvilket innebærer at pasientene må stå utenfor og vente. Ved et annet behandlingssted er det plassert to stoler i gangen som benyttes som venterom. Behandlere forteller at flere pasienter har opplevd dette som vanskelig fordi de føler seg veldig eksponerte. Flere pasienter har derfor skjult ansiktet sitt med både skyggelue og munnbind, for å beskytte sin identitet.
Behandlere ved et tilbud påpeker at der hvor Det finnes hjelp er samlokalisert med tilbudet BASIS, vet ikke nødvendigvis pasientene at de kommer til fengselspoliklinikken. Dette har i seg selv egne fordeler ved at man unngår unødvendig følelse av kriminalisering, men samtidig er det relevant informasjon for pasientene i Det finnes hjelp.
Etterlyser bedre tilrettelegging i samtalerom
I tillegg til byggenes fysiske eksteriør, har også samtalerommene forbedringspotensial enkelte steder. Flere behandlere peker på at samtalerommene med fordel kan gjøres koseligere, og er i dag nokså sterile og kliniske. Dette kan i verste fall gjøre at det tar lenger tid å bygge opp tillit hos pasientene. Enkelte behandlere forteller at de har jobbet lenge for å gjøre rommene koseligere, men at det er vanskelig å få til av ressurs- og sikkerhetsmessige årsaker. Enkelte steder er heller ikke samtalerommene godt nok lydisolerte. Blant annet fortelles det at man kan høre når folk går forbi utenfor rommet. Dette kan gjøre pasientene utrygge, som er svært opptatte av konfidensialitet og anonymitet. Et annet aspekt handler om tilgangen på egnede samtalerom. Et behandlingssted har ikke ordentlige samtalerom som er tiltenkt tilbudet og passer til behandlingen, og behandlerne må bruke besøksrom i bygget som opprinnelig er tiltenkt et annet behandlingstilbud. Disse er imidlertid tilgjengelige for alle å booke, i tillegg til at det kun finnes et begrenset antall rom. Dette oppleves som krevende og kan være belastende på sikt.
Behov for bedre informasjon og forventningsavklaring til pasientene
Med utgangspunkt i ovennevnte funn, ser enkelte behandlere behov for å kommunisere bedre om hva som møter pasientene til første fysiske møte ved de ulike enhetene. Både for å gi bedre informasjon, men også for å gjøre dem mer forberedt og således forhåpentligvis dempe de negative effektene, slik at byggene/fasilitetene ikke oppleves som like avskrekkende eller eksponerende.
Rambølls vurderinger
Resultatene indikerer at organiseringsform kan ha betydning for faglig kvalitet og robusthet, og at samorganisering i spesialpolikliniske enheter eller liknende er gunstig. Behandlerne får mulighet til å drøfte problemstillinger og faglig innhold med kolleger. Ansatte som jobber 100 % i Det finnes hjelp kan i noen tilfeller ha større mulighet til å bli spesialister på denne pasientgruppen, behandlingstilnærming og kartlegging, enn dem som jobber deltid i tilbudet, som på sin måte bidrar til å styrke den faglige kvaliteten. Samtidig har flere behandlere som har delt stilling fremhevet fordelene med å variere i arbeidsoppgaver på grunn av den belastende tematikken i Det finnes hjelp. Delte stillinger kan med andre ord være positivt for de ansattes trivsel, og følgelig opprettholdelsen av robuste fagmiljø.
Videre kan den avskrekkende effekten av sikkerhetstiltak og begrenset skjerming ha konsekvenser for tilbudets tilgjengelighet. Formålet med omfattende sikkerhetstiltak fremstår å være å ta vare på både ansatte og pasienter, og kan i så måte kobles til ønsket om å fremme et robust fagmiljø. Samtidig indikerer resultatene at de ansattes sikkerhet kan ivaretas ved bruk av mindre omfattende tiltak, og følgelig gi samme gevinst i form av robusthet uten de ugunstige effektene på tilbudets tilgjengelighet. Basert på funnene vurderer Rambøll at utformingen av samtalerom, særlig med hensyn til lydisolasjon, kan ha betydning for den faglige kvaliteten på tilbudet. For eksempel ved at pasientene blir utrygge og potensielt ikke tør å fortelle fritt. Tilgangen på ledige samtalerom kan også ha betydning for når og hvor ofte behandlerne har mulighet til å avtale pasientkonsultasjoner, og følgelig tilbudets tilgjengelighet. Funnene tyder på at utfordringer med å finne tilgjengelige rom kan oppleves belastende for behandlerne. På sikt kan dette potensielt påvirket trivsel, og i forlengelse av dette tilbudets robusthet. Ettersom de ulike behandlingstilbudene har hver sine geografiske opptaksområder, kan variasjoner på de ovennevnte faktorene potensielt også ha betydning for likeverdigheten i tilbudet.