Kapittel 2.3Inklusjons- og eksklusjonskriterier

Om pasientpopulasjonen

Primærmålgruppen for Det finnes hjelp er personer fra 18 år som har seksuell interesse for barn og/eller står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn, jf. Nasjonale faglige råd.[16] I Nasjonale faglige råd står det at dette kan være personer som:

• «har seksuell interesse for barn, og som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn.
• har seksuell interesse for barn, som ikke har noen risiko for å begå overgrep.
• står i fare for å begå internettrelaterte overgrep. Dette kan for eksempel være å laste ned, streame, dele og produsere overgrepsmateriale av barn, voksenbarn chatting, grooming, chatting om produksjon av overgrepsmateriale og teknologi-assistert seksuelle overgrep.
• tidligere har sonet en seksuallovbruddsdom, og igjen står i fare for å begå overgrep»[17]

Gjennom evalueringen er det tydelig at en betydelig del av pasientpopulasjonen har utført straffbare handlinger på området, men ikke nødvendigvis har sonet en seksuallovbruddsdom. Et tydelig funn som går igjen på de fleste behandlingsstedene, er derfor at pasientpopulasjonen er langt mer sammensatt og mangfoldig enn det opprinnelige tilbudet var designet for. Som nevnt har pasientene en god del demografiske fellestrekk, ved at de fleste er etnisk norske menn under 40 år alder. Derimot ser man stor variasjon i pasientenes utfordringsbilder, samt historikk knyttet til å ha handlet på den seksuelle interessen. I denne sammenheng ser flere behandlere og ledere behovet for å vurdere en bredere tilnærming til hvem som inngår i målgruppen og hva slags ulike utfordringer de sliter med.

Pasientpopulasjonen består av et bredt spekter, fra dem som aldri har handlet på sin seksuelle interesse, til dem som har begått fysiske overgrep og hatt påfølgende straffegjennomføring for dette. Overordnet forteller mange behandlere at det er kun en begrenset andel av pasientene som kun har seksuelle tanker om barn, men aldri har handlet på det. Tvert imot, mange av pasientene har vært innenfor det som omtales som «gråsoner», som ofte er nedlastning av overgrepsmateriale. Følgende sitater fra ulike behandlingssteder, viser bred enighet om at det er en større variasjonsbredde i pasientpopulasjonen enn først tiltenkt:

"De aller fleste pasientene har brukt overgrepsmateriale, men ikke blitt tatt. Dette skaper et kunstig skille mellom tilbudet Det finnes hjelp og tilbudet som er myntet på de som er tatt. Kan også være noen som ikke har gjort noe, men har høy risiko for å gjøre det. Litt vilkårlig at de ikke har gjort noe enda. Det savner jeg litt i kommunikasjonen i markedsføringsmaterialet, synes det betones litt mye at man har tanker ikke har gjort noe enda. Treffer nok mange og kan være fint for dem, men tror også det er fint å treffe den gruppen som har en vond hemmelighet og skammer seg. De aller fleste vi treffer på har benyttet overgrepsmateriale." – Behandler

"Hvis du tar kontakt via en chat så regnes det også som et fysisk overgrep. Per dags dato har jeg hatt ingen som ikke har vært borte i noe – alle har enten lastet ned, overgrep på nett, etc.. Flertallet har krysset linjen – enten har det gjort mange ganger og har avhengighet som de egentlig ikke liker og har en moralsk side som er sterkere – eller noen som har kommet borti det og blir veldig skremt og er redd for utviklingen fremover. Men en del har også blitt tatt av politiet, er ferdig etterforsket eller har sonet tidligere, men er ute og har ikke noen verktøy for å mestre tankene eller holde seg unna overgrepsmateriale." – Behandler

Inklusjon- og eksklusjon av pasienter som er under etterforskning

Overordnet overholdes inklusjons- og eksklusjonskriteriene når pasienten er under etterforskning, samt hvis de er under 18 år. Ingen av behandlingsstedene tar inn pasienter hvor det foreligger pågående etterforskning. Dette kriteriet fremstår som tydelig, og begrunnelsen for dette er ofte hva som er motivasjonen for behandlingen. Hvis pasientene er midt i behandlingen når etterforskningen startes, blir behandlingen satt på pause til etterforskningen er avsluttet og det eventuelt foreligger en dom. Pasientene får imidlertid som oftest tilbud hvis det foreligger en tilståelsesdom eller vedkommende har sonet ferdig:

"Fått mange som har vært pågrepet, men hvor det har vært tilståelsesdom. Hovedargument for å ikke ta imot personer som er under etterforskning er at de kan ha en sekundæragenda. Dette faller bort ved en tilståelsesdom. I utgangspunktet behandler vi ikke personer som er under etterforskning eller er under 18." – Leder

"Har ikke tatt imot pasienter som er under etterforskning, men har tatt dem imot etter at etterforskningen var ferdig." – Behandler

Overordnet ekskluderer de ytterst få utover dette, i så fall er det som regel kun pasienter som ikke har en seksuell interesse for barn, men heller en annen lidelse.

Inklusjon- og eksklusjon av pasienter med dom- eller overgrepshistorikk

Flere pasienter har imidlertid dom- eller overgrepshistorikk, selv om de ikke er under aktiv etterforskning. Behandlere forteller at overgrepshistorikk eller ulovlige handlinger blir som oftest avdekket i pasientsamtalene, men ønsker ikke å kaste dem ut av den grunn. Noen har også tolket det slik at man også skal ta imot pasienter som har begått overgrep (men ikke lenger er under etterforskning). Flere behandlere og ledere forteller om at de praktiserer en pragmatisk tilnærming og har ikke ønsket å låse seg for mye til kriterier. Hvis de har kapasitet og det er avklarte dommer, så har man stort sett gitt tilbud. Hvis man har kapasitetsutfordringer, kan det være nødvendig å være strengere med inklusjonskriteriene.

Oslo fremstår imidlertid som et unntak i denne sammenheng. Hvis det under behandlingsforløpet kommer frem at pasienten har en tidligere straffereaksjon gjøres det en vurdering av omfanget og alvorligheten av lovbruddet med hensyn til videre behandling. Dersom den aktuelle pasienten for eksempel har sonet flere dommer for grove seksuelle overgrep vil pasienten overføres til et annet tilbud ved enheten. Bakgrunnen for dette er at Stand Strong, Walk Tall-modellen er vanskelig å anvende i behandling av pasienter med en lengre straffehistorikk bestående av grov seksuell vold. Utover dette er ikke tidligere straffehistorikk et eksklusjonskriterium ved Det finnes hjelp Oslo, men pasienten må ha lyst på hjelp, identifisere sin atferd som problematisk, samt ha et ønske om endring. Pasienter som er under etterforskning av politiet, venter på en dom eller skal sone eller er soner en pågående dom får ikke tilbud om behandling ved Det finnes hjelp.

Behov for å tydeliggjøre inklusjons- og eksklusjonskriterier

Flere behandlere etterlyser en tydeliggjøring av inklusjonskritetriene, slik at det skal bli lettere å følge. Flere uttrykker at kriteriene ikke alltid er så tydelig definert, og at det i prinsippet kun er de som er under aktiv etterforskning og under 18 år som blir systematisk utelatt.

Det er derimot en del gråsoner rundt disse kriteriene som behandlere har behov for å få avklart. For eksempel er det spørsmål om man skal inkludere pasienter som venter på soning, eller pasienter som er tiltrukket av unge tenåringer, selv om tilbudet i seg selv ikke er rettet mot dem. Her ønskes det tydeligere avklaringer.

Intervjumaterialet viser at det kan være behov for å se på tilpasningen i inklusjonskriteriene når det gjelder populasjonens varierte utfordringer, samt bredden i risikotendenser og overgrepshistorikk. Flere forteller også at det er veldig ulik praksis både mellom behandlingssteder og behandlere imellom når det gjelder praksisen og utøvelsen av kriteriene. Flere behandlere ser behovet for å se nærmere på om denne variasjonen er en nødvendig tilpasning, eller om det burde være mer lik praksis på tvers.

Rambølls vurderinger

Ettersom den reelle pasientpopulasjonen er mer mangfoldig og sammensatt enn det tilbudet er designet for, opplever behandlerne ofte at de må stole på egen dømmekraft og gjøre egne faglige vurderinger av hvordan møte pasientenes behandlingsbehov. Rambøll vurderer at det er behov for grep som kan tydeliggjøre hvordan personer som ikke er i primærgruppen for Det finnes hjelp kan ivaretas på en forsvarlig måte. De fleste behandlingsstedene har som prinsipp å ekskludere svært få, noe som gir en styrket tilgjengelighet ut mot personer med ulike men tilgrensende behov. På den andre siden er det viktig å sikre god kvalitet på dataene som benyttes i forskningen. Ulik praktisering av inklusjons- og eksklusjonskriterier kan redusere datakvaliteten og vanskeliggjøre tolkning.

Det er identifisert variasjon i praktisering av inklusjons- og eksklusjonskriterier for behandling. Selv om alle behandlerne er kjent med kriteriene, opplever de utydelige signaler om hvordan de skal etterleves og at gråsoneproblematikk og det at straffbare forhold avdekkes underveis i behandlingen gjør det vanskelig å vurdere. Behandlernes største motivasjon og opplevelse av samfunnsansvar er å hjelpe de som trenger hjelp, og ikke alle opplever at de har et egnet tilbud å henvise pasienten til hvis de ekskluderes fra Det finnes hjelp. Variasjonen i praksis går ut over likeverdigheten i tilbudet som gis, men også tilgjengeligheten ut mot pasientene. Variasjonen kan gå ut over faglig kvalitet, ettersom behandlingsmetodikken er tilpasset personer som ikke har handlet på sin seksuelle interesse for barn. På sikt vil også variasjonen i praksis kunne påvirke faglig kvalitet gjennom at det er feilkilder i datagrunnlaget for forskning og kvalitetsutvikling.