Barn og unge med høy risiko for å utøve vold og SSA har komplekse behov (Nærde et al., 2014; Tremblay, 2022; Tremblay et al., 2018). Det er avgjørende at de får riktig og tilpasset hjelp for å hindre at problemene eskalerer. Kunnskapen på feltet viser at dagens oppfølging ikke er tilstrekkelig, noe som kan føre til alvorlige konsekvenser for både individet og samfunnet. Utfordringene i oppfølgingen av barn og unge med høy risiko for å skade andre er sektorovergripende og sammensatte.
Fragmentert innsats, ansvarsforhold og felles forståelse
En av de største utfordringene er den manglende koordineringen mellom de ulike tjenestene som har ansvar for oppfølgingen av barn og unge med høy risiko for vold og SSA. Denne målgruppen har ofte behov som går på tvers av sektorer som barnevern, helsevesen, skole og justissektoren. Likevel opplever ansatte i tjenestene at samarbeid på tvers av disse sektorene er mangelfullt, og at oppfølgingen derfor blir fragmentert. Dette svekker muligheten til å gi en helhetlig og målrettet innsats, og gjør at mange barn ikke får den hjelpen de trenger til rett tid (Harrington & Bailey, 2020).
Et annet viktig aspekt av fragmenteringen er uklare ansvarsforhold mellom tjenestene. Det er ofte uklart hvem som har hovedansvaret for å følge opp barnet, og denne uklarheten fører til at mange barn faller mellom flere stoler. Når ingen tar det overordnede ansvaret for barnets oppfølging, er det stor risiko for at viktige tiltak blir forsinket eller ikke satt inn. Dette gjør at barn og unge med høy risiko ikke får den hjelpen de trenger, og at risikoen for eskalering av vold og kriminell atferd øker (Cross, Finkelhor & Ormrod, 2005).
I tillegg er det ofte manglende felles forståelse av hva som ligger bak den voldelige eller skadelige seksuelle atferden. Ulike tjenester ser ofte problemet fra forskjellige perspektiver, noe som fører til at tiltakene ikke blir samordnet eller tar hensyn til barnets totale situasjon. Dette gjør at tiltakene blir rettet mot å løse symptomene, og ikke tar tak i de reelle årsakene til problemet, noe som øker risikoen for at atferden til unge med høy risiko eskalerer (Borum, 2015).
Det ordinære hjelpeapparatet klarer i varierende grad å gi god nok hjelp til unge med komplekse og alvorlige tilstander, herunder også barn og unge med høy risiko for å skade andre. (Barneombudet, 2020; Hansen et al., 2020; Melby et al., 2020; Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten, 2020).
Manglende systematikk
Et annet stort problem er mangelen på systematikk i det risikoreduserende arbeidet, både individuelt og på systemnivå. Det finnes få metoder eller verktøy som hjelper tjenestene med å vurdere risikoen for at barn og unge kan utøve vold eller SSA. Dette fører til at mange barn som burde fått hjelp, ikke blir identifisert i tide. Det gjør at problemene rekker å vokse seg større før de blir tatt tak i, og at barn og unge med høy risiko ikke får risikoreduserende tiltak (Grisso, 2008)
Mangelen på bruk av systematiske verktøy gjør det vanskelig for ansatte å vurdere risiko på en trygg måte. De må ofte basere seg på personlig erfaring og skjønn. Dette kan føre til at tiltakene som settes inn, ikke er tilpasset barnets reelle behov (Bufdir, 2021). Mangelen på systematikk i arbeidet forverres av den fragmenterte innsatsen mellom tjenestene, noe som ytterligere svekker effektiviteten og treffsikkerheten ved tiltakene som settes inn for unge med høy risiko for å skade andre.
Lite fagspesifikk kompetanse
Barn og unge med høy risiko for å skade andre har ofte sammensatte utfordringer og er i en sårbar situasjon. Det kreves høy helsefaglig, barnevernfaglig og juridisk kompetanse for at tjenestene skal gi et forsvarlig tilbud til barn og unge i en sårbar situasjon, herunder også de med høy risiko for å skade andre. Manglende fagspesifikk kompetanse på feltet i både barnevern, skole og helsevesen, gjør at målgruppen ikke blir møtt med de riktige tiltakene som kan bidra til å redusere risikoen og øke livskvaliteten (Helsetilsynet, 2019; Kojan et al., 2021). Skolen mangler ofte også ressurser og spesialkompetanse for å håndtere elever med alvorlige atferdsproblemer (Helsedirektoratet, 2021).
En viktig del av kompetanseutfordringen er at fokus ofte ligger på å beskytte og hjelpe personer som er utsatt for vold og overgrep. Dette er naturligvis viktig, men det fører ofte til at behovene til de som utøver ikke får nok oppmerksomhet. Barn og unge som utøver vold eller SSA har ofte komplekse utfordringer, inkludert psykiske lidelser, traumer og vanskelige oppvekstforhold. Uten å rette tilstrekkelig fokus på utøverens behov og utfordringer, risikerer man at volden og den skadelige atferden vedvarer (FHI, 2020).