I 2023 intervjuet Helsedirektoratet ledere og ansatte i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Respondentene var fordelt over alle de fire helseregionene.
Det ble også gjennomført dybdeintervjuer med personer mellom 18-25 år som selv har hatt utagerende atferd og/eller utøvd vold, samt pårørende til barn og unge mellom 10-25 år som har/har hatt utagerende atferd og/eller utøvd vold. Unge som opplever vold i sitt ungdoms- og skolemiljø, ble også intervjuet. Respondentene representerer Osloregionen og Trondheim.
Brukere og pårørende
Unge som selv har utøvd vold, eller er i miljøer der det utøves vold, er opptatt av å bli møtt på de arenaene de er på, med respekt og en vilje til å bygge tillit og relasjoner over tid. De vektlegger viktigheten av at menneskene de møter i hjelpeapparatet er lett å identifisere seg med, og trekker frem gode erfaringer med miljøarbeidere og miljøterapeuter. De unge opplever at disse er mer til stede på deres arena, og har en bedre forståelse for deres erfaringer og opplevelser.
Både de unge og deres pårørende opplever at det er et stort fokus på kartlegging og utredning, men at det er et gap i oppfølgingen etter at kommunen overtar. Tilbudene som finnes i kommunen varierer også i stor grad, og påvirker i hvilken grad man får rett oppfølging. De opplever også at det mangler gode hjelpetiltak for ungdom før fylte 18 år.
I møte med systemet opplever pårørende at hjelpeapparatet fort dømmer og drar slutninger basert på en oppfatning av symptomer og/eller diagnose. De savner at hjelpeapparatet er mer interessert i årsaken bak atferden. Tverrfaglige møter med fagpersoner oppleves ofte overveldende og skremmende for de pårørende, og de savner å bli møtt med sensitivitet og forståelse. Pårørende ønsker også å bli mer involvert i oppfølgingen, da de føler de har en god forståelse av barnas behov og utfordringer, og at den innsikten er svært verdifull i utformingen av tilpassede intervensjoner.
Spesialisthelsetjenesten
Innsikten avdekket en betydelig variasjon i tilbudet til barn og unge i risiko for å skade andre. Mens noen få helseforetak har gode og systematiske behandlingstilbud til barn og unge med høy atferds- og utageringsproblematikk, mangler det flere steder et tilbud med god kompetanse og erfaring på feltet. Dette resulterer i at barn og unge med høy risiko for å skade andre ikke får den nødvendige og likeverdige hjelpen de trenger.
Noen store helseforetak har etablert gode tilbud innen psykisk helsevern for barn og unge (PHBU) og habilitering for barn og unge (HABU). Likevel er tilbudene varierende i innhold, og behandlingen som gis er kun en del av det ordinære tilbudet ved den aktuelle virksomheten. Spesifikke tilbud rettet mot unge med høy risiko for tilbakefall er sjeldne.
Flere behandlingsenheter tilbyr ikke tilstrekkelig behandling for barn og unge i risiko for å skade andre, og ønsker å styrke tilbudet. Den geografiske dekningen av likeverdige og tilgjengelig tjenester for målgruppen varierer betydelig mellom de regionale helseforetakenes opptaksområder.
Ansatte i tjenester rundt barn og unge opplever det som utfordrende å håndtere og følge opp saker der de er bekymret for atferden til den unge. Mangel på tilgjengelig kompetanse, generelle råd og veiledning i slike saker gjør det vanskelig å ta riktige beslutninger og sette i gang nødvendige intervensjoner for å beskytte både den unge og samfunnet.
Kommunale helse- og omsorgstjenester
Kommunale helse- og omsorgstjenester til barn og unge er svært ulikt organisert på tvers av kommuner. Fastlegetjenesten, helsestasjon og skolehelsetjenesten er tjenester som er etablert, men utover dette er det svært ulikt hvilke helsetjenester som tilbys til barn og unge på tvers av kommuner. Dette gjør det krevende å få til sammenhengende tjenester til barn og unge i risiko for å skade andre, og det utfordrer også muligheten til å skape et likeverdig oppfølgingstilbud i kommunen.
Innsikten avdekket at ansatte i kommunale helse- og omsorgstjenester ofte mangler fagspesifikk kompetanse og verktøy for å kunne jobbe systematisk med både identifisering og oppfølging av barn og unge med høy risiko for å utøve SSA og vold. Dette gjør at barn ikke identifiseres og følges opp, og at henvisninger til spesialisthelsetjenesten ofte blir mangelfulle. Kommunale helse- og omsorgstjenester savner veiledning fra fagpersoner med kompetanse på feltet, særlig når de står ovenfor komplekse saker der de er bekymret for atferden til den unge. De opplever at spesialisthelsetjenesten er lite tilgjengelige for både veiledning før og oppfølging i etterkant, og de fleste kommuner mangler også tilgang til spesialiserte tjenester med kompetanse på feltet.