Schober (2016) beskriver flere momenter som avgjørende dersom AKS skal innføres som del av helsetjenesten. Dette inkluderer blant annet:
- Et indentifisert behov for AKS-rollen begrunnet i befolkningens behov for helsetjenester.
- En robust grunnutdanning for sykepleieren som grunnmur for videreutdanning.
- Fleksibelt og pragmatisk utdanningstilbud, som både utdanner til AKS og hvor moduler kan fylle kompetansehull som kan oppstå i en overgangsfase hvor et land er i ferd med å omstille/oppdatere grunnutdanningen.
- Mulighet for å bruke kompetansen i en klinisk karrierevei.
- Tilgjengelige rollemodeller for AKS og mentorordninger (i en oppstartsfase bør det vurderes midlertidig å rekruttere rollemodeller/mentorer fra andre land eller andre kliniske settinger).
- Tilrettelegging for samarbeid mellom interessenter og organisasjoner ved integrering av AKS-rollen i helsetjenesten
OECD ga i 2017 ut en rapport (Maier et al., 2017) som beskriver kjennetegn ved utviklingen av avanserte kliniske roller for sykepleiere i primærhelsetjenesten basert på 37 OECD- og EU-land. Vi anser rapportens beskrivelser av kjennetegn ved rolleutvikling, utdanning og klinisk praksis for AKS som sannsynlig overførbar til et bredere helsetjenesteperspektiv og derfor relevant for denne utredningen.
Myndigheters mulighet til å monitorere utbredelse og bruk av avanserte kliniske sykepleieroller beskrives i rapporten som utfordrende fordi rollene enten ikke er rutinemessig inkludert i monitoreringssystem av helsepersonell eller at rollene ikke er systematisk angitt som særskilte roller i institusjonene og dermed er data vanskelig tilgjengelig (Maier et al., 2017). Dette kan gjøre det vanskelig å si noe presist om utviklingen av slike roller i et land.
Rapporten beskriver videre at det er stort sett de samme barrierene som rapporteres mot innføring av en avansert sykepleierrolle på tvers av land:
- Motstand blant interessenter (ofte sett blant medisinske profesjoner)
- Hindringer gitt av juridiske forhold og annet regelverk
- Manglende tilpasning/utvikling av finansierings- og tilskuddsordninger
- Sen aksept av behovet for nye roller på organisatorisk nivå
De viktigste suksessfaktorene er politiske og organisatoriske endringer rettet mot implementering av avanserte sykepleierroller (Maier et al., 2017). I Norge kan Forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie og utarbeidelse av offentlig spesialistgodkjenning være eksempler på slike tiltak.
Maier og kolleger (2018) har gjennomført en studie som så på oppgavedeling fra leger til sykepleiere med spesialisert og utvidet funksjon i sykehus med akuttfunksjon i landene Tsjekkia, England, Tyskland, Italia, Nederland, Norge, Polen, Skottland og Tyrkia. Her finner de at Nederland, England og Skottland er land med særlig erfaring og kultur for innovative løsninger for oppgaveglidning og nye tjenestemodeller (Maier et al., 2018). I disse landene hvor avanserte kliniske sykepleiere er utdannet for å ha funksjoner med utvidet medisinsk ansvar (scope of practice), er lovendringer som har støttet utvidelse av funksjon som forskriving av legemidler, vært viktig for å understøtte innovativ oppgaveløsning. En overvekt av sykepleierne med utvidet funksjon fra disse landene rapporterte at de hadde selvstendige oppgaver innen pasientinformasjon, koordinering av helsehjelp og oppfølging, inkludert utskrivelse, henvisninger, pleieplaner og veiledning rundt livsstilsendringer. Studien viser at dette ser man ikke i de andre landene som Norge, hvor man ikke har hatt samme strategiske tilnærming til oppgaveløsing og bruk av helsepersonell. Det er ikke lagt opp til endringer i ansvar eller myndighet knyttet til AKS i Norge.
Schober (2016) gir en bred presentasjon av hvordan AKS-rollen har blitt utviklet i en rekke land. Her har vi valgt å trekke frem eksempler hun gir fra Nederland, Storbritannia og Canada.
Et eksempel på bruk av nasjonale tilskuddsordninger rettet mot sykehus kan hentes fra Nederland. Her var et viktig tiltak for å øke tilgangen på AKS-kompetanse i sykehusavdelinger, at myndighetene utviklet tilskuddsordninger for utdanningsstøtte og kompensasjon for lønn under utdanning. Sykehusavdelinger kunne søke tilskudd dersom de kunne dokumenter formelt samarbeid med utdanningstilbyder (universitet/høyskole med AKS-program), at AKS-studenten var ansatt i en utdanningsstilling (2 års stilling) og at avdelingen hadde ansatt en AKS eller en lege som veileder for AKS-studenter knyttet til praksisstudier. I tillegg måtte avdelingen fremvise en stillingsbeskrivelse som sykepleieren skulle tre inn i etter endt kvalifisering til AKS-rollen. Stillingsbeskrivelsen måtte inkludere nasjonale kompetansekrav tilknyttet AKS-rollen. Dette krevde også at en AKS-utdanningen var regulert av en nasjonal forskrift som sikret nivå og innhold i AKS-kompetansen. I Nederland ble det fastsatt at en AKS skulle ha en spesialitet eller fordyping og at den skulle være innenfor en av følgende områder:
- Forebyggende helsehjelp (somatikk)
- Akutt helsehjelp (somatikk)
- Intensivbehandling (somatikk)
- Helsehjelp for somatiske, kroniske lidelser (somatikk)
- Psykisk helsehjelp
Valg av spesialitet begrunnes i den kliniske rollen AKS-en skal fylle. Denne satsningen på utvikling av klare kliniske roller, gjør at i 80% av tiden jobber en AKS med direkte pasientrettede oppgaver. I den resterende tiden har AKS-er oppgaver tilknyttet utvikling av helhetlige pasientforløp, kvalitetsforbedring, prosedyreutvikling, støtte til faglig utvikling for andre sykepleiere og samarbeidede helsepersonell.
I Storbritannia har utvikling av AKS-rollen også kommet langt og et trekk her, er at man har utviklet to spesialiseringer rettet mot akutt (akuttmedisin) og kritisk syke (anestesi- og intensivmedisin) pasienter (Schober, 2016). Schober (2016) beskriver at AKS-kompetansen er delt i to roller (emergency advanced clinical practitioner (EACP) og advanced critical care practitioner (ACCP)). For begge retninger er innholdet i utdanningsprogrammene utviklet gjennom en kartlegging av kompetansebehov opp mot de respektive fagfeltene slik det fremkommer fra klinisk praksis og at lærerkompetansen er tverrfaglig sammensatt.
I Canada er det i hovedsak utviklet to avanserte roller for sykepleiere: "nurse practitioner" (NP) og "clinical nurse specialist" (CNS). NP er autorisert sykepleier med videreutdanning og klinisk erfaring som kan selvstendig diagnostisere, henvise til og tolke diagnostiske tester, forskrive medisiner og kan utføre gitte prosedyrer innenfor et avgrenset praksisfelt. CNS er autorisert sykepleier med master eller PhD innenfor sykepleie, har omfattende sykepleiefaglig kunnskap og ferdigheter, er klinisk ekspert og har erfaring innenfor et gitt fagområde. Det arbeides for forbedret utnyttelse av disse to rollene i helsetjenesten og en bedre tilgang på denne kompetansen nasjonalt.