Kunnskapsgrunnlag

Hvorfor er økonomi viktig for helsa?

Statistisk sett blir helsen i befolkningen gradvis bedre med økende inntekt. Det mest dramatiske helsemålet – dødelighet – avtar tilsvarende oppover i inntektsgruppene i befolkningen.  På folkehelseinstituttets nettsider ligger faktaark med helsestatistikk tilgjengelig.

Her er fire forklaringer på et slikt mønster;

Årsakssammenheng/Kausalitet

Det er mange grunner til at sammenhengen mellom økonomi og helse er sterk. For det første påvirker personlig økonomi helsen mer eller mindre direkte, gjennom forskjellige former for helsefremmende eller -hemmende forbruk og levekår. God økonomi gir mulighet for større tilgang til sunne boliger, rekreasjonsmuligheter, kosthold og helsetjenester. Dette kalles kausalitet: det er direkte årsaksforbindelser mellom økonomi og helse.

Sammenhengen mellom sosioøkonomisk status og helsetilstand /Helserelatert mobilitet – «seleksjon»

Dårlig helse medfører ofte avbrutt utdanning, svakere eller ingen tilknytning til arbeidslivet og lavere inntekt. Dermed «sorteres» folk inn i ulike sosioøkonomiske grupper etter hva slags helse de har. Dette omtales som helserelatert sosial mobilitet.  Dette er trolig litt av forklaringen på hvorfor inntekt-helse-kurven er brattere i de nederste inntektsgruppene: Her oppstår det en negativ vekselvirkning mellom helse og sosioøkonomisk status. Denne typen sosial mobilitet forklarer likevel ikke de bredere mønstrene av sosial ulikhet i helse i befolkningen.

Samvariasjon/Korrelasjon

En tredje forklaring er at det kan finnes bakenforliggende, felles årsaker til både økonomi og helse gjerne kalt korrelasjon eller samvariasjon. I denne sammenheng vil det si at økonomi og helse opptrer sammen, men de påvirker hverandre ikke. Ofte er for eksempel yrker med store arbeidsmiljøbelastninger også lavtlønnsyrker. Her er det ingen direkte årsakssammenheng mellom inntekt og helse, men yrke påvirker begge faktorer.

Inntektsulikhet

En fjerde forklaring på økonomi-helse-sammenhengen er den såkalte inntektsulikhetshypotesen. I følge denne hypotesen er økonomiske forskjeller i seg selv skadelig for folkehelsen, fordi de medfører mindre samhold og solidaritet, sterkere følelser av utilstrekkelighet, mer kriminalitet osv. Et samfunn med store inntektsulikheter vil i følge denne hypotesen ha dårligere gjennomsnittshelse enn et samfunn med små inntektsforskjeller.

Dette er en mekanisme som kan ha særlig betydning lokalt: store økonomiske forskjeller i et lokalsamfunn kan medføre mer misunnelse, mindre samhold, mer avmaktsfølelse blant dem som er dårlig stilt osv.

Fakta

Noen definisjoner

Inntekt: justert husholdningsinntekt, det vil si husholdningens samlede inntekt etter skatt og overføringer, justert for antall personer i husholdningen. 

Lavinntekt (fattigdom): justert husholdningsinntekt under 60 prosent (EU) av medianinntekten i befolkningen (EUs definisjon). Ofte benyttes bare «vedvarende lavinntekt», for eksempel lavinntekt i tre sammenhengende år, for å ekskludere «tilfeldige» episoder av lavinntekt. Studenter regnes av ulike grunner som regel ikke med i norske tellinger av lavinntekt. I teksten er lavinntekt brukt synonymt med fattigdom.

Median inntekt: den inntekten som deler alle inntekter i befolkningen i to like store deler – det vil si at like mange personer tjener mindre enn medianinntekten, som de som tjener mer.

 

Forekomst over vedvarende lavinntekt (fattigdom)

Helseforskjeller finnes gjennom hele inntektshierarkiet. Sammenhengen mellom økonomi og helse er ikke et terskelfenomen som løses ved å løfte enkeltgrupper ut av vedvarende lavinntekt (fattigdom). Samtidig er helseforskjellen størst og tydeligst blant de gruppene som er (relativt) fattige – gruppene nederst i inntektshierarkiet.

Det har vært en endring over tid i sammensetningen av lavinntektsgruppen. Mens eldre (særlig minstepensjonister) tidligere utgjorde en vesentlig del av denne gruppen, er barn og unge voksne nå i flertall. Mesteparten av økningen i barnefattigdom har funnet sted i innvandrerbefolkningen. Sosialhjelp, langtidssykdom og enslig forsørgeransvar er vesentlige risikofaktorer for å havne i lavinntektsgruppen. Inntekt og helse - faktaark med helsestatistikk

Figur 1 Dødelighet etter inntekt (persentiler), menn og kvinner (1999–2003) 

Lenker til statistikk om inntekt og økonomi

Folkehelseprofiler for kommunene (fhi.no) Inneholder statistikk på kommunenivå med indikatorer som kan bidra i kommunens arbeid med oversikt over helsetilstanden samt hvilke ressurser og utfordringer kommunen har.

Kommunehelsa statistikkbank (fhi.no) Inneholder tall for inntekt og personlig økonomi i norske kommuner, inkludert for eksempel lavinntektsandel, medianinntekt og inntektsulikhet. Flere tall, hovedsakelig på nasjonalt nivå, finnes på

Statistisk sentralbyrås temaside om inntekt og forbruk (ssb.no).

Statistisk sentralbyrå: Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2016, SSB-rapport 2016/30 (ssb.no)

Videre lesing

Johan P Mackenbach, Pekka Martikainen, Caspar WN Looman, Jetty AA Dalstra, Anton E Kunst, Eero Lahelma and members of the SEdHA working group: «The shape of the relationship between income and self-assessed health: an international study». I International Journal of Epidemiology 34 (2005):286–293

Snorre Kverndokk: «Inntekt, inntektsulikhet og helse». I Økonomisk forum 9/2006, s. 22–31

Richar Wilkinson og Kate Pickett: «Ulikhetens pris; hvorfor likere fordeling er bedre for alle». Oslo: Res Publica, 2012

Tiltak og virkemidler

Kommunene kan påvirke innbyggernes økonomi på forskjellige måter, for eksempel gjennom pris og tilgang på kommunale tilbud og tjenester og betalingsrutiner. Under viser noen måter kommunen kan tenke tiltak gjennom sitt virkemiddelapparat. Teksten er ikke uttømmende.

Kommunen som plan- og samfunnsutvikler

Kommunen kan på ulike måter påvirke sammensetningen av innbyggere og husholdninger. Kommunens overordnende planer og strategier er et viktig bidrag for lokalsamfunnsutviklingen. Realisering av kommunale planer vil være med på å påvirke hvordan lokalmiljøene utvikles og til en viss grad også hvem som bor der. Som eksempel kan utvikling av boliger være ett. Hva slags type boliger ønskes det i kommunen, vil barnefamilier, eldre, enslige alle ha evne og mulighet til å etablere seg eller bli boende? Hvordan arbeidsmarkedet er, kan stå som et annet eksempel. For kommuner som ligger nær regionale sentra, hjørnesteinsbedrifter eller annen kommersiell virksomhet vil for eksempel kollektivtilbud og infrastruktur kunne påvirke til- og fraflyttingsmønstre.

Kommunens virkemidler som barnehage-, skole- og fritidsaktivitetseier

Mange typiske husholdningsutgifter er i stor grad bestemt av markedsmekanismer, og bare i begrenset grad tilgjengelig for offentlig påvirkning. For en vanlig familie utgjør kategorier som «mediebruk og fritid» og «barnehage» en vesentlig del av utgiftene (basert på SIFOs referansebudsjett), og disse har kommunene stor innflytelse på.

Når det gjelder oppholdsbetaling i barnehage har mange kommuner (22 prosent i 2012) for eksempel inntektsgradert foreldrebetaling, noe som kan påvirke økonomien i lavinntektshusholdninger. Utdanningsdirektoratet har utdypende informasjon om nasjonal ordning for reduksjon i foreldrebetalingen. I 2012 hadde fire kommuner tilbud om friplasser gjennom ordinært betalingssystem. Et flertall av kommunene (69 prosent i 2012) har tilbud om friplass gjennom en eller annen form for særskilt behandling – for eksempel via NAV-kontor eller barnevernsnemnd. Slike friplasser kan selvsagt være av stor verdi for den som får dem. I et folkehelseperspektiv vil imidlertid mer ordinære former for gradering kunne ha vel så stor betydning – både fordi de omfatter flere, og fordi de innebærer mindre fare for stigmatisering, se Prinsipper for tiltaksutforming.

Tilsvarende former for inntektsgraderte «egenandeler» kan man tenke seg for ulike former for kommunale fritidsaktiviteter (kulturskole med mer). I prinsippet kan dette også omfatte aktiviteter i frivillig regi (f.eks. innenfor idretten), men her vil det kanskje være noe vanskeligere å administrere et (ikke-stigmatiserende) inntekts-prøvingssystem.

Kommunens virkemidler gjennom boligpolitikken

En vesentlig del av utgiftene som ikke er inkludert i SIFOs referansebudsjett, er boligutgifter som strøm, forsikring, husleie og utgifter til boliglån. På disse områdene er de kommunale virkemidlene mer marginale (for eksempel kommunale boliger) eller mer indirekte (for eksempel arealplanlegging som påvirker boligpriser), men ikke nødvendigvis mindre betydningsfulle.  Helsedirektoratet har i denne serien en egen veiviser som omhandler bolig.

Mer og utdypende informasjon om bostøtte finnes blant annet på husbankens nettsider. Her er både informasjon til innbyggere, men også informasjon om bostøtte som hjelp for kommunene.

Kommunens virkemidler som arbeidsgiver

Kommunen er i mange tilfeller en ikke ubetydelig arbeidsgiver, og har således en viss innflytelse på den lokale lønnsdannelsen. Samtidig vil arbeidsmarkedet både lokalt og nasjonalt spille en vesentlig rolle.

Andre kommunale virkemidler i tilknytning til hushold med økonomiske utfordringer

Andre kommunale virkemidler knyttet til husholdningenes økonomi, er utbetalings-, fakturerings- og innkasseringsrutiner.

For de fleste husholdningene er det en fordel om kommunale avgifter faktureres ofte snarere enn sjelden, at betalingsfristen er relativt romslig, og at kommunekassereren er fleksibel når det gjelder å stykke opp store regninger i mindre rater.

Når det gjelder den andre siden av husholdningenes økonomi – inntektene – er også de kommunale virkemidlene noe begrenset. Bare for enkelte grupper bestemmer kommunene inntektene direkte, for eksempel gjennom fastsettelse av sosialhjelpssatser.

Eksempler

​Her følger et tenkt eksempel på hvordan en kommune – her kalt Friskvik - kan utforme økonomiske virkemidler i et folkehelseperspektiv. Ingenting i eksempelet er hentet fra faktisk kommunalt arbeid, men alt kunne ha vært det.

​Det gjøres her ikke noe forsøk på å vise reelle beslutningsprosesser. I praksis foregår tiltaksutforming i kompliserte prosesser som inkluderer mange sektorer og aktører. Her er det imidlertid lagt vekt på begrunnelse og resultat, ikke prosess.

Kommuneplanen

Friskvik kommune har «Mindre sosiale helseforskjeller» som et av målene i kommuneplanens samfunnsdel. Det er formulert delmål på en rekke områder, inkludert økonomi: «Dårlig økonomi skal ikke ekskludere noen fra deltakelse». Spørsmålet er hvordan målet kan omsettes i tiltak?

Befolkningsgrunnlag

Et naturlig utgangspunkt er befolkningsgrunnlaget i kommunen. Balansen mellom tiltak som kommer alle til gode, og tiltak som er rettet mot særskilt utsatte grupper, må blant annet avveies ut fra størrelsen på inntektsforskjellene, og størrelsen på lavinntektspopulasjonen. Dersom lavinntektspopulasjonen er stor, bør det i tillegg undersøkes hvilke grupper som dominerer innenfor denne populasjonen.

Universelle tiltak

I Friskviks folkehelseprofil (fra Folkehelseinstituttet) går det fram at inntektsulikhetene i kommunen er omtrent på samme nivå som gjennomsnittet for både fylket og landet. Friskvik har imidlertid ambisjoner om å være bedre enn gjennomsnittskommunen, og bestemmer seg derfor for å redusere renovasjonsavgiften med ti prosent. Dette vil ikke påvirke den statistiske inntektsulikheten, men det vil likevel bidra til å bedre økonomien i så å si samtlige husholdninger i kommunen.

Risikogrupper

I Friskviks folkehelseprofil går det fram at lavinntektsgruppen i kommunen er overraskende stor, og større enn både landsgjennomsnittet og nivået i nabokommunene. Ved hjelp av befolkningsstatistikk fra SSB finner man ut at barnefamilier trolig er en hovedkomponent i denne risikopopulasjonen.

Barnehagesatsene er allerede inntektsgradert, men skolefritidsordningen er ikke gradert. Kommunen bestemmer seg derfor for å innføre inntektsgradert foreldrebetaling i skolefritidsordningen. Systemet som innføres er likt det som allerede gjelder for foreldrebetaling i barnehagene. Det er derfor administrativt overkommelig. Overgangen fra barnehage til skole vil derved også bli enklere for mange husholdninger rent økonomisk.

Andre tiltak

En brukerundersøkelse i Friskvik kommune har vist at mange sliter med å betale kommunale regninger. Som et tredje tiltaksområde i økonomidelen av ulikhetssatsningen blir det derfor besluttet å gjennomgå faktureringsrutinene.

En del tjenester og avgifter, blant andre skolefritidsordning og barnehage, faktureres månedlig, mens en del andre avgifter som vann, avløp og renovasjon bare faktureres to ganger i året. Siden et flertall av husholdningene uansett mottar månedlige fakturaer, viser det seg relativt enkelt å legge om faktureringsrutinene slik at alle husholdninger mottar fakturaer for samtlige kommunale tjenester månedlig og på samme oversiktlige regning.

Sist faglig oppdatert: 4. juli 2017