Pasienter i livets sluttfase bruker ofte mange legemidler. I denne fasen endres behandlingsfokus og legemidler med umiddelbart symptomlindrende effekt bør prioriteres.
Det er viktig å optimalisere legemiddelbehandling hos pasienter i livets sluttfase med hensyn til seponering og endring av legemidler, dosering og administrasjonsmåte ved uakseptable bivirkninger. Eksempler på bivirkninger er kvalme, munntørrhet, urinretensjon, delirium, agitasjon eller uønsket sedasjon som vedvarer.
Gjennomgang av legemiddellisten og eventuelt seponering av legemidler bør gjøres i samråd med pasienten når dette er mulig, og eventuelt med pårørende.
Kroppens omdanning av legemidler endres i livets sluttfase, med tilhørende økt risiko for plagsomme bivirkninger. I tillegg gjør munntørrhet og redusert svelgefunksjon legemiddelinntaket vanskeligere.
Ved legemiddelbehandling i livets sluttfase er det faglig konsensus for bruk av legemidler som har god symptomlindrende effekt, men hvor det kan være fare for overdosering og bivirkninger. Det brukes også legemidler utenfor godkjent indikasjon, som for eksempel midazolam og glykopyrronium. Dette forsterker kravet til kompetanse i bruken av det aktuelle legemiddelet. Indikasjonsstillingen må være klar, hvilket inkluderer at pasienten må ha et plagsomt symptom som forventes lindret ved å ta i bruk det aktuelle legemiddelet. I tillegg må man ha god kunnskap om potensielle bivirkninger og en klar plan for å håndtere disse.