Nasjonale og internasjonale rammer for folkehelsearbeidet
Folkehelseloven, nasjonale og internasjonale mål og noen anerkjente samfunnshensyn regulerer og danner rammer for arbeidet med å bedre befolkningens folkehelse. Dette er reguleringer og rammer som skal hensyntas og som en derfor må gjøre seg kjent med når det vurderes at det er behov for å igangsette statlige tiltak.
Folkehelseloven
Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) trådte i kraft 1. januar 2012. Det foregår nå en revisjon som legges frem for stortinget vårsesjon 25. Folkehelseloven skal bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevne sosiale helseforskjeller.
Loven fastsetter at folkehelse er et ansvar i alle sektorer, og på alle forvaltningsnivåer, dvs. kommuner, fylkeskommuner og nasjonale myndigheter. Loven gir hjemmel til å fastsette krav til virksomheter om forhold med betydning for befolkningens helse (miljørettet helsevern), og gir kommuner virkemidler som for eksempel stansing og retting mv. overfor virksomheter.
Folkehelseloven angir en systematisk arbeidsform for langsiktig innsats i folkehelsearbeidet. Kommuner og fylkeskommuner skal fremme helse innen de oppgaver og med de virkemidler de er tillagt. Statlige myndigheter skal i sin virksomhet vurdere konsekvenser for befolkningens helse der det er relevant.
Folkehelsearbeid
Folkehelsearbeid karakteriseres ved helsefremmende og forebyggende innsats. Folkehelsearbeid bygger på en oppfatning om at helse primært ikke skapes i helsesektoren, men på andre samfunnsarenaer som har betydning for befolkningens helse. Derfor kjennetegnes folkehelsearbeidet av tverrsektoriell innsats.
Prinsipper i folkehelsearbeidet
Folkehelseloven bygger på fem grunnleggende prinsipper for arbeidet (Prop. 90 L (2010–2011) (regjeringen.no)); utjevne sosiale helseforskjeller, «helse i alt vi gjør / helse i all politikk» (Health in All Policies), bærekraftig utvikling, føre-var og medvirkning. Prinsippene gjenspeiler grunnleggende verdier, hensyn og formål med folkehelseloven. Intensjonen er at prinsippene skal være rettesnor for bl.a. utforming av ny lovgivning og annet regelverk og ved skjønnsutøvelse av loven.
Relevans for utredninger etter utredningsinstruksen
Utredningsinstruksens første spørsmål i en minimumsutredning er «Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?». Det er bred enighet om nasjonale mål på folkehelseområdet, men interessemotsetninger og ulike prioriteringer kan oppstå når en i ulike sektorer vil gi prioritet til egne mål.
Ifølge DFØs veileder til utredningsinstruksen skal det gis en beskrivelse av problemet, dets omfang, hvor alvorlig det er og hvem som blir berørt. I DFØs veileder til utredningsinstruksen anbefales det å starte med å identifisere personer eller grupper i samfunnet som forventes vil bli berørt av tiltaket som utredes. Beskriv hvilke grupper eller personer dette i så fall gjelder. Det må gjøres en vurdering av omfang og om det er mulig å tallfeste hvor mange som berøres av tiltaket og i hvilket omfang. Hvis det ikke kan tallfestes nøyaktig må en likevel forsøke å anslå hvor mange som antakelig vil bli berørt, og i hvilken grad de blir berørt. Hva er det ved tiltaket som gjør at noen grupper berøres, hvordan blir gruppene berørt og grad av alvorlighet bør også beskrives. DFØ gir veiledning om hvordan berørte personer vurderes og beregnes i samfunnsøkonomiske analyser DFØ (2023).
I befolkningen er det noen grupper/personer som har dårligere helse og/eller livskvalitet enn befolkningen for øvrig. Vi vet for eksempel at personer med dårligere levekår, kortere utdanning og lavere inntekt statistisk sett har dårligere helse og livskvalitet og lever kortere enn gjennomsnittet. Slike sosiale ulikheter i helse danner mønster av en gradient gjennom hele befolkningen. I geografiske områder med opphopning av dårlige levekår og dårlige bo- og nærmiljøforhold kan andelen personer med dårligere helse og livskvalitet være større enn i andre områder. I arbeidet med å identifisere berørte grupper er det derfor viktig å se på sosioøkonomisk situasjon og levekår i vurdering av virkninger for helse og livskvalitet for disse gruppene, enten virkningene er direkte (for eksempel på psykisk helse) eller indirekte (for eksempel strukturelle forhold), se kapittelets andre anbefaling «Foreslåtte tiltak bør inkludere en vurdering av virkninger på målgruppens helse og livskvalitet og fordelingen av dette. Utredningen bør inkludere faktorer som virker inn på helse og livskvalitet, herunder strukturelle forhold».
Det bør gjøres en vurdering av hva som er årsakene til at problemene har oppstått. I tillegg skal nullalternativet beskrives, det vil si dagens situasjon og forventet utvikling uten tiltak. Videre skal det formuleres mål, og angis hva som er den framtidige tilstanden som ønskes oppnådd. Det skal formuleres mål for samfunnet som helhet og for målgruppen(e) som en ønsker å endre situasjonen for. Se også DFØs veileder i samfunnsøkonomiske analyser for gode generelle råd om identifisering av problemet, formulering av mål og utarbeidelse av nullalternativet.
Ifølge Utredningsinstruksen, skal relevante aktører involveres tidlig i utredningsarbeidet, ettersom disse kan gi verdifull informasjon om mulige virkninger av tiltak og i øvrige deler av utredningsarbeidet. Det kan være frivillige organisasjoner, grupper av befolkningen, interesseorganisasjoner, fagfolk, offentlige etater, private aktører og lignende. Grupper eller personer som berøres av tiltak bør også involveres i utredningen. Det gjelder også grupper det kan være vanskeligere å nå, for eksempel på grunn av språk og sosioøkonomiske ressurser.
Internasjonale forpliktelser
Norge har forpliktet seg til å følge opp FNs bærekraftsmål (fn.no). De fleste av målene er relevante for befolkningens helse og livskvalitet, ikke bare mål 3 om god helse og livskvalitet. SSB har på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet opprettet en nasjonal portal for indikatorer til bærekraftsmålene (ssb.no).
Verdens helseforsamling (WHA) vedtok i 2012 et mål om å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer (NCD) med 25 prosent innen 2025. Dette målet er senere endret til 33 prosent reduksjon innen 2030, og inngår i de globale målene for bærekraftig utvikling: Det er etablert nasjonale mål, indikatorer og tiltak (fhi.no) for å følge utviklingen.
Gjennom erklæringen fra den syvende ministerkonferansen for miljø og helse (who.int) i regi av Verdens helseorganisasjon i Budapest i 2023 forpliktet Norge seg til å «accelerate the just transition towards resilient, healthy, equitable and sustainable societies».