3. Samarbeid på individnivå

Vilkåret for samarbeidsplikten i enkeltsaker er at samarbeid er nødvendig for å gi barnet eller ungdommen et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Nødvendighetskravet skal ikke tolkes strengt. Det er det enkelte barn, ungdommen og familiens helhetlige behov som er avgjørende for om velferdstjenestene har plikt til å samarbeide. 

Det kan være nødvendig å samarbeide selv om behovet for hjelp er kortvarig. Det er derfor ikke et krav at behovet skal være varig eller strekke seg over et bestemt antall måneder eller år.  

Den enkelte velferdstjeneste har plikt til å vurdere om samarbeid er nødvendig for å gi barnet eller ungdommen et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, men det er tjenesteeier som har det overordnede ansvaret for at velferdstjenestene oppfyller samarbeidsplikten. Beskrivelse av ansvaret til tjenesteeier finner du i kapittelet Samarbeid på systemnivå.  

Samarbeidsplikten på individnivå står i

Samarbeidsplikt, individuell plan og barnekoordinator

Samarbeidsplikten gir ikke det enkelte barnet eller den enkelte ungdommen en individuell rettighet til at tjenestene samarbeider. Det fattes ikke enkeltvedtak om samarbeid og det er heller ikke klageadgang. En tydelig plikt for tjenestene til å samarbeide vil likevel gi et rettslig grunnlag for oppfølging gjennom for eksempel tilsyn. Dersom tjenestene ikke ivaretar plikten til å samarbeide, kan barn, unge og deres familier varsle statsforvalteren.

Barn og unge som er i målgruppen for denne veilederen vil ofte ha rett på individuell plan. Velferdstjenestene må vurdere om vilkårene for rett til individuell plan er oppfylt etter reglene i helse- og omsorgstjenestelovgivningen, barnevernsloven, NAV-loven og sosialtjenesteloven. Enkelte familier eller barn og unge har også rett til barnekoordinator eller koordinator. Det er viktig å avklare om barnet oppfyller vilkårene, fordi dette gir individuelle rettigheter. Hvis barnet, ungdommen eller familien har individuell plan, koordinator eller barnekoordinator, vil samarbeidet basere seg på dette.

Les mer om

Steg 1: Avklare om andre tjenesteytere gir tjenester  

For å vurdere om det er samarbeidsplikt, er første steg at velferdstjenesten skaffer seg en oversikt over om barn, unge og familier som mottar tjenester fra dem, også mottar tjenester fra andre. I praksis vil det være den enkelte ansatte som gir oppfølging og tjenester som skaffer denne oversikten. En viktig kilde til informasjon er å spørre barnet, ungdommen eller foreldrene.

Selv om barnet eller ungdommen ikke mottar tjenester fra andre, kan det likevel være at de har behov for det. I slike tilfeller bør tjenesteyter gi veiledning og eventuelt hjelpe barnet eller foreldrene med å kontakte rett tjeneste. Kapittel om veilednings- og oppmerksomhetsplikt.

Steg 2: Vurdere om det er behov for at tjenestene samarbeider 

Hvis flere tjenesteytere gir tjenester må det gjøres en individuell og konkret vurdering av om samarbeid er nødvendig for å gi barnet eller ungdommen et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. I denne vurderingen må tjenestene legge vekt på hva barnet eller ungdommen selv ønsker, og hva som er til barnets beste.

Samarbeidet må være en integrert del av tjenestetilbudet, og interne systemer og rutiner må legge til rette for samarbeid i enkeltsaker.

Eksempler på situasjoner hvor samarbeid kan være nødvendig

Barn og unge i barnevernet har forhøyet risiko for å utvikle psykiske helseproblemer. Undersøkelser viser også at særlig ulykker og selvmord er overrepresentert i barnevernsgruppen. Barn som bor i barnevernsinstitusjon eller fosterhjem, har i mange tilfeller behov for kontakt med fastlege, skolehelsetjenesten, behandlere i psykisk helsevern og andre profesjonelle helsearbeidere. Familievernkontoret har samtaletilbud til barn og et særskilt ansvar for å gi et tilbud til foreldre som har barn i fosterhjem eller i barnevernsinstitusjon. For å sikre disse barna et helhetlig og samordnet tjenestetilbud er det i mange tilfeller nødvendig å samarbeid med andre tjenesteytere.
Noen barn og unge har omfattende og jevnlige behov for helse- og omsorgstjenester i skolehverdagen. Eksempler på slike behov kan være medisinering, sondeernæring, håndtering av medisinsk utstyr m.m. Noen elever kan for eksempel få astmatiske eller epileptiske anfall mens de er på skolen. Samarbeid mellom skolen og helse- og omsorgstjenestene er da nødvendig for at eleven skal få ivaretatt sine behov i skolehverdagen.    
Noen elever har utfordringer som kan føre til utfordrende atferd på skolen. Skolen skal tilpasse opplæringen for at eleven skal få et tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Dette kan handle om å se på hvordan man kan forebygge denne atferden hos eleven og tilpasse opplæringen ut fra dette. For å få den nødvendige faglige kompetansen som trengs, må skolen i mange tilfeller samarbeide med helse- og omsorgstjenesten, PP-tjenesten og andre velferdstjenester. Hvis eleven er på avlastning, kan det være nødvendig at skolen og avlastningsboligen samarbeider.     
I noen tilfeller mottar familien tjenester fra flere tjenesteytere. Noen av tjenestene er til barna, mens andre er til foreldrene. Det kan handle om at barnet har psykiske utfordringer, lavt utbytte av opplæringen og at det er store konflikter i familien. Barnet får innvilget spesialundervisning, skolen jobber med å tilrettelegge for et alternativt skoleløp og barnet har fått time i BUP. På grunn av det høye konfliktnivået hjemme mottar familien hjelpetiltak fra barnevernstjenesten i form av foreldreveiledning. Mor deltar på et arbeidsrettet kurs i regi av NAV. Mor sliter med å følge opp avtaler med skole, barnevernstjenesten og BUP i tillegg til selv å være til stede på kurset. Hun har fått beskjed fra sin veileder i NAV om at dersom hun ikke møter til avtalt kurs, vil hun miste tiltakspengene og risikere å miste plassen på kurset. I slike tilfeller er det nødvendig å samordne tjenester og oppfølging til foreldrene slik at barnet eller ungdommen skal få et godt tjenestetilbud fra hver av tjenesteyterne.

I noen tilfeller er det ikke nødvendig at tjenester fra flere tjenesteytere ses i sammenheng. For eksempel går de fleste barn i barnehage samtidig som de får oppfølging av helsestasjonen og tannhelsetjenesten. Vanligvis vil ikke dette i seg selv utløse plikt til samarbeid mellom disse velferdstjenestene. Velferdstjenestene har likevel alltid lov til å samarbeide hvis familien samtykker. Barn, unge og foreldrenes behov og ønsker bør tillegges stor vekt, og terskelen for å samarbeide med andre tjenesteytere bør være lav. Det å samarbeide vil kunne ha positive effekter for det enkelte barn, for tjenesteyterne og samfunnet.     

Steg 3: Opprette kontakt med aktuell tjeneste

Dersom en velferdstjeneste vurderer at samarbeid er nødvendig for å gi et helhetlig og samordnet tilbud, må velferdstjenesten ta det opp med rette tjeneste. Slik kontakt forutsetter samtykke, eller unntak fra taushetsplikt.

I et samarbeid er det nødvendig å avklare hvem som gjør hva og når. Dette vil variere fra sak til sak. Det er viktig at de ulike velferdstjenestene jobber mot samme mål og at det deles nødvendig og tilstrekkelig informasjon mellom velferdstjenestene. Deling av informasjon må gjøres i henhold til reglene om samtykke og taushetsplikt.   

Tjenesten må gjøre en konkret faglig vurdering av  

hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med
hva de skal samarbeide om i det enkelte tilfelle
hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli
hvordan samarbeidet i praksis skal organiseres

Samarbeidet vil kunne endres over tid, og det er viktig å fortløpende evaluere samarbeidet. Det er viktig å ha en tett dialog med barnet, ungdommen og foreldre for å avdekke hvordan samarbeidet oppleves, og for å avdekke eventuelle endringer i hva det er behov for. Dersom nye behov oppstår, kan det medføre endringer både knyttet til hvem som gjør hva og når.     

Det må også avklares hvem som skal samordne tjenestetilbudet. En kommunal tjeneste skal ha hovedansvaret for samordningen av tjenestene. I mange tilfeller er det klart hvilken velferdstjeneste som har ansvar for å samordne tjenestetilbudet, for eksempel når en tjeneste har mest å gjøre med barnet eller ungdommen. Barnet eller ungdommen skal få mulighet til å gi uttrykk for sitt syn om hvem som skal samordne tjenestetilbudet deres. Hvis tjenestene ikke blir enige om hvem som har samordningsansvaret, har kommunen plikt til å avklare hvilken tjeneste som skal samordne. Kommunen kan ikke bestemme at en fylkeskommunal, statlig eller privat tjenesteyter skal samordne tilbudet, men tjenestene kan avtale det. Hvis det er oppnevnt barnekoordinator, så er det barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet blir samordnet. 

Barnets beste 

Hensynet til barnets/ungdommens beste er et grunnleggende hensyn i vurderingen av hvordan velferdstjenestene skal samarbeide. Hva som er best for barnet eller ungdommen, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle ut fra barnets eller ungdommens situasjon og behov. For å gjøre en barnets beste-vurdering må barnet bli hørt.

Momenter i en vurdering av hva som er barnets beste:

Barnet eller ungdommen sitt syn 
Identiteten, karaktertrekkene og egenskapene til barnet eller ungdommen 
Familiemiljø og nære relasjoner 
Barnets eller ungdommens rett til vern, omsorg og trygghet 
Sårbarheten til barnet eller ungdommen 
Den fysiske og psykiske helsen til barnet eller ungdommen 
Barnets rett til utdanning

Barns beste-vurdering (veileder, udir.no).

Barnets rett til å bli hørt 

Velferdstjenestene skal sørge for at barnet, ungdommen og foreldrene får gitt uttrykk for sine behov, ønsker og synspunkter. Barn og ungdom har rett til å uttale seg, men ingen plikt.

I situasjoner hvor tjenesten snakker med barna, kan disse rådene følges:  

Snakk med barnet så tidlig som mulig.
Hovedprinsippet er at barn skal høres direkte. Vurder behovet for særskilt tilrettelegging.
Vurder hvor du/dere skal snakke med barnet. Dette kan for eksempel være i barnehagen, på skolen, hjemme hos familien til barnet, på et nøytralt sted, på kontoret/tjenestestedet eller digitalt.
Vurder hvem som skal snakke med barnet, og avklar om barnet skal ha med seg noen i samtalen.

Det må legges til rette slik at barnet eller ungdommen kan uttrykke seg fritt og ikke opplever det som en byrde. Det er viktig å tilrettelegge og ufarliggjøre situasjonen der barn blir hørt. Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet.  

Barn med funksjonsnedsettelse kan ha en ekstra sårbarhet når det gjelder retten til å bli hørt og medvirke. Tjenestene må påse at informasjonen er tilpasset barn og unges alder, modenhet og funksjonsnedsettelse slik at det ikke bare er foreldrene eller verge for barn og unge med funksjonsnedsettelse som får informasjon og får medvirke. Tjenestene må også vurdere om det er behov for hjelp av tolk, ASK (alternativ supplerende kommunikasjon) eller lignende. Se også: Veiledning til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) (bufdir.no).

For eksempel kan et barn ønske å begrense antall deltakere i samarbeidsmøtene for at det skal bli lettere å selv delta aktivt og uttrykke egne synspunkter. Da kan det være aktuelt at bare de mest sentrale velferdstjenestene deltar i møtene, selv om det er nødvendig at flere av velferdstjenestene deltar i samarbeidet på andre måter. 

Råd om medvirkning 

Barneombudets ekspertgruppe om samarbeid mellom tjenester har i apporten "Å eie sin egen historie" (barneombudet.no) følgende råd til tjenestene om godt samarbeid og barns og unges medvirkning:  

Involver barnet eller ungdommen, og gi mest mulig informasjon.
Avtal samarbeidet og hjelpen som skal gis, og hvem som skal gjøre hva.  
Lag tydelige avtaler om deling av informasjon og taushetsplikt.
Vær åpen og ærlig om hva man vet, da det kan være ubehagelig å være usikker på hvem som vet hva.
Sørg for at møter er godt forberedt, at barnet eller ungdommen får medvirke, og at møtene blir fulgt opp på en ordentlig måte.
Gi muligheten til å si fra på en trygg måte hvis noe ikke fungerer.

Eksempler

Eksempel 1: Samarbeid i en overgangsfase 

En ungdom som snart fyller 18 år, har gjennom flere år mottatt hjelpetiltak fra barnevernet. Ungdommen har avbrutt videregående skole. Ungdommen mottar i den forbindelse bistand fra Oppfølgingstjenesten, som har sørget for at ungdommen har fått et tilbud om opplæring for å få generell studiekompetanse. Oppfølgingstjenesten og barnevernstjenesten samarbeider om oppfølgingen av ungdommen, da det er vurdert som nødvendig for å gi et helhetlig tjenestetilbud. 

I forbindelse med oppfølgingen identifiserer barnevernstjenesten et behov for andre tjenester. Ungdommen ønsker å få seg en jobb ved siden av skolen, og det viser seg at det gjennom flere år har opparbeidet seg en gjeld som påvirker ungdommens fremtidige økonomi dersom det ikke håndteres. Barnevernet veileder og eventuelt hjelper ungdommen til å komme i kontakt med NAV for å få vurdert sine rettigheter til tjenester og/eller ytelser.  

Dersom ungdommen innvilges tjenester fra NAV, må alle tjenestene vurdere behovet for samarbeid. Dersom det vurderes at samarbeid er nødvendig for å gi ungdommen et helhetlig og samordnet tjenestetilbud har velferdstjenestene i dette tilfellet en samarbeidsplikt. I dette tilfellet er tjenestene enige om at Oppfølgingstjenesten skal samordne tjenestene. 

Ungdommen innvilges råd og veiledning. I tillegg henvises ungdommen til gjeldsrådgiver og det fattes et vedtak basert på ungdommens oppfølgingsbehov for å komme i arbeid. Ungdommen får en veileder NAV, og takker deretter nei til ettervern fra barnevernstjenesten som derfor trekker seg ut av samarbeidet. NAV og Oppfølgingstjenesten vurderer at det fortsatt er et behov for samarbeid for å tilpasse jobbsøk med skoleplanen. Hvor langvarig dette samarbeidet blir vil avhenge av ungdommens hjelpebehov og når målene i planen er oppnådd. 

Etableringsfasen oppleves som psykisk belastende for ungdommen, som begynner å unngå avtalene både med NAV og Oppfølgingstjenesten. Ungdommen oppsøker fastlegen som sender en henvisning til BUP. På bakgrunn av dette revurderes innholdet i tjenestene for å unngå at ungdommen faller utenfor skolen i påvente av en rettighetsvurdering og eventuell oppstart av behandling i BUP.  

Eksempel 2: Sofia og Daniel

Sofia er mor til Daniel på åtte år. De to har bodd på krisesenter i tre måneder. Sofia har fortalt at hun har vært utsatt for vold fra Daniels far og at Daniel har vært vitne til dette. Sofia ønsker å ta ut seperasjon og hun vil ikke at Daniel skal ha samvær med faren sin. Krisesenteret har med samtykke fra Sofia kontaktet familievernkontoret og Sofia er i dialog med dem i forbindelse med skilsmisseprosessen.  

Nå skal familien flytte tilbake fra krisesenteret til Mellomvik kommune. Sofia har fortalt krisesenteret at hun får råd og veiledning som et hjelpetiltak fra barnevernstjenesten i Mellomvik. Krisesenteret er derfor kjent med at Sofia mottar tjenester fra både familievernkontoret og barnevernstjenesten. På grunn av at hun har vært utsatt for vold har Sofia vært sykemeldt fra jobben en lengre periode, også den perioden hun har vært på krisesenteret. Sofia mottar oppfølging fra NAV-kontoret og NAV og arbeidsgiver har en dialog rundt tilrettelegging på arbeidsplassen slik at Sofia kan komme tilbake i jobb.  

Krisesenteret vurderer at Sofia og Daniel vil ha behov for et helhetlig og samordnet tjenestetilbud i en overgangsfase. Ifølge samarbeidsplikten i krisesenterloven § 4 skal kommunen sørge for at krisesenteret samarbeider med de øvrige tjenestene som familien er i kontakt med.

En ansatt i krisesenteret har med samtykke fra Sofia kontaktet barnevernstjenesten og NAV i Mellomvik for å planlegge flytting tilbake til Mellomvik. Krisesenteret inviterer barnevernstjenesten, familieverntjenesten, NAV og Sofia til et møte. I møtet kartlegger de Sofias og Daniels behov for tjenester. Familien har behov for et nytt sted å bo. Daniel skal begynne på ny skole, han trenger plass på SFO og ønsker å begynne på en fritidsaktivitet. Det er viktig at Daniel går på SFO, både for hans egen utvikling og for at Sofia kan komme tilbake i jobb. Sofia trenger også bistand til å kartlegge sine økonomiske rettigheter hos NAV når hun nå er aleneforsørger.  

Kartleggingen av Sofias og Daniels situasjon viser at det er behov for råd og veiledning fra NAV knyttet til ytelser for enslige forsørgere og deres bosituasjon. Sofia har behov for bistand til å finne en egnet bolig i Mellomvik kommune. Boligen må oppfylle noen sikkerhetsmessige hensyn og bør være i nærheten av Daniel sin nye skole. De andre tjenestene må vurdere om Sofia og Daniel kan få hjelp og tiltak fra dem.  

I Mellomvik kommune er boligkontoret organisatorisk en del av NAV. Ved boligkontoret er det ansatt en bolig fremskaffer, som bistår Sofia med å finne en egnet bolig.    

Oppholdet på krisesenteret er snart over og Sofia ønsker at barnevernstjenesten overtar samordningsansvaret, det gis derfor et nytt samtykke fra Sofia. Og barnevernstjenesten kontakter de andre tjenestene.  

Familien har ved utflytting fra krisesenteret oppfølging fra NAV, skolen til Daniel, barnevernstjenesten og familievernkontoret. Sofia ønsker at tjenestene skal fortsette samarbeidet. Barnevernstjenesten bruker rutinene for tverrfaglig samarbeid som er laget i tjenesteområdet Oppvekst, og avtaler jevnlige samarbeidsmøter. Tjenestene ser både Sofia og Daniel sine samlede behov og planlegger blant annet rekkefølgen på tiltak, hvem som har ansvar for hva, og behov for informasjonsutveksling mellom tjenestene. Sofia medvirker i avgjørelsene som tas, og Daniel blir involvert ut fra sin alder og modenhet. 

I enkelte tilfeller kan et barn eller en ungdom med behov for helhetlige og samordnede tjenester ha tilknytning til flere kommuner.

Et eksempel på dette er når et barn er plassert i et fosterhjem eller en institusjon som ligger i en annen kommune enn den kommunen som har ansvaret for å følge opp barnet. I slike tilfeller er det den barneverntjenesten som har omsorgen for barnet (omsorgskommunen) som har ansvaret for å følge opp barnet og å samarbeide med andre tjenester barnet har behov for. Hvis barnet bor i fosterhjem i en annen kommune enn omsorgskommunen, kan det være behov for samarbeid mellom barneverntjenesten i fosterhjemskommunen og andre tjenester i den kommunen der barnet bor. Behovet for slikt samarbeid må avklares lokalt.     

Problemstillingen kan også være aktuell der et barn har delt bosted, og foreldre bor i hver sin kommune. Folkeregistreringen i Norge har alltid vært basert på en grunnleggende forutsetning om at hver person har én registrert bostedsadresse. Denne adressen har betydning i en rekke sammenhenger, blant annet for kommunal planlegging. Enkelte barn har imidlertid to faktiske bosteder, og det er lagt til rette for registrering i Folkeregisteret av at barnet har to faktiske bosteder, selv om kun én bostedsadresse kan legges til grunn for folketellinger, statistikk, valgmanntall og lignende. Offentlige myndigheter og etater som har bruk for denne informasjonen (for eksempel barnehage og skole) vil da kunne benytte begge adressene.     

Kommunen hvor barnet har registrert fast bosted har ansvaret for å samordne tjenestetilbudet. Denne kommunen skal også samordne med eventuelle tjenester som barnet mottar i kommunen der barnet har sitt andre bosted, dersom det er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Ungdom over 15 år kan gjennomføre straff både i regi av konfliktrådet og kriminalomsorgen, og samarbeidsplikten vil omfatte barn under straffegjennomføring.

Et godt samarbeid mellom aktørene i straffesakskjeden og statlige og kommunale velferdstjenester er en forutsetning for å gi ungdommen et helhetlig og samordnet tjenestetilbud når de er under straffegjennomføring, og for å kunne forebygge ny kriminalitet etter endt straffegjennomføring. 

Mange av ungdommene under straffegjennomføring vil kunne ha rett til individuell plan (IP). I disse tilfellene vil IP være et viktig verktøy for å sikre overgangen til aktivitet, utdanning og arbeid etter straffegjennomføring. De vil også kunne har rett til barnekoordinator eller alminnelig koordinator.

Kommunens samordningsplikt gjelder også ungdom som er under straffegjennomføring. Derfor er det viktig å ha en god dialog med konfliktrådet eller kriminalomsorgen.

Velferdstjenestenes deltakelse i ungdomsstraff og ungdomsoppfølging

Konfliktrådet ved ungdomskoordinator (UK) har ansvar for å koordinere straffereaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Straffereaksjonene er basert på tverretatlig oppfølging og gjenopprettende prosess, og forutsetter et bredt tilbud av tiltak, at oppfølgingen skreddersys ungdommen og at hjelpeapparatet medvirker. Prop. 135 L, Gjennomføring og oppfølging av ungdomsplanen, departementets vurdering.

Det lokale tjeneste- og tiltakstilbudet former innholdet i straffen. Kommunale tjenesteutøvere rettet mot barn og unge som grunnskole, barneverntjenesten og helse- og omsorgstjenesten, samt statlige og fylkeskommunale aktører som spesialisthelsetjenesten og videregående skole, er forpliktet til å delta i oppfølgingen av ungdom som gjennomfører ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging, se konfliktrådsloven § 26.

Tjenestene får ansvar for tiltak som ungdommen forplikter seg til å følge. Disse nedtegnes i en ungdomsplan. En ungdomsplan kan inneholde både hjelpe- og kontrolltiltak, for eksempel tiltak om at ungdommen skal gå på skole eller annet dagtilbud, delta på ulike typer behandlings- eller samtaletiltak, andre tiltak i regi av barnevernet, innetider, fritidsaktiviteter osv.

Tjenestene, verge, ungdomskoordinator og deltakere fra ungdommens nettverk, utgjør oppfølgingsteamet, som blant annet skal motivere og hjelpe ungdommen til å følge opp tiltakene i planen og gi ungdommen tro på seg selv gjennom meningsfulle aktiviteter og relasjoner.

Eksempel – Adam gjennomfører ungdomsstraff

Adam er 17 år og har fått ungdomsstraff i 2 år for flere voldsepisoder mot jevnaldrende.

Under kartleggingen kommer det fram at Adam har vokst opp i et turbulent hjem og at familien har tiltak i barnevernstjenesten. Adam har blant annet utfordringer med impulskontroll. Han går på videregående skole, men har mye fravær. Adam blir stadig observert i sentrum av byen på dagtid og har jevnlig kontakt med uteseksjonen. Han henger med andre ungdom som strever og er godt kjent av politiet. Adam har liten tillit til voksenpersoner.

I samarbeid med Adam og foreldrene kontakter ungdomskoordinator ulike tjenester og tiltak der han bor. Det etableres et oppfølgingsteam bestående av ungdomskoordinator, miljøarbeider på skolen, saksbehandler i barnevernstjenesten, representant fra utekontakten, helsesykepleier og obligatoriske deltakere i ungdomsstraffen; politikontakt og representant fra kriminalomsorgen. I tillegg deltar Adams foreldre siden han er under 18 år.

Adam og oppfølgingsteamet møtes til et oppstartsmøte hvor ungdomsplanen fastsettes. De møtes deretter jevnlig for å snakke sammen om hvordan det går med straffegjennomføringen og hvordan han har det. Oppfølgingsteamet snakker også med Adam om hvordan hans manglende tillit til voksne kan adresseres og hvem han eventuelt vil snakke med om dette. Konfliktrådet legger til rette for gjenopprettende møter med fornærmede for lovbruddet og andre personer hvor det kan være behov for det.

Oppfølgingsteamet har kontakt med Adam og ungdomskoordinator mellom møtene for å følge opp tiltak de er ansvarlig for. Deltakerne i oppfølgingsteamet rapporterer til ungdomskoordinator dersom Adam ikke følger opp tiltaket som avtalt.

Straffegjennomføring i kriminalomsorgen

Kriminalomsorgen har ansvar for barn og unge som idømmes andre straffer i samfunn eller i fengsel. Barn som gjennomfører straff i samfunn, har i de fleste tilfellene behov for oppfølging av ansvarlig kommune og det er viktig med god dialog med friomsorgskontoret som er ansvarlig for straffegjennomføringen. De barna som blir idømt en fengselsstraff, gjennomfører som hovedregel straffen sin ved en av de to ungdomsenhetene som er etablert under kriminalomsorgen. Ungdomsenhetene i kriminalomsorgen har tverretatlige team som skal ivareta de unges behov under straffegjennomføringen og forberede tiden etter løslatelse, jf. straffegjennomføringsloven § 10 a.

Veilederen er utarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Utdanningsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet.

Siste faglige endring: 02. august 2024