Tilstander i prioriteringsveilederen
Ved valg av hvilke tilstand som skal omfattes i prioriteringsveilederen, er det tenkt i diagnostiske kategorier i henhold til ICD 10. Samtidig er det et stort spekter av alvorlighet innenfor hver diagnostiske gruppe. Henvisningene inneholder ikke alltid tilstrekkelige opplysninger til at en med sikkerhet kan sette en tentativ diagnose. En må da tenke negative maksimalutslag, som for eksempel at det ved mistanke om nyoppstått psykose vurderes mulig schizofren lidelse.
Vurdering av tvangstiltak overfor pasienter er ikke tatt med i prioriteringsveilederen fordi slike tiltak vurderes særskilt etter lov om psykisk helsevern (lov av 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern).
Forventet nytte av helsehjelpen
Vurdering av forventet nytte av helsehjelpen bygger på nasjonale og internasjonale retningslinjer. Dette utelukker ikke at bruk av andre evidensbaserte/dokumenterte behandlingsformer også kan gi god effekt. Det er ikke gitt referanser til disse fordi de fort blir utdatert.
Pasientens forståelse av egen tilstand og hans/hennes motivasjon for behandling er viktige faktorer i vurderingen av forventet nytte, og den tidlige delen av behandlingsforløpet vil ofte ha fokus på dette. Pasienter som tilsynelatende har mangelfull motivasjon når henvisningen vurderes, kan i løpet av kort tids oppfølging fremstå som motiverte.
Kostnadseffektivitet
Kostnadseffektivitet, og spørsmål om behandling er tilstrekkelig utprøvd og om adekvat behandling er gitt, er ofte vanskelig å svare på. Her bør en ikke bare ta i betraktning tid og antall konsultasjoner, men også om det er gitt spesifikk behandling. Det bør kunne dokumenteres at denne er i henhold til nasjonale retningslinjer.
Individuelle forhold som bør vurderes ved den individuelle rettighets- og fristtildelingen
Funksjonsfall
Det er lagt vekt på fall i funksjon som alvorlighetskriterium, uansett diagnose. Hvor raskt et eventuelt funksjonsfall har oppstått er viktig i vurdering av hastegrad og fastsettelse av frist.
Varighet vil ha betydning for sannsynligheten for spontan bedring.
Alder
Pasientens alder kan påvirke alvorligheten av tilstanden. Den vil også kunne påvirke forventet nytte ved ulike typer behandlingstiltak.
Behandling og tiltak som kan bedre livskvalitet, symptom- og funksjonsnivå til de eldste, skal ikke begrenses på grunn av høy alder per se.
Komorbide tilstander
Komorbiditet er et viktig aspekt ved vurdering av alvorlighet og ved vurdering av om pasienten er i stand til å nyttiggjøre seg den aktuelle behandlingen. Det har også betydning for vilkåret om kostnadseffektivitet. Et eksempel er rusmisbruk og samtidig psykisk lidelse. Innenfor alle tilstandene i prioriteringsveilederen vil dette være skjerpende for vurdering av alvorligheten.
Rus
Rus er i dag et vanlig problem hos mange pasienter i psykisk helsevern og er en kompliserende faktor ved psykiske lidelser.
Det foreligger retningslinjer for hvor pasienter med rusproblemer skal tilbys behandling. Der rus er hovedproblem, skal TSB gi behandlingstilbud, også der det foreligger lettere psykiske lidelser.
Pasienter med mer alvorlige psykiske lidelser som alvorlige depresjoner, bipolare lidelser og psykoser og med et samtidig rusproblem, skal tilbys behandling i psykisk helsevern. Ved alvorlig psykisk lidelse og omfattende rusproblem har psykisk helsevern ansvar i henhold til retningslinjer for rus og psykiatri (ROP). En del pasienter vil kunne trenge kompetanse fra begge fagområder. Pasienter med psykosesymptomer utløst av rus skal i første rekke ha behandlingstilbud i psykisk helsevern, se veileder for ROP-lidelser.
Spilleavhengighet behandles innenfor TSB dersom dette er hovedproblemet. For øvrig tilstrebes integrert behandling.
Omsorg for barn
Omsorg for barn bør gi kortere frist. Det er godt dokumentert at barn av psykisk syke utsettes for belastninger som kan få konsekvenser senere.
Graviditet
Psykiske lidelser under svangerskapet kan være alvorlige for mor og barn. En må vurdere de enkelte tilstandene og individuelle forhold, men generelt bør gravide gis kortere frist.
Suicidalitet
Dersom henvisningen gir opplysninger om suicidrisiko, skal fristen være kortere, og behovet for øyeblikkelig hjelp bør vurderes.
Selvskading
Selvskading er en tilleggsfaktor som kan påvirke alvorlighet og frist.
Traumereaksjoner
I utgangspunktet bør personer som har vært utsatt for traumer ha støttende oppfølging i primærhelsetjenesten. Ved henvisning til spesialisthelsetjenesten bør symptomene overskride det som forventes å ligge innenfor normalreaksjoner på alvorlige livsbelastninger. Ved rettighetsvurdering og fristfastsetting skal alvorlighet av symptomnivå, ikke alvorlighet av hendelsen, tillegges vekt.
Mange av traumepasientene henvises med symptomer på angst og/eller depresjon og skal vurderes med utgangspunkt i disse symptomene. Ved mistanke om utvikling av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) eller en underliggende PTSD bør spesialisthelsetjenesten utrede og iverksette behandling og/eller gi veiledning til førstelinje. PTSD kan være en alvorlig lidelse med tap av funksjon og livskvalitet.
Tilsvarende vurdering bør gjelde ved opplevde barndomstraumer i form av vold eller seksuelle overgrep, samt ved krigsopplevelser og tortur.
Personlighetspatologi
Henvisningen kan være utilstrekkelig til å vurdere om personlighetspatologi er en tilleggsfaktor, eller om det skal vurderes som en selvstendig lidelse. Mange pasienter blir henvist på grunnlag av en symptomdiagnose, og eventuell personlighetspatologi kan da vurderes ut fra denne. Personlighetsforstyrrelser er derfor ikke med som egen tilstand i prioriteringsveilederen.
Pasienter som har en utredet personlighetsforstyrrelse bør vurderes med utgangspunkt i alvorlighet av tilstanden nå og gis frist i henhold til individuelle forhold. Symptomlidelser kan få et mer alvorlig forløp og forsterkes der pasienten også har en personlighetsforstyrrelse. Pasienter med personlighetsforstyrrelse og komorbid lidelse som kan behandles etter gjeldende retningslinjer, bør få kortere frist.
Autisme-spekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
Kjent, eller spørsmål om, utviklingsforstyrrelse er ikke med prioriteringsveilederen fordi gruppen er heterogen og det er vanskelig å sette frist og ventetider vil være vanskelig å sette på et gruppenivå. Alder, funksjonsnivå og livssituasjon vil være viktige variabler.
En del pasienter vil kunne trenge kompetanse fra både habiliteringstjeneste og psykisk helsevern.
Psykisk utviklingshemming og psykisk lidelse
Dette er en heterogen gruppe pasienter, og graden av psykisk utviklingshemning spenner fra lett til dyp. Dette er ikke en egen tilstand i prioriteringsveilederen. Men det presiseres at mennesker med en utviklingshemning, på lik linje med andre, har rett til utredning og behandling av psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten for psykisk helsevern.
De enkelte psykiske lidelser vil variere, og en må ta hensyn til symptomutforming, alvorlighet av grunntilstand, pasientens evne til medvirkning i behandlingen og komorbiditet. Pasienter med lett psykisk utviklingshemming bør vurderes etter psykisk tilstand. Psykisk utviklingshemmede har en forhøyet sårbarhet for psykiske lidelser, og de kan gis rett til kortere frist.
Behandling av pasienter med psykisk utviklingshemming vil ofte kreve samarbeid på tvers av fagområder og spesialiteter.
Smertetilstander
Pasienter med smertetilstander henvises til ulike fagområder. De har ofte komplisert og sammensatt somatisk og psykiatrisk problematikk. Det er viktig at det samarbeides om hjelp til pasientene og at smerteklinikker og psykisk helsevern kan trekke veksler på hverandres kompetanse.
Ervervet hjerneskade
Pasienter med ervervet hjerneskade etter sykdom og ulykker kan utvikle atferdsforstyrrelser. Dette er utfordrende å utrede og behandle og krever tverrfaglig samarbeid og veiledning. Behandling av pasienter med ervervet hjerneskade vil ofte kreve samarbeid på tvers av fagområder og spesialiteter.
Livsløpsforløp
Det bør være smidige overganger mellom psykisk helsevern for barn og unge og for voksne. Ungdom med mistanke om alvorlig psykisk lidelse (for eksempel psykose eller bipolar lidelse) bør kunne tas inn i psykisk helsevern for voksne noe tidligere enn ved fylte 18 år dersom det forventes et lengre pasientforløp. Tilsvarende bør ungdom som har et etablert behandlingsforløp i psykisk helsevern for barn og unge i større grad enn i dag tilbys kontinuitet utover fylte 18 år. Vurdering av forventet nytte av helsehjelpen bygger på nasjonale og internasjonale retningslinjer. Dette utelukker ikke at bruk av andre evidensbaserte/dokumenterte behandlingsformer også kan gi god effekt. Det er ikke gitt referanser til disse, fordi de fort blir utdatert.
Pasientens forståelse av egen tilstand og hans/hennes motivasjon for behandling er viktige faktorer i vurderingen av forventet nytte, og den tidlige delen av behandlingsforløpet vil ofte ha fokus på dette. Pasienter som tilsynelatende har mangelfull motivasjon når henvisningen vurderes, kan i løpet av kort tids oppfølging fremstå som motiverte.