Plastikkirurgifaget består grovt sett av to hovedretninger: Rekonstruktiv plastikkirurgi og estetisk plastikkirurgi. De griper dels inn i hverandre ved at det innenfor den rekonstruktive kirurgien ofte er et delmål å sikre et godt estetisk resultat. Tilsvarende benytter estetisk kirurgi teknikker og metoder som er utviklet for rekonstruktiv kirurgi. De to hovedretningene skiller seg fra hverandre når det gjelder hensikten og målet med den kirurgiske behandlingen. Det er som regel indikasjonsstillingen som er avgjørende for når prosedyrene som utføres oppfattes som estetisk kirurgi.
I estetisk plastikkirurgi er hensikten å endre utseende hos friske normale individer der de forandringer som presenteres anses å ligge innenfor et normalområde. Målet med kirurgien er å endre utseende slik at resultatet oppleves som mer ønskelig for den enkelte. Typiske eksempler er brystimplantater hos kvinner og ulike fettsugingsinngrep. Denne delen av faget utøves ved private klinikker og finansieres av det enkelte individ. Denne typen problemstillinger er ikke inkludert i prioriteringsveilederen.
Enkelte høyspesialiserte funksjoner som per i dag kun ivaretas av nasjonale sentre er ikke omtalt i prioriteringsveilederen. Dette gjelder blant annet vaskulære malformasjoner, transseks-kirurgi og en del kraniofaciale misdannelser.