Om tilstander i veiledertabellen
De fleste tilstandene beskriver typiske kliniske symptomer og utfall ved radiologiske eller laboratorieundersøkelser som gir mistanke om fordøyelsessykdommer. Dette er i hovedsak tilstander det anbefales å gi rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. I revisjonen av prioriteringsveilederne er avvikende prøvesvar tatt inn som ny tilstand med tre anbefalinger, for å dekke prøvesvar som gir mistanke om alvorlige lever- og fordøyelsessykdommer. Det foreligger totalt 10 tilstander med til sammen 20 anbefalinger eller tilstandsveiledere i prioriteringsveilederen for fordøyelsessykdommer.
Det er utarbeidet to tilstandsveiledere som på gruppenivå ikke gir rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten: Ukomplisert lett dyspepsi hos pasienter under 45 år og friskt blod på toalettpapiret når anorectoskopi og rektalundersøkelse er negativ.
Vurderingsgrunnlaget
Mistanke om fordøyelsessykdom
De fleste henvisninger vil inneholde opplysninger om symptomer, tegn, arv/miljø og eventuelle prøveavvik. Ytterligere undersøkelser og opplysninger i vurderingsperioden kan avklare tilstanden. Dersom dette ikke er mulig vil tilstanden være uavklart. Prioriteringsveilederen dekker de fleste aktuelle uavklarte tilstander som kan skyldes fordøyelsessykdommer. Vurderingsgrunnlaget for tildelingen av rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og frist innbefatter også individuelle forhold, som omtales i veilederne.
Alarmsymptomer
Alarmsymptomer er assosiert med langt høyere risiko for alvorlig sykdom enn vanlige symptomer. Anbefalingene i prioriteringsveilederne har tatt hensyn til dette.
Vurderingen av vanlige symptomer med hensyn til rett til nødvendig helsehjelp
Når det foreligger nye vanlige symptomer (ikke alarmsymptomer), vil vurderingen på gruppenivå følge risikovurderingen i forhold til alvorlighet. I tillegg vurderes nytten ved å gi helsehjelpen, og at nytten står i rimelig forhold til ressursbruken. For eksempel vil lett ukomplisert dyspepsi ved alder under 45 år i utgangspunktet ikke gi rett til nødvendig helsehjelp, mens pasienter med dyspepsi med tilleggsfaktorer uansett alder, og nyoppstått dyspepsi ved alder over 45 år, få rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten fordi utredning hos spesialist er nødvendig. Her er det den aldersavhengige sannsynligheten for alvorlig underliggende sykdom og betydningen av kompliserende faktorer som ligger bak differensieringen. Den individuelle vurderingen av en henvisning vil kunne gi et annet utfall.
Det er definert en tilstandsgruppe for betydelige abdominalsmerter, for å skille denne tilstanden fra dyspepsi, som inkluderer lette til moderate smerter/ubehag/uvelhet i øvre abdomen. Veilederne som gir rett til nødvendig helsehjelp har forskjellig spesifisitet i forhold til alvorlig underliggende somatisk sykdom. Tilstandsveilederne for endret avføringsmønster og magesmerter er eksempler på veiledere med lav spesifisitet. Det er spesielt viktig at spesialister gjennom dialog med allmennleger i daglig praksis bidrar til at pasienter med lette forbigående symptomer, som trygt kan følges videre i allmennpraksis, ikke blir henvist til unødvendige spesialistundersøkelser.
Hva prioriteringsveilederen ikke gir svar på
Prioriteringsveilederen gir ikke svar på hvilke undersøkelser og hva slags behandling det er riktig å gi den enkelte pasient. Dette er faglige vurderinger som til enhver tid følger "beste praksis", nasjonale og lokale retningslinjer basert på vitenskapelig dokumentasjon og erfaringsbasert kunnskap. Det er i egen kolonne antydet hva slags helsehjelp som kan bli aktuell. Kolonnen er ikke fullstendig, men skisserer de vanligste utredninger og behandlinger.