5.3. Støttetilbud for barn som pårørende

Barn som pårørende kan ha nytte og glede av å møte og snakke med andre som har tilsvarende opplevelser som dem selv. Helsepersonell bør informere barn og foreldre  om aktuelle tilbud, grupper, møteplasser og arrangementer for barn som pårørende og etterlatte.

Helsepersonell bør støtte barn som pårørende og foreldre i å delta på slike tilbud. Aktuelle tilbud kan være:

• Tilbud i forbindelse med pasientens behandling og oppfølging
• Gruppe- og familietilbud
• Tilbud i regi av pasient- og brukerorganisasjoner,frivillige og ideelle organisasjoner
• Støttetelefoner, chat, apper og andre aktuelle nettressurser

Helsepersonell bør bidra til at barn som pårørende vet hva de kan gjøre hvis det oppstår sykdomsforverring, ubehagelige situasjoner eller akutte endringer.

Barn som pårørende må vite hva de selv kan gjøre og hvem de kan kontakte. Planer for slike situasjoner må lages i samråd med pasienten eller den andre med foreldreansvar og må ivareta hensynet til barnets beste. Slike planer er spesielt aktuelt for barn som pårørende som bor alene med pasienten.

Familien bør få tilbud om en felles samtale om vanskelige situasjoner, hva de trenger og hvordan de eventuelt har håndtert slike situasjoner tidligere. Aktuelt innhold i en skriftlig kriseplan for barnet eller familien:

• Kontaktinformasjon til personer barnet/ungdommen kan ringe når som helst på døgnet
• Telefonnummer til alarmtelefon og legevakt
• Kontaktinformasjon til personer barnet/ungdommen kan dra til i vanskelige situasjoner
• Nødvendig informasjon til andre omsorgspersoner ved krise, som barnets medisiner, kontaktinformasjon til skole/barnehage og sentrale voksenpersoner

Hvis pasienten motsetter seg å snakke om slike situasjoner, begrenses muligheten til å ivareta barnet eller ungdommen. Se Avklar om det foreligger opplysningsplikt til barnevernstjenesten

Helsepersonell må lytte til barn og ungdom som bor alene med en forelder som er syk. Dette gjelder særlig når pasienten har nedsatt innsikt i egen situasjon. Basert på hendelser og erfaringer hjemme vil den unge pårørende for eksempel kunne være bekymret for:

• Mor eller fars helse og fungering i hverdagen
• Mor eller fars egen oppfølging av behandling
• Effekt av behandlingen
• Om mor eller far utgjør en fare for seg selv eller andre

Helsepersonell skal ta den unge pårørende på alvor, lytte aktivt og undersøke hva bekymringen består i. Med samtykke fra pasienten kan helsepersonellet informere den unge om behandlingen og stille spørsmål så langt samtykket rekker. Det må avklares om bekymringen må følges opp. Den unge pårørende bør få en tilbakemelding.

Helsepersonellet må i slike situasjoner også avklare om den unge selv har behov for hjelp eller støtte. Et barn eller en ungdom som bor alene med en syk forelder er i en sårbar situasjon og vil gjøre mye for å beskytte familien. Støttetilbud kan være helsestasjon for ungdom, skolehelsetjenesten og barnevernstjenesten.

Hvis kontakten med barnet eller ungdommen gir grunn til å tro at det forekommer alvorlig omsorgssvikt, har helsepersonellet plikt til sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten. Se Avklar om det foreligger opplysningsplikt til barnevernstjenesten

Pasienten kan motsette seg at barnet, den andre forelderen og/eller andre omsorgspersoner blir informert om innleggelse, sykdom og behandling. I slike situasjoner kan helsepersonell likevel gjøre noe for å ivareta barnet uten å handle i strid med taushetsplikten. Se anbefaling 3.4 og 4.1  

Hvis en forelder eller omsorgsperson tar kontakt for å få informasjon, må man vise til taushetsplikten. Samtidig kan helsepersonell i denne situasjonen fortelle om:

• Hva som er viktig for barn som pårørende i den aktuelle situasjonen
• Lavterskeltilbud som kan hjelpe barn i vanskelige situasjoner (helsestasjon, skolehelsetjeneste, familievernkontoret, aktuelle frivillige organisasjoner)

Den andre forelderen kan i tillegg få informasjon om forhold rundt barnet/ungdommen og omsorgsituasjonen som helsepersonellet har blitt kjent med, og som den andre forelderen kan få vite om innenfor rammene av taushetsplikten:

• barnets/ungdommens reaksjoner
• hvordan barnet/ungdommen synes å ha det

Hvis barnet tar kontakt, spør barnet om hva barnet allerede kjenner til. Basert på det barnet allerede kjenner til vedrørende pasientens helsetilstand og helsehjelp, kan helsepersonell  snakke med barnet om:

• muligheten for  kontakt
• generell informasjon om tilstanden
• generelt om tilbudet ved institusjonen

Ved pasientens samtykke til at andre omsorgspersoner informeres, uten at pasienten ønsker å involvere barnet, vil det være opp til denne omsorgspersonen om han eller hun videreformidler informasjon til barnet.

Ved pasientens samtykke til å informere barnet, men ikke den andre omsorgspersonen, bør helsepersonell være varsomme med informasjon til barnet. For å unngå lojalitetskonflikter bør ikke barn vite mer enn sine omsorgspersoner. Vurderinger om dette bør tilpasses barnets alder og modenhet. Ungdom over 16 år bør få nødvendig informasjon.