3. Den kommunale helse- og omsorgstjenestens oppfølging av innsatte under oppholdet i fengsel

Innkomstsamtalen

Innkomstsamtalen bør inkludere:

• kartlegging av akutte helse- og omsorgsbehov, herunder spørsmål om:
  • nødvendige legemidler, blant annet: insulin, antiepileptika, legemidler mot psykiske lidelser, antibiotika, antivirale legemidler, antitrombotiske legemidler (blodfortynnende) og LAR-legemidler
  • innsatte har selvmordstanker eller -planer og om den innsatte tidligere har forsøkt å ta sitt eget liv eller skadet seg selv
• kartlegging og dokumentasjon av eventuelle skader påført i forbindelse med pågripelse
• kartlegging av påbegynt behandling og videreføring av denne, samt kartlegging av innsattes ønsker og behov under opphold i fengsel
• informasjon om innsattes rettigheter og klageadgang relatert til helse- og omsorgstjenester

Dersom det i innkomstsamtalen blir gjort kjent at innsatte har psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet, alvorlig somatisk sykdom eller skade og er forelder eller søsken til et mindreårig barn, skal helsepersonell avklare hvilket informasjons- og oppfølgingsbehov mindreårige pårørende har, jf. helsepersonelloven § 10 a (lovdata.no).

Innkomstsamtalen bør gjennomføres av ansatte i den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten. Når innkomstsamtalen faller til helger eller høytider kan legevakt eller annet helsepersonell fra kommunen gjennomføre innkomstsamtalen dersom den stedlige helse- og omsorgstjenesten ikke er tilgjengelig.

Varetektsinnsatte har i utgangspunktet rett til å bli behandlet av sin egen lege, men foreskriving av medisiner skal skje i samråd med den kommunal helse- og omsorgstjenesten i fengsel, jf. straffegjennomføringsloven § 51 (lovdata.no). Dersom varetektsinnsatte ønsker å benytte egen lege, skal den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten ta kontakt med den aktuelle legen og avklare hvem som gjennomfører eventuell helseoppfølging, rekvirering av legemidler og daglig tilsyn hvis den varetektsinnsatte er underlagt isolasjon.

Innkomstsamtalen skal dokumenteres i elektronisk pasientjournal, jf. helsepersonelloven §§ 39 og 40 (lovdata.no). Hvis innsatte ikke ønsker innkomstsamtale, skal det dokumenteres i elektronisk pasientjournal at det er gitt et tilbud om en slik samtale.

Helsedirektoratets anbefaling er i tråd med de europeiske fengselsreglene nr. 42.1 (kriminalomsorgen.no) og Mandelareglene nr. 30 (sivilombudet.no).

Oppfølgingssamtale

Så snart den innsatte er klar for samtale og senest innen 14 dager etter innsettelse, bør den kommunale helse- og omsorgstjenesten tilby en oppfølgingssamtale, som bygger videre på observasjoner og opplysninger fra innkomstsamtalen. Spørsmål om hvordan den innsatte opplever fengselshverdagen kan inngå i samtalen.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør spørre om den innsatte har en individuell plan eller har tilretteleggingsbehov som den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten bør kjenne til. Videre kan samtale omkring seksuell og reproduktiv helse, graviditetstest, henvisning til gynekolog eller lignende være aktuelle temaer, se eMetodebok for seksuell helse (emetodebok.no). Dersom helsepersonellet får kunnskap om at innsatte har vanskeligheter med å innrette seg etter hverdagen i fengsel eller viser annen bekymringsfull atferd, bør helsepersonellet tilby en samtale, se anbefaling om innsatte som har vanskelig for å innrette seg.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør være oppmerksom på at innsatte i varetekt kan løslates på kort varsel, og bør legge til rette for at oppstartede tjenester videreføres i samarbeid med bostedskommunen.

Utveksling og innhenting av opplysninger fra andre tjenesteytere krever samtykke fra innsatte, jf. helsepersonelloven § 22 første ledd. Se Helsedirektoratets veileder til lov og forskrift om helsepersonells taushetsplikt og opplysningsplikt.

Samtalen bør ta utgangspunkt i innsattes hjelpebehov under oppholdet i fengsel, og bør inkludere: 

• spørsmål til innsatte om de har selvmordstanker eller -planer, se Nasjonale faglige råd om forebygging av selvskading og selvmord
  • vær spesielt oppmerksom på innsatte som løslates fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå
• vurdering av rushistorikk og ved behov gjennomføre en overdoseforebyggende samtale (korus.no), samt sette innsatte i kontakt med bostedskommunens rustilbud, se Nasjonale faglige råd om overdose – lokalt forebyggende arbeid
• avklaring av behov for å videreføre helse- og omsorgstjenester og kontakt med aktuelle tjenesteytere i bostedskommunen
• informasjon om:
  • aktuelle helse- og omsorgstjenestetilbud
  • nettverk, herunder pårørende og frivillige organisasjoner
  • digitale selvhjelpsverktøy 
• spørsmål til innsatte om de har bekymringer de ønsker å snakke om

Ved løslatelse bør den kommunale helse- og omsorgstjenesten med utgangspunkt i innsattes behov for helse- og omsorgstjenester samarbeide med andre tjenester. Samarbeidet bør inkludere: 

• dialog med bostedskommunen og fylkeskommunen hvor tjenestene skal videreføres eller påbegynnes
• videreføring eller henvisning til spesialisthelsetjenesten
• bistå innsatte med å avtale møte med nye behandlere, koordinator i bostedskommunen eller andre aktuelle aktører så raskt som mulig etter løslatelse 
• involvere pårørende dersom innsatte og pårørende ønsker det

Oppfølging av innsatte i alder 15-24 år, uavhengig type soning og soningsenhet

Innsattes behov for individuelt tilpassede helse- og omsorgstjenester kartlegges i innkomstsamtalen .

Innholdet i tjenestene fra helsestasjon og skolehelsetjenesten skal være tilgjengelige for innsatte (i alder 15-20 år), slik det fremgår av forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 (lovdata.no) og § 6 (lovdata.no). Tjenestens innhold er nærmere beskrevet i Nasjonal faglig retningslinje om helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. Kommunen står fritt i å bestemme hvordan innholdet i tjenesten tilgjengeliggjøres til innsatte i fengsel.

Den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten kan proaktivt oppsøke unge innsatte (i alder 15-24 år) i avdeling eller på celle for å tilby tjenester. Oppsøkende virksomhet kan være nødvendig, særlig i ordinære fengsel, for å ivareta unge innsatte som kan ha vanskelig for å uttrykke sine bekymringer eller be om helse- og omsorgstjenester.

Dersom den kommunale helse- og omsorgstjenesten oppdager behov som kan tilsi at det er nødvendig med ytterligere tilrettelegging av straffegjennomføring, bør dette videreformidles til kriminalomsorgen. Taushetsbelagte opplysninger krever samtykke fra innsatte.

Den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten skal involvere innsatte og bør samarbeide med familie, nettverk og andre etater dersom innsatte ønsker det, for å sikre tilpasset tjenestetilbud, forhindre behandlingsavbrudd og etablere gode overganger mellom fengsler eller ved løslatelse.

Unge innsatte med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester har rett til å få utarbeidet en individuell plan og få oppnevnt barnekoordinator eller koordinator av kommunen, se Nasjonal veileder om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier, som også omtaler plikten om samarbeid og samordning av tjenestetilbudet til unge innsatte etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 (lovdata.no).

Ungdomsenheter skal ha etablert tverretatlig team, som kriminalomsorgen har ansvar for, jf. straffegjennomføringsloven § 10 a (kriminalomsorgen.no). Helsepersonell kan inngå i teamet. Det tverretatlige teamet og ungdomsenheten kan gi veiledning og bistand til ordinære fengsler i konkrete saker, der ungdom og unge innsatte har behov for tilrettelegging av straffegjennomføring.

Samtalen med den innsatte har som formål å avdekke om årsaken til innsattes atferd er helserelatert.

Vanskeligheter med å innrette seg eller bekymringsfull atferd kan være at den innsatte:

• ikke følger fengselets timeplan, for eksempel ikke møter opp på arbeid eller skole
• ikke deltar på sosiale aktiviteter eller arrangementer
• har utfordringer i mellommenneskelig situasjoner
• isolerer seg etter eget ønske
• har plutselig atferdsendring eller atferdsendring som skjer over tid
• viser utagerende eller annen bekymringsfull atferd
• virker nedstemt

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan gjøres kjent med atferden ved at: 

• kriminalomsorgen melder av eget tiltak dersom noe tyder på at den innsatte er syk, jf. forskrift om straffegjennomføring § 3-16 (lovdata.no), eller de melder etter samtykke fra innsatte
• innsatte henvender seg til den kommunale helse- og omsorgstjenesten, enten selv eller ved at kriminalomsorgen formidler kontakt
• pårørende henvender seg til den kommunale helse- og omsorgstjenesten
• den kommunale helse- og omsorgstjenesten tar initiativ til dialog med kriminalomsorgen for å ha oversikt over innsatte som kan ha vanskelig for å innrette seg

Grunnet ivaretakelse av sikkerhet, kan kriminalomsorgen legge føringer for hvor og hvordan samtalen gjennomføres, jf. forskrift om straffegjennomføring § 3-16.

Under samtalen bør helsepersonell være oppmerksomme på om bakgrunnen for atferden kan relateres til:

• kognitivt funksjonsnivå
• aldersrelaterte sykdommer
• nedsatt hørsel eller syn
• andre somatiske sykdommer
• kjønnsrelaterte utfordringer, inkludert overgrep, utnytting, press med mer.
• psykiske helse- og rusproblemer
• selvmordstanker eller -planer

Samtale krever samtykke fra innsatte. Involver innsatte og forklar hva samtalen innebærer, hva innsatte kan forvente av samtalen og at det kan være mulighet for videre utredning og oppfølging, dersom samtalen synliggjør behov for det.

Dersom det i samtalen avdekkes behov for videre helsehjelp, skal innsatte følge ordinær utredning eller ordinært behandlingsløp. Ved behov for tjenester utover hva den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten kan yte, skal tjenester fra den øvrige kommunale helse- og omsorgstjenesten innhentes. Hvis nødvendig og mulig, skal innsatte henvises videre, jf. helsepersonelloven § 4 annet ledd (lovdata). Se også Nasjonal veileder for henvisninger til spesialisthelsetjenesten og anbefaling om individuell plan og koordinator. 

Virksomhetsleder i den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal sørge for at legemiddelhåndtering utføres forsvarlig og i tråd med forskrift om legemiddelhåndtering (lovdata.no) og tilhørende rundskriv. Når virksomhetslederen ikke er lege eller provisorfarmasøyt, skal rutinebeskrivelser utarbeides i samarbeid med utpekt faglig rådgiver med slik utdanning.

Legemiddelhåndtering defineres som enhver legemiddelrelatert oppgave som utføres fra legemiddelet er ordinert eller rekvirert til det er utdelt eller eventuelt kassert, jf. legemiddelforskriften § 3 bokstav e (lovdata.no).

Rutine for legemiddelhåndtering inkluderer blant annet følgende deloppgaver:

1. ordinering og rekvirering av legemiddelbehandling fra lege eller tannlege ut fra den innsattes kliniske status og behov, etter dialog med innsatte
2. tilberedning eller annen klargjøring av legemiddel for utdeling til innsatte skjer i tråd med legens eller tannlegens ordinering og rekvirering
3. utdeling av legemidler til den innsatte
4. observasjon av effekt og bivirkninger samt nødvendig oppfølging av helsepersonell, og rapportering til ansvarlig lege

Oppgavene a, b og d anses i alle tilfeller som helsehjelp og skal utføres av helsepersonell.

Kriminalomsorgen kan kun bistå med å tilgjengeliggjøre legemidler (oppgave c), som praktisk bistand, dersom legen vurderer at det ikke er behov for at helsepersonell utdeler legemiddelet og det er sikkerhetsmessige årsaker til at den innsatte ikke kan administrere legemiddelet selv. Det skal da foreligge rutiner for praktisk bistand fra kriminalomsorgen, som er godkjent av kommunelegen. Ansatte i kriminalomsorgen som gir slik praktisk bistand skal ha mottatt nødvendig opplæring fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. forskrift om straffegjennomføring § 3-17 (lovdata.no).

Det legges til grunn at ansatte i kriminalomsorgen ikke kjenner til hvilke legemidler den innsatte får og kriminalomsorgen har derfor ikke ansvar for å følge med på effekt og bivirkninger.

Samarbeidsrutinen mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og kriminalomsorgen, som skal godkjennes av kommunelegen, bør:

• beskrive samarbeidet om håndtering av legemidler og tydeliggjøre den kommunale helse- og omsorgstjenesten og kriminalomsorgens ansvarsområder 
• beskrive gjennomføring av tilgjengeliggjøring av legemidler, inkludert rutine ved avvik
• beskrive opplæring av kriminalomsorgens ansatte med ansvar for tilgjengeliggjøring av legemidler som praktisk bistand
• være skriftlig og implementert i den aktuelle kommunale helse- og omsorgstjenesten og i kriminalomsorgen

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten varsles om alle isolerte, herunder varetektsinnsatte, innsatte som er besluttet utelukket fra fellesskap og innsatte som er selvisolert, og holde oversikt over disse.

Når den kommunale helse- og omsorgstjenesten får varsel, skal legen eller annet helsepersonell fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten uavhengig av innsattes initiativ eller kriminalomsorgens vurdering, oppsøke den isolerte så raskt som mulig for å kartlegge innsattes behov for helsehjelp. Hastegraden vurderes konkret ut fra den innsattes ønsker og behov, helsepersonellets kjennskap til vedkommende og opplysninger fra fengselet om vedkommendes helsetilstand.

Tilsyn og oppfølging relatert til omfanget av isolasjon

Innsatte som isoleres i 22 timer eller mer per døgn skal tilses av helsepersonell 

• minst én gang i døgnet, også i helger og på helligdager 
• hyppigere enn én gang i døgnet dersom en lege vurderer at innsattes fysiske og psykiske helsetilstand, behov for helsehjelp, grad og form for isolasjon tilsier det

Innsatte som isoleres store deler av døgnet (men mindre enn 22 timer) skal følges opp av helsepersonell 

• lege bør etter faglig vurdering lage en plan for hyppigheten av videre oppfølging av helsepersonell.
• hyppigheten avpasses etter den innsattes helsetilstand, alder, ønsker og grad av isolasjon. 

Hvis mulig, etterkommer den kommunale helse- og omsorgstjenesten innsattes ønske om undersøkelse eller besøk fra et bestemt helsepersonell, som vedkommende har god relasjon til. 

Dersom innsatte ikke ønsker å snakke med helsepersonellet, gjøres en vurdering av videre oppfølging eller behov for utredning basert på observasjon og dialog med ansatte fra kriminalomsorgen. 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør gi innsatte i isolasjon informasjon om hvordan innsatte kan kontakte den helse- og omsorgstjenesten utover planlagt tilsyn eller oppfølging, dersom det skulle være behov for det.

Helse- og omsorgstjenesten har ikke noen rolle i beslutningen om bruk av isolasjon, men skal utelukkende vurdere behov for helsehjelp og gi beskjed om eventuelle helsemessige bekymringer for den innsatte til fengselslederen, se anbefaling om varsling om helseskadelige soningsforhold.

Samarbeid om innsatte i isolasjon

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør ta initiativ til å utarbeide felles rutiner med kriminalomsorgen som beskriver hvordan innsatte i isolasjon kan komme i kontakt med helse- og omsorgstjenesten utover fastsatte møtepunkter. 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten og kriminalomsorgen bør ha felles rutiner som beskriver ansvar, roller og samarbeid for oppfølging under isolasjon.

Oppfølging fra andre etater, for eksempel kriminalomsorgen, vil ikke erstatte tilsyn, oppfølging og behandling fra helsepersonell. 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør delta når kriminalomsorgen planlegger og utarbeider sine tilbud til isolerte, både på system- og individnivå. Dette for å bidra til forebygging av isolasjonsskader. 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør melde til fengselslederen hvis innsatte som er isolerte tar skade av isolasjon, i tråd med anbefaling om varsling om helseskadelige soningsforhold.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten har ingen rolle i kriminalomsorgens beslutning om bruk av tvangsmidler, men skal utelukkende vurdere behov for helsehjelp og tydelig formidle eventuelle helsemessige anbefalinger. Når kriminalomsorgen vurderer behov for bruk av tvangsmidler, skal de, så vidt mulig innhente uttalelse fra en lege som skal tas med i vurderingen.

Dersom uttalelse fra lege ikke er innhentet før sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng tas i bruk, skal kriminalomsorgen snarest varsle en lege som kan gi råd til kriminalomsorgen om videre oppfølging av den innsatte, jf. straffegjennomføringsloven § 38 tredje ledd (lovdata.no) med tilhørende retningslinjer.

Helsepersonell bør oppsøke den innsatte så snart som mulig for å vurdere den innsattes behov for helsehjelp. Kravet til faglig forsvarlighet vil etter en konkret vurdering av den innsattes helsetilstand kunne føre til tettere oppfølging fra helsepersonell enn tilsyn én gang per dag. 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal holde oversikt over alle innsatte som er underlagt sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal vurdere om det er behov for utredning, oppfølging og behandling i spesialisthelsetjenesten, og eventuelt henvise dit i tråd med Nasjonal veileder for henvisninger til spesialisthelsetjenesten. 

Ved opphør av tvangsmiddelbruk bør den kommunale helse- og omsorgstjenesten være oppmerksom på senskader.

Samarbeid om innsatte ved bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør være oppmerksom på at innsatte i sikkerhetscelle og sikkerhetsseng har begrensede muligheter til å melde fra om behov for helsehjelp. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør derfor ta initiativ til å utarbeide felles rutiner med kriminalomsorgen som beskriver hvordan innsatte i sikkerhetscelle og sikkerhetsseng kan komme i kontakt med helse- og omsorgstjenesten utover faste møtepunkter. 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten og kriminalomsorgen bør ha felles rutine som beskriver ansvar, roller og samarbeid for oppfølging før, under og etter bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. 

Kommunen hvor fengselet har sin beliggenhet skal sørge for at innsatte sikres nødvendige smitteforebyggende tiltak, undersøkelsesmuligheter, behandling og pleie, jf. smittevernloven § 7-1 (lovdata.no). Smittevernhåndboka (fhi.no) er et oppslagsverk for ansatte i kommunale helse- og omsorgstjenester, om forebygging, behandling og kontroll av smittsomme sykdommer.

Alle har rett på smittevernhjelp. Smittevernhjelp anses som en del av retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. smittevernloven § 6-1 (lovdata.no) Dersom det oppstår mistanke om allmennfarlige smittsomme sykdommer jf. forskrift om allmennfarlig smittsomme sykdommer (lovdata.no) skal innsatte tilbys informasjon, medisinsk vurdering og utredning (diagnostikk), forebygging ved for eksempel vaksinasjon, behandling, pleie og annen nødvendig smittevernhjelp.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten sin mistanke om smitte hos innsatte kan oppstå som følge av:

• kjennskap til at den innsatte har vært i land med høy og særlig høy forekomst av tuberkulose (fhi.no),
• melding fra kriminalomsorgen dersom innsatte viser symptomer på sykdom, eller dersom den innsatte ber om det, jf. forskrift om straffegjennomføring § 3-16 (lovdata.no),
• oppdagelse av symptomer,
• innsatte henvender seg til den kommunale helse- og omsorgstjenesten selv
• henvendelse fra pårørende 
• informasjon fra kommunelegen om smittsomme sykdommer

Innsatte som ikke samtykker til undersøkelse

Hvis en innsatt ikke samtykker til å la seg undersøke ved mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom, jf. forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer § 1 (lovdata.no), kan lege iverksette tiltak jf. smittevernloven kapittel 5 (lovdata.no).

Varsling ved mistanke eller påvist smittsomme sykdommer

Enhver lege som oppdager eller får mistanke om smittsomme sykdommer i gruppe A, definert i MSIS forskriften vedlegg 1 (lovdata.no), skal melde dette i meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS) ved Folkehelseinstituttet (fhi.no). Skriftlig melding skal også sendes til kommunelegen i den kommunen fengselet har sin beliggenhet.

Enkelte av de meldingspliktige sykdommene er også varslingspliktig til kommunelegen. Leger, sykepleiere, jordmødre og tannleger som mistenker eller påviser et tilfelle av en varslingspliktig sykdom skal jf. MSIS-forskriften § 3-2 (lovdata.no) umiddelbart varsle kommunelegen.

Se liste over varslingspliktige sykdommer i merknaden til MSIS-forskriften § 3-1 (lovdata.no) (helt nederst i forskriften).

Når en innsatt har fått påvist eller det antas at vedkommende har allmennfarlig smittsom sykdom, skal behandlende lege:

• Varsle fengselets ledelse, og veilede kriminalomsorgen i oppfølgende tiltak innenfor rammene av samtykke fra den (antatt) smittede, eventuelt innenfor rammene av unntak fra taushetsplikten, se smittevernloven § 2-2.  Se også kriminalomsorgens Retningslinjer for hygiene og smittevern i kriminalomsorgen (kriminalomsorgen.no).
• snarest mulig gi individuell smittevernveiledning til innsatte jf. smittevernloven § 2-1 (lovdata.no). 
• iverksette nødvendige undersøkelser, behandling og smitteoppsporing der det er aktuelt, se smittevernloven § 3-6.
• tilrettelegge for at innsatte som blir oppgitt som smittekontakter, får diskré, adekvat og forsvarlig oppfølging uten forsinkelser.
• vurdere hvilke opplysninger som kan eller skal videreformidles til andre, inkludert innsatte og kriminalomsorgen, for å avverge smittespredning.
• Innhente samtykke til informasjonsdeling fra den (antatt) smittede dersom det er nødvendig å dele taushetsbelagte opplysninger for å forebygge videre smitte. Dersom det ikke er mulig å innhente samtykke, kan det gjøres unntak fra taushetsplikten, se smittevernloven § 2-2 (lovdata.no). 

Fengselets størrelse, antall innsatte, innsattes nærhet til hverandre og fengselsbyggets fysiske rammer bør hensyntas i vurderingen. Det nevnte bør også hensyntas i vurderingen av hvor raskt tiltak settes inn. 

Vaksinasjon

I fengsel lever innsatte ofte tett med andre innsatte, noe som medfører stor risiko for å bli smittet eller å smitte andre. Uvaksinerte innsatte bør tilbys vaksinasjon i tråd med Folkehelseinstituttet sine anbefalinger (fhi.no)

De viktigste vaksinene å tilby innsatte er: 

• Hepatitt A og B vaksine
• vaksinering mot difteri, tetanus og kikhoste i henhold til nasjonal anbefaling for hele befolkningen (hvert 10. år for boosterdose, eller grunnvaksinasjon der innsatte mangler dette)
• meslingvaksine i henhold til nasjonal anbefaling (alle som ikke er vaksinert eller har hatt meslinger)

Innsatte i risikogrupper bør i tillegg tilbys:

• influensavaksine 
• vaksine mot covid-19 

Se også Folkehelseinstituttets vaksinasjonshåndbok (fhi.no) og rundskriv I-2/2011 «Endrede retningslinjer for immunisering mot hepatitt A og B som refunderes av Folketrygden (regjeringen.no).

Tuberkulose

Innsatte som kommer fra land med høy og særlig høy forekomst av tuberkulose (fhi.no) har i tråd med forskrift om tuberkulosekontroll § 3-1 plikt til å la seg undersøke dersom de skal oppholde seg mer enn 3 måneder i landet. Det er Helsedirektoratet som fastsetter hvilke land som inngår i listen over land med høy forekomst av tuberkulose. Se tuberkuloseveilederen (fhi.no) for forebygging, utredning og behandling av tuberkulose. 

Plikten til å la seg undersøke gjelder også når det er mistanke om at innsatte er eller har vært utsatt for risiko for å bli smittet med tuberkulose. Undersøkelsen skal jf. forskrift om tuberkulosekontroll § 3-2 (fhi.no) gjennomføres så snart som mulig.

Forebyggende tiltak mot blodsmitte

Hvis helse- og omsorgstjenesten gjøres kjent med at innsatte har injisert rusmidler, har infeksjoner grunnet stikkuhell eller har vært disponert for blodsmitte, kan dette følges opp i tråd med smittevernhåndboken: Stikkuhell på sprøyter og andre blodeksponeringer (fhi.no).