Det er imidlertid gitt egne bestemmelser om vitnemål for helsepersonell i straffesaker i bl.a. straffeprosessloven §§ 118, 119 og 121 og i sivile saker i tvisteloven §§ 22- 3 og 22-5.Helsepersonell har som utgangspunkt vitneplikt for fylkesnemnda etter barnevernloven § 6-4.

Alle som blir innkalt har plikt til å møte og forklare seg for retten, med mindre annet er bestemt ved lov. Hensynet til at retten skal få den fulle og hele sannhet er tillagt større vekt enn hensynet til personvern og at personlige opplysninger ikke skal formidles videre. Enhver innskrenkning i vitneplikten reduserer domstolenes muligheter til å komme fram til riktig resultat. Helsepersonell er en av yrkesgruppene som likevel er unntatt fra vitneplikten.

Fritak fra forvaltningsmessig taushetsplikt

Alle som arbeider innen offentlig forvaltning har taushetsplikt etter forvaltningsloven.

  • Retten/domstolene kan ikke ta i mot forklaring eller opplysninger som vitnet har forvaltningsmessig taushetsplikt om jf. straffeprosessloven §§ 118 og tvisteloven § 22-3. Det samme gjelder ved forklaring til politiet, jf. straffeprosessloven § 230. Helsepersonell med profesjonsbestemt/yrkesmessig taushetsplikt kan også ha forvaltningsmessig taushetsplikt dersom de arbeider i det offentlige.
  • Det departement som har ansvar for det aktuelle myndighetsområdet kan imidlertid samtykke i at bevis som inneholder taushetsbelagt informasjon føres for retten. Slikt samtykke kan bare nektes når bevisføringen kan utsette staten eller allmenne interesser for skade, eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold. Landets fylkesmenn har fått delegert myndigheten til å samtykke eller gi slikt fritak til ansatte i helse- og omsorgstjenesten og helseforvaltningen.
  • Forvaltningsloven § 13 a og forvaltningsloven § 13 b gir bestemmelser som avgrenser og innskrenker taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13. Dersom en er utenfor området for taushetsplikten gjelder bevisforbudet ikke. Fylkesmannen trenger derfor ikke å løse en offentlig tjenestemann fra taushetsplikten hvis den som har krav på taushet har samtykket jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1.

 Fritak fra yrkesmessig taushetsplikt

Helsepersonell har taushetsplikt etter helsepersonelloven for pasientopplysninger og for enkelte helsepersonellgrupper er vitneplikten derfor særlig begrenset.  

  • Det følger av tvisteloven § 22- 5 og straffeprosessloven § 119 at retten ikke kan ta imot forklaring av leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere om noe som er betrodd dem i deres stilling, med mindre den som har krav på taushet (den opplysningene gjelder) samtykker. Her er det ikke bare forbudt å vitne, retten har også en plikt til å hindre at slik vitneførsel skjer. Det samme gjelder ved forklaring til politiet, jf. straffeprosessloven § 230 tredje ledd. 
  • Leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere kan altså bare avlegge vitneforklaring eller avhøres av politiet dersom den som har krav på taushet samtykker. Det kan ikke søkes om fritak fra taushetsplikt for disse yrkesgruppenes taushetsplikt.  
  • Oppregningen av yrkesgrupper i § 119 og tvisteloven § 22-5 er uttømmende, det vil si at kun de yrkesgrupper som er uttrykkelig nevnt i bestemmelsen er omfattet av vitneforbudet. Det vises til Lovavdelingen i Justisdepartementet sin uttalelse datert 15. august 1996 . 
  • For yrkesgrupper som ikke omfattes, men samarbeider nært med dem som er uttrykkelig nevnt i § 119 første ledd, vil unntak fra vitneplikt kunne følge av § 119 andre ledd. Det følger av nevnte bestemmelse at retten ikke skal ta imot vitnesbyrd fra «underordnede og medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd de nevnte personer». Det forutsetter at en underordnet eller medhjelper har fått kjennskap til opplysninger som er betrodd en person som nevnt i § 119 i kraft av å være underordnet eller medhjelper til vedkommende.  
  • Forbudet mot å ta imot vitnemål faller bort «når forklaringen trengs for å forebygge at noen uskyldig blir straffet», jf. straffeprosessloven § 119 tredje ledd. Selv om forholdet ikke faller inn under straffeprosessloven § 119, kan retten frita et vitne for å svare på spørsmål om noe som er blitt betrodd det under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, medisinsk behandling mv., jf. straffeprosessloven § 121. Det er en fritaksadgang som må påberopes av vitnet selv.  

Ulik vitneplikt for helsepersonellgrupper

Taushetsplikten og vitneplikten er ulik for forskjellige helsepersonellgrupper.

  • At prosesslovenes bestemmelser gjelder for færre grupper helsepersonell enn de som er omfattet av helsepersonelloven § 48, innebærer at pasienter har ulikt personvern avhengig av hvilken helseprofesjon helsepersonellet tilhører. Pasienten vil for eksempel ha slik beskyttelse som nevnt i straffeprosessloven § 119 overfor retten eller politiet ved betroelser til en lege, sykepleier, jordmor eller psykolog, men ikke ved betroelser til vernepleiere, sosialarbeidere eller helsefagarbeidere og hjelpepleiere.

Helsepersonells vitneplikt for fylkesnemnda

  • Helsepersonell har opplysningsplikt til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, når det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt eller barnet har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker, jf. barnevernsloven §§ 4-10, 4-11, 4-12 og 4-24. Dette følger av barnevernloven § 6-4 andre og tredje ledd og helsepersonelloven § 33.  
  • Opplysningsplikten gjelder også ved pålegg fra barneverntjenesten og andre organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernloven, først og fremst fylkesnemnda. Etter pålegg fra disse organer plikter helsepersonell(offentlige myndigheter) i forbindelse med sak som fylkesnemnda skal avgjøre etter §§ 4-19, 4-20 og 4-21, også å gi de opplysninger som er nødvendige for å kunne vurdere om en flytting tilbake til foreldrene, eller samvær med dem, vil kunne føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i §§ 4-10, 4-11 eller 4-12. 
  • Avhør av vitner som er innkalt etter ønske fra partene, og fremleggelse av dokumentbevis i fylkesnemnda skal skje etter reglene i tvisteloven så langt de passer, jf. barnevernloven § 7- 17.  Opplysningsplikten etter barnevernloven § 6-4 andre og tredje ledd går imidlertid foran taushetsplikten som følger av forvaltningsloven og helsepersonelloven. Den opphever både yrkesmessig/profesjonsbestemt og forvaltningsmessig taushetsplikt. Det gjelder for fylkesnemndssaker som handler om omsorgsovertakelse (§ 4-12) atferdstiltak ( § 4-24) tilbakeføring ( § 4-21) samvær (§ 4-19) og adopsjon ( § 4-20). Når det gjelder saker om tilbakeføring og samvær er det et tilleggsvilkår for opphevelse av taushetsplikt, tilleggsvilkåret er at det ellers kan bli en risiko for en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12.    
  • Så sant vilkårene er oppfylt opphever barnevernloven § 6-4 om innhenting av opplysninger helsepersonells taushetsplikt, både den yrkesmessige/profesjonsbestemte og den forvaltningsmessige taushetsplikten. Det er i disse tilfellene derfor ikke nødvendig med pasientens eller den det gjelder sitt samtykke.
    Tvisteloven §§ 22- 3 om forvaltningsmessig taushetsplikt og 22-5 om bevisfritak for yrkesgrupper i betrodde stillinger (leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere) gjelder kun dersom fylkesnemnda ønsker forklaring om forhold som går ut over rammen for opplysningsplikten etter barnevernloven § 6-4 andre og tredje ledd.  
  • Ved pålegg om utlevering av opplysninger er det organet som gir pålegget (barneverntjenesten eller fylkesnemnda) som skal vurdere og definere om opplysningsplikten foreligger og hvilke opplysninger som er relevante for saken.  Den som gir pålegget må imidlertid til en viss grad konkretisere hva slags opplysninger som skal gis. Barneverntjenesten kan for eksempel ikke kreve utlevert en fullstendig pasientjournal fra en lege, da barneverntjenesten ikke på forhånd kan vurdere om alle opplysninger i journalen er av betydning for saken. Barneverntjenesten må imidlertid kunne kreve alle opplysninger om en persons medikamentbruk uavhengig av om legen selv finner disse opplysningene relevante for spørsmålet om for eksempel omsorgssvikt. Både den som pålegger og den som blir pålagt å gi opplysninger har imidlertid et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig. De det er aktuelt å innhente opplysninger fra kan bare bli pålagt å gi opplysninger som de sitter inne med. De kan derfor ikke bli pålagt å innhente nye opplysninger.

 

Sist faglig oppdatert: 28. juni 2016