Det bør være minst ett spesialisert slagsenter i hver helseregion.
SIGN: D4
Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere
Det bør være minst ett spesialisert slagsenter i hver helseregion.
SIGN: D4
Det bør sannsynligvis være minst ett spesialisert slagsenter i hver helseregion. Hovedformålet vil være å ta hand om kompliserte og avanserte akuttbehandlingstiltak.
Dette har blitt særlig aktualisert i forbindelse med innføringen av trombektomi som et aktuelt behandlingsalternativ ved store hjerneinfarkter med samtidig okklusjon av en stor hjernearterie. Det bør etableres et nært samarbeid mellom slagenhetene i en region og et spesialisert slagsenter slik at aktuelle pasienter kan vurderes og eventuelt raskt overføres til det spesialiserte slagsenter for trombektomi. Det vises ellers til anbefaling om trombektomi.
De spesialiserte slagsentrene bør ha som oppgave å være ressursbase for slagenhetene i sitt område, og bidra til forskning, utvikling og behandling når det gjelder nye og avanserte behandlingstiltak. SIGN: D4
For behandling av pasienter med andre kompliserte tilstander som medfører behov for avanserte behandlingstilbud, er samarbeid mellom slagenhetene og et spesialisert slagsenter nyttig.
Det bør utvikles systemer som sikre god og rask kommunikasjon og informasjonsutveksling mellom slagsenteret og de ulike slagenheter i regionen. SIGN: B2b
Telemedisinsk kommunikasjon kan omfatte ulike kommunikasjonsmetoder.
Telefon er mest benyttet og raskest og kan av og til være tilstrekkelig for informasjonsutveksling og rådgivning.
Hvis telefonkommunikasjon kan suppleres med online radiologisk bildeoverføring, øker nytteverdien betydelig og slike løsninger bør forsøkes etablert.
Videokonferanser der pasienten også kan "sees" vil i en del tilfeller ytterligere øke nytteverdien og er vanligvis det som oppfattes som teleslag. Svakheten er at etablering av videokommunikasjon ofte er noe mer tidkrevende og at den som oftest ikke kan erstatte online radiologisk bilde overføring. Bildetolkning er ofte den viktigste informasjon som trengs å overføre.
Må ses i sammenheng med konklusjonen vedr. trombektomi [51].
Et spesialisert slagsenter bør ha som basis en slagenhet med den standard, struktur og funksjon som er beskrevet og definert i denne retningslinjen. Se anbefaling om behandling i slagenhet. I tillegg må et spesialisert slagsenter ha infrastruktur, ekspertise, bemanning og rutiner for å håndtere slagpasienter som har behov for mer avansert diagnostikk og behandling [53]. De bør kunne tilby:
Spesialiserte slagsentra bør ha kompetanse i å håndtere pasienter med komplekse nevrovaskulære tilstander og etableres i sykehus med avanserte intensivavdelinger, nevroradiologisk intervensjonstilbud og spisskompetanse innen nevrologi [307] [308], nevrokirurgi, karkirurgi, ulike indremedisinske spesialiteter, kardiologi, ev. også geriatri og rehabilitering. Det bør etableres et nært og formalisert samarbeid mellom en rekke spesialister og profesjoner for å kunne ivareta de avanserte oppgavene som er tiltenkt et slikt senter. Detaljer om hvilke spesialister og fagkunnskap som bør inngå i disse sentra vil måtte avklares etter hvert som erfaring vinnes og er også avhengig av hvilke behandlingstilbud som vil vise seg å være til mest nytte.
Sentrene må ha et så stort pasientgrunnlag at de kan utvikle den nødvendige spisskompetanse, men de geografiske forhold i Norge gjør at det sannsynligvis bør etableres minst ett slikt senter i hver helseregion, og i noen regioner med store geografiske avstander muligens flere. Hvilke kriterier som bør legges til grunn for etablering av slike slagsentre, bør vurderes av de ulike RHF. Slagsentrene bør ha forskning på avanserte og invasive behandlingsmetoder som en av sine hovedoppgaver.
Etablering av slike sentra vil kunne gi bedre behandling til en del yngre slagrammede og til pasienter med kompliserte nevrovaskulære tilstander, store hjerneinfarkt hvor hemikraniektomi eller nevrointensiv behandling kan være aktuelt, eller okklusjoner i større kar hvor intra-arteriell intervensjon, ev. akutt karkirurgi, kan være aktuelt å vurdere for behandling og/eller forskning. I tillegg vil de kunne bidra med rådgivning til slagenheter i sin region slik at kompetanse og kvalitet på behandlingen kan opprettholdes på høyt nivå i alle slagenheter.
En potensiell gevinst er økt bruk av trombolytisk behandling når slagenhetene kan få veiledning fra et spesialisert senter. En annen viktig konsekvens ved etablering av slike spesialiserte sentra er at det muliggjør utvikling og forskning på nye og mer avanserte metoder for utredning og behandling av hjerneslag. Dette er vanligvis ressurskrevende og kostbare behandlingstiltak. Her trengs mye forskning for å evaluere nytten av behandlingstiltakene, og slik forskning er vanskelig å gjennomføre uten at det etableres en del spesialiserte slagsentra.
Telemedisinske nettverk kan knytte slagenhetene opp mot spesialiserte slagsentra i et tett klinisk samarbeid.
Et telemedisinsk nettverk kan medføre at bruken av trombolytisk behandling kan økes ved de tilknyttede mindre sykehusene. Trombolyse via et telemedisinsk nettverk er kostnadseffektivt. Det kan være en fordel om nettverket bør ha mulighet for toveis audio-videokonferanse, men on line radiologisk bildeinformasjon er viktigst, og sammen med vanlig telefonkommunikasjon fungerer dette godt og som oftest raskere. Nettverk basert kun på telefonkonsultasjon er nyttig, men supplement med radiologisk bildeinformasjon eller video-kommunikasjon vil kunne øke nytteverdien.
307. LB Goldstein, DB Matchar, J Hoff-Lindquist, GP Samsa, RD Horner. VA Stroke Study Neurologist care is associated with increased testing but improved outcomes. Neurology. 2003. 61. 792-796.
308. Janet B Mitchell, David J Ballard, Jack P Whisnant, Carol J Ammering, Gregory P Samsa, David B Matchar. What role do neurologists play in determining the costs and outcomes of stroke patients?. Stroke. 1996. 27. 1937-1943.
28. Heinrich Audebert. Telestroke: effective networking. The Lancet Neurology. 2006. 5. 279-282.
29. Heinrich J Audebert, Johannes Schenkel, Peter U Heuschmann, Ulrich Bogdahn, Roman L Haberl. Effects of the implementation of a telemedical stroke network: the Telemedic Pilot Project for Integrative Stroke Care (TEMPiS) in Bavaria, Germany. The Lancet Neurology. 2006. 5. 742-748.
30. Heinrich J Audebert, Martin LJ Wimmer, Raymund Hahn, Johannes Schenkel, Ulrich Bogdahn, Markus Horn, Roman L Haberl. Can telemedicine contribute to fulfill WHO Helsingborg Declaration of specialized stroke care?. Cerebrovascular Diseases. 2005. 20. 362-369.
31. Christopher F Bladin, Dominique A Cadilhac. Effect of telestroke on emergent stroke care and stroke outcomes. Stroke. 2014. 45. 1876-1880.
32. Bart M Demaerschalk, Rema Raman, Karin Ernstrom, Brett C Meyer. Efficacy of telemedicine for stroke: pooled analysis of the Stroke Team Remote Evaluation Using a Digital Observation Camera (STRokE DOC) and STRokE DOC Arizona telestroke trials. Telemedicine and e-Health. 2012. 18. 230-237.
33. Lars Ehlers, Wilhelmina Maria Müskens, Lotte Groth Jensen, Mette Kjølby, Grethe Andersen. National use of thrombolysis with alteplase for acute ischaemic stroke via telemedicine in Denmark. CNS drugs. 2008. 22. 73-81.
34. JL Frey, HK Jahnke, PW Goslar, S Partovi, MS Flaster. tPA by telephone: extending the benefits of a comprehensive stroke center. Neurology. 2005. 64. 154-156.
35. David C Hess, Samuel Wang, Hartmut Gross, Fenwick T Nichols, Christiana E Hall, Robert J Adams. Telestroke: extending stroke expertise into underserved areas. The Lancet Neurology. 2006. 5. 275-278.
36. Guntram W Ickenstein, M Horn, J Schenkel, B Vatankhah, U Bogdahn, R Haberl, HJ Audebert. The use of telemedicine in combination with a new stroke-code-box significantly increases t-PA use in rural communities. Neurocritical care. 2005. 3. 27-32.
37. Jessica Kepplinger, Kristian Barlinn, Stefanie Deckert, Madlen Scheibe, Ulf Bodechtel, Jochen Schmitt. Safety and efficacy of thrombolysis in telestroke A systematic review and meta-analysis. Neurology. 2016. 87. 1344-1351.
38. Marian P LaMonte, Mona N Bahouth, Yan Xiao, Peter Hu, Claudia R Baquet, Colin F Mackenzie. Outcomes from a comprehensive stroke telemedicine program. Telemedicine and e-Health. 2008. 14. 339-344.
39. Steven R Levine, Kenneth M McConnochie. Telemedicine for acute stroke When virtual is as good as reality. Neurology. 2007. 69. 819-820.
40. Matthias Schwab, Clemens Fitzek, Otto W Witte, Stefan Isenmann. Extending the potential of perfusion imaging with MRI to prevent major stroke. The Lancet Neurology. 2007. 6. 102-104.
42. Lawrence R Wechsler. Advantages and limitations of teleneurology. JAMA neurology. 2015. 72. 349-354.
51. KB Frønsdal, Å Skår, A Stoinska-Schneider, SS Ormstad, B Fure. Mekanisk trombektomi ved akutt hjerneinfarkt. Mechanical. Rapport fra. 2016. 102 (119) . https://www.fhi.no/publ/2016/mekanisk-trombektomi-ved-akutt-hjerneinfarkt-del-2.-helseokonomisk-evalueri/.
53. Mark J Alberts, Richard E Latchaw, Warren R Selman, Timothy Shephard, Mark N Hadley, Lawrence M Brass, Walter Koroshetz, John R Marler, John Booss, Richard D Zorowitz. Recommendations for comprehensive stroke centers. Stroke. 2005. 36. 1597-1616.
Siste faglige endring: 21. desember 2017 Se tidligere versjoner
Helsedirektoratet (2017). Spesialiserte slagsentra [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 21. desember 2017, lest 20. desember 2024). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/hjerneslag/behandlingskjeden-ved-hjerneslag/spesialiserte-slagsentra