Ulike typer av gruppebasert behandling og individuell behandling foreslås å være tilgjengelig for pasientgruppen.
Gruppe- vs individuell tilnærming (rusbehandling)
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Det er usikkerhet om hva som har best effekt av gruppebasert tilnærming og individuell tilnærming. Det foreslås derfor å la pasientens individuelle og varierende behov være styrende for tilbudet som gis.
Anbefalingen ble utarbeidet med utgangspunkt i den oppsummerte forskningen, klinisk erfaring og brukererfaring. DECIDE-skjemaet viser arbeidsgruppens vurdering bak anbefalingen (PDF)
Populasjon (P)
Personer med rusmiddelproblemer
Tiltak (I)
Gruppeterapi
Sammenligning (C)
Individuell terapi
Beskrivelse av inkluderte studier
Forskningsgrunnlag: Moderat
Evidensprofiler: Gruppe- vs individuell tilnærming (PDF)
Med utgangspunkt i PICO (forskningsspørsmålet) ble det gjort et systematisk litteratursøk ved Helsedirektoratets bibliotek (se søkestrategi (PDF) og dokumentasjonsark (PDF)). 485 referanser ble identifisert. Fem studier ble vurdert til å være relevante, to oversiktsstudier og tre primærstudier.
Tre enkeltstudier ble gradert (John 2003, Li 2007, Sobell 2009). Mange av de øvrige studiene har sitt utspring i en bestemt forskergruppe i USA, det samme gjelder Pico 8 (samme forskergruppe). Mange av artiklene fra denne gruppen handler om kokainavhengighet og bygger på det samme datasettet (primærartikkel: Crits-Cristoph 1999). Denne studien var strengt manualbasert og med omfattende eksklusjonskriterier, slik at den på tross av mange inkluderte i liten grad gir relevant informasjon.
To systematiske oversikter (Weiss 2004, Orchowski 2012) gir litt tilleggsinformasjon, og refereres under.
Studien til John et. al (2003) omhandler pasienter med alkoholavhengighet iht. ICD10-kriteriene innlagt for avrusning. Av 425 innlagte besto studiegruppen av 322 pasienter, hvorav 19 falt ut av behandling. Hovedmålet med intervensjonen var videre hjelpsøking etter innleggelsen, og pasientene ble randomisert til individualterapi eller gruppeterapi. Pasientene ble inkludert uavhengig av motivasjon for videre behandling. De som fikk gruppeterapi søkte mer hjelp i de første seks månedene etter avrusning, men forskjellen ble borte etter seks måneder. Forskjellen var beskjeden, men vurderes likevel som viktig. Det var minimal forskjell mellom gruppene når det gjaldt avholdenhet 6 og 12 måneder etter behandling.
Studien til Li et. al (2007) er en pilotstudie som sammenlignet parterapi i gruppe eller individuelt for pasienter med rusmiddelbruk. Forskjellene er små, men studien konkluderer med at parterapi individuelt er effektivt for begge kjønn, mens gruppe bare er effektivt for menn.
Studien til Sobell et. al (2009) sammenligner kognitiv atferdsterapi i gruppe og individuelt ved stoffmisbruk og alkoholmisbruk. Pasientene er fulgt opp i 12 mnd. etter behandling. Gruppe gir litt bedre effekt på dager avholdende for stoff og litt dårligere effekt på dager avholdende for alkohol, men forskjellene er små. Studien konkluderer med at gruppeterapi bør foretrekkes av økonomiske grunner fordi det krever betydelig mindre terapeutressurser og gir likeverdig effekt.
Oversikten til Weiss et. al (2004) inkluderer 24 prospektive behandlingsstudier for stoffmisbruk, hvor gruppeterapi er sammenlignet med andre behandlingsmodaliteter. Få forskjeller ble funnet mellom individualterapi og gruppeterapi, og det ble heller ikke funnet forskjeller mellom ulike typer gruppeterapi. Det bemerkes også at forfatterne finner svært få studier (tidsrom på nesten 3 tiår), og finner det oppsiktsvekkende da gruppeterapi er en utbredt behandlingsform. Forfatterne diskuterer også at manglende forskjeller både kan brukes som argument for å gi mer gruppeterapi av økonomiske grunner, men også som argument for at pasienten selv kan velge gruppeterapi eller individualterapi ut fra egne preferanser pga. sannsynligvis likeverdig nytte.
Oversikten til Orchowski et. al (2012) omhandler alkoholavhengighet (AUD), men inkluderer få studier. Den vurderer randomiserte studier på ulike gruppeterapier, men de fleste studiene rapporterer ikke effektstørrelser. Case studier er ikke inkludert. Forskningen på gruppeterapi er i sin spede barndom, sammenlignet med forskningen på individualterapi, og det finnes bare 1-2 studier på hver av terapiene. Forskjellene er små, manglende eller sprikende.
31. John U, Veltrup C, Driessen M, Wetterling T, Dilling H. Motivational intervention: An individual counselling vs a group treatment approach for alcohol-dependent in-patients. Alcohol and Alcoholism. 2003. 38. 3. 263-269.
32. Li S, Armstrong MS, Chaim G, Kelly C, Shenfeld J. Group and individual couple treatment for substance abuse clients: A pilot study. The American Journal of Family Therapy. 2007. 35. 3.
33. Orchowski LM, Johnson JE. Efficacy of group treatments for alcohol use disorders: a review. Current Drug Abuse Reviews. 2012. 5. 2. 148-157.
34. Sobell LC, Sobell MB, Agrawal S. Randomized controlled trial of a cognitive-behavioral motivational intervention in a group versus individual format for substance use disorders. Psychology of Addictive Behaviors. 2009. 23. 4. 672-683.
35. Weiss RD, Jaffee WB, de Menil VP, Cogley CB. Group therapy for substance use disorders: what do we know?. Harvard Review of Psychiatry. 2004. 12. 6. 339-350.
Siste faglige endring: 24. januar 2017 Se tidligere versjoner
Helsedirektoratet (2016). Gruppe- vs individuell tilnærming (rusbehandling) [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 24. januar 2017, lest 22. desember 2024). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/behandling-og-rehabilitering-av-rusmiddelproblemer-og-avhengighet/terapeutiske-tilnaerminger-i-rusbehandling/gruppe-vs-individuell-tilnaerming-rusbehandling
Få tilgang til innhold fra Helsedirektoratet som åpne data: https://utvikler.helsedirektoratet.no