Fellestrekk

Felles for de to diagnosene er beskrivelser av mønster med konsentrasjonsvansker og/eller hyperaktivitet/impulsivitet som er til stede i flere settinger og som medfører nedsatt funksjon i hverdagen. Symptomene skal ha begynt i barnealder. Det er også et krav at ikke konsentrasjonsvansker eller hyperaktivitet/impulsivit er bedre forklart av andre tilstander (American Psychiatric Assocation, 2013; World Health Organization, 1992).

Forskjeller

Forskjellene mellom de to diagnosebegrepene er i forhold til omfang av symptomer og påvirkning av funksjon. For Hyperkinetisk forstyrrelse er det krav om at det både er konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet (World Health Organization, 1992), mens det for AD/HD er mulig også å oppfylle kriterier for diagnose ved symptomer på konsentrasjonsvansker alene eller på hyperaktivitet/impulsivitet alene (American Psychiatric Assocation, 2013). For Hyperkinetisk forstyrrelse er det krav om at kriterier skal være oppfylt i flere settinger, mens det for AD/HD er krav om at noen av symptomene skal være til stede i to eller flere settinger. Ved Hyperkinetisk forstyrrelse skal symptomene gi klinisk signifikant innvirkning på funksjon, mens kravet ved AD/HD er at symptomene virker inn på eller reduserer funksjonen i hverdagen. Når det ved AD/HD heller ikke er krav om like mange symptomer hos eldre ungdom og voksne, betyr det at Hyperkinetisk forstyrrelse definerer en mindre gruppe enn AD/HD.

Trend

Trenden innfor både forskning og klinisk arbeid er økende bruk av diagnosebetegnelsen AD/HD. Ved diagnostisering i spesialisthelsetjenesten i Norge skal ICD-10 brukes. I beskrivelser av tilstandene i lærebøker, i anbefalinger for praksis (for eksempel Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell og i omtale av legemidlene som brukes (for eksempel Statens legemiddelverk og Felleskatalogen) brukes betegnelsen Attention-Deficit/hyperactivity Disorder (AD/HD) mer enn betegnelsen Hyperkinetisk forstyrrelse. I Norge er det derfor vanlig at kriterier for AD/HD brukes i klinisk praksis, og at ADHD brukes som en fellesbetegnelse for både AD/HD og Hyperkinetisk forstyrrelse . I denne retningslinjen brukes ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse.

Fordeler og ulemper

Det er fordeler og ulemper ved å bruke begge diagnosene. Hyperkinetisk forstyrrelse beskriver alvorligere symptomatologi og klarere avvik fra normalitet. Ved å bruke kriteriene for AD/HD vil flere oppfylle kriterier for diagnosen med ulike symptomsammensetninger og noe mindre funksjonstap. Utfordringer ved å benytte kriterier for diagnosen AD/HD kan være å avgrense tilstanden fra normalutvikling og fra andre tilstander som også kan gi konsentrasjonsvansker og/eller hyperaktivitet/impulsivitet.

Én fordel ved å bruke diagnosen AD/HD er at det meste av forskningen som gjøres bruker de diagnostiske kriteriene fra DSM, slik at vår kunnskap om AD/HD er betydelig større enn for Hyperkinetisk forstyrrelse.

I klinisk arbeid kan det være en utfordring å bruke kriterier både fra ICD-10 og DSM. For eksempel vil personer som oppfyller kriterier for diagnose AD/HD «Overveiende oppmerksomhetssvikttype» i DSM-5, være vanskelig å klassifisere i ICD-10. I slike tilfeller velger mange klinikere å sette diagnose F90.0 med en tilleggskommentar. Diagnosen «Oppmerksomhetsforstyrrelse uten hyperaktivitet» (F.98.9) kan være aktuell, men denne tilstanden er ikke nærmere beskrevet i ICD-10 og den oppleves som mindre egnet. Uansett valg av diagnosekriterier er det viktigste at de diagnostiske vurderingene noteres i journal, og at vurderingene drøftes med pasient og pårørende.